Jeg ser deg jeg, mannen min, jeg ser at bak smilene dine mens du haster avgårde til nyhuset og lager det om til et hjem, du er sliten. Ringene under øynene dine er mørkere enn når du bare mangler søvn og jeg kan ikke en gang få begynt å fortelle deg om hvor utrolig det er at du klarer å gå fra 24 timers jobb over i sparkling, maling, paneling og pussing for så å være en fantastisk pappa for Lillebror ved hver eneste pause du unner deg. Du bader ham om spisepausen din sammenfaller med badetiden hans og du skifter bleier både seint og tidlig etter at du har gått til ro for kvelden.

Jeg ser deg jeg, mannen min, når du møter blikket mitt, jeg ser at de lange øyenvippene dine har klistret seg litt sammen, jeg vet at du har savnet Storebror ekstra mye akkurat da. At du så gjerne skulle gitt alt for å ha verdens vakreste Lille Bille Bibsi på 2 og ½ år vimsende mellom bena dine mens han hadde tusen spørsmål som alle endte i et nytt med et «hvorfor». Husbyggingen hadde kanskje ikke gått like fort da, men du verden så mye bedre likevel.

Nå er det like før, mannen min, hjemmet vårt er snart klart for å bli nettopp det. Et hjem. Vårt hjem. Røttene våre skal trenge ned gjennom grunnmuren som skjuler den støt- og vannsikre esken med Bibsiens historie, klemme om den, forgreine seg og gjøre alt trygt. Bak kledningen i gangen har vi skrevet alt om oss, om Storebror og Lillebror, hva vi tenker, føler, ønsker, drømmer om og vil. Huset vårt blir en del av oss. Av livet vårt. En god del. En trygg del. Oss.

Jeg ser deg jeg, mannen min, du er det beste jeg har ved siden av guttene våre, det fineste jeg vet om utenom dem og hadde det ikke vært for deg hadde jeg aldri fått oppleve nettopp Storebror og Lillebror heller.

Snart er vi der. I hjemmet vårt ytterst i havgapet. Mellom bølgeskvulp, måker og tidvis storm i kastene. Vi kom oss hit i live. Sterkere. Større. Sammen for alltid. Med Storebror i hjertet og Lillebror i armene. Vi klarer alt du og jeg og jeg elsker deg over alt på jord.

PS : Vi er midt i siste innspurt av flyttemilen vår, det mobile bredbåndet er tragisk her ytterst i havgapet så bloggingen kommer mye sterkere tilbake når vi er tilbake på vanlig bredbånd. Bilder skjønner jeg ikke hvordan jeg legger inn etter at det ble wordpress, men jeg får forske litt på det også når vi er vel installert i drømmehjemmet:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjæreste Bibsi min,

jeg savner deg sånn. De små lubne armene dine, de fine fingrene som var så elegant innstilt med en finmotorikk lik den du for alltid har grepet om mitt hjerte, de bittesmå føttene dine som alltid måtte gnikke og gnure seg mot hverandre, en virkelig familiesvakhet fra mamma det der, den lille munnen din som blottet to små tenner når du lo av kallenavnet ditt, mamma sitt hjerte brister nesten av minner når Oldebesten vil si det samme kallenavnet til Lillebror. Du husker vel at Oldebesten alltid sa kallenavnet ditt feil? Han sa «Lille Billy Bitsy», jeg og pappa smiler sånn av de tankene, gode Oldebesten din, alltid så oppmerksom på deg, utrøttelig på leketeppet ved siden av deg med sin milde gode stemme, du likte deg alltid så godt i hans selskap, han elsket hvert minutt sammen med deg. Aldri har mamma sett ham gråte slik som etter at du ble borte, han var oppe hele døgnet sammen med oss, laget mat og visste ikke hva godt han skulle gjøre, sto ved vår side mens vi hulket over deg som lå for evig sovende i vuggen din. «Han begynner i feil ende» hvisket han ofte til oss i den tiden, jeg tror han lenge følte seg grusom som er i live langt opp i 80-årene mens du måtte forlate oss bare etter et halvt år. Men livet fungerer ikke sånn, jeg ville byttet plass med deg uten å tenke meg om den gangen for 2 år siden, men når det kommer til stykket så man ikke velge.

Lillebror er større enn du fikk bli i vekt nå, han er omtrent like lang som du var når du ble borte. Det er så godt å ha ham, skatt, vi elsker hver minutt sammen med ham og han har gjort at vi ønsker å være tilstede i vårt eget liv igjen, for vår egen del, vi elsker å være foreldre til både han og deg, men det at han er her gjør at vi ønsker å ta vare på foreldrene hans også. Det er så rart det. Etter å ha sittet lamslått i halvannet år interesserer vi oss for både mat, smaker, nytelse, helse og hjem igjen. For første gang siden du ble borte så tenker jeg at vi skal snart flytte inn i hjemmet vårt, ikke huset, et hus er bare planker, et hjem er der sjelen får ro, det beste stedet på jord for vår lille familie. Det skal bli så godt å så røtter, utenfor hjemmet skal det bli en egen liten hage, en Bibsihage man kan gjemme seg bort i, den som skal hjelpe meg med det har jeg blitt kjent med gjennom din historie. Det har kommet så mange verdifulle mennesker inn i vårt liv på den ene og den andre måten gjennom deg og ditt ettermæle, hvert eneste menneske er med på å holde minnet ditt levende. Jeg blir så inderlig rørt av det. Av alle disse flotte menneskene som har ønsket og ønsker oss så godt.

Dåpen gikk fint, reaksjonen på den kom for min del ikke før seint på kveld etter at det hele var vel overstått og hadde gått bra. Lillebror holdt et veldig liv i kirken, han pludret og bablet i vei mens presten prekte med utgangspunkt i din historie, om enn på en bibelsk måte. Det var veldig spesielt, jeg kan nesten ikke fatte at han gjorde det, inkluderte deg på en så nydelig måte uten at vi hadde trodd eller bedt om det. Han er virkelig en fantastisk prest, jeg er så glad for at vi valgte å holde dåpen i pappas fødekommune.

Oldemormor tente lys for Lillebror og etter at hun hadde gjort det sa presten til henne at hun måtte tenne lys for ham som ikke fikk bli hos oss også, det varmet så veldig at vi kunne gjøre det. Mens kollekten gikk tente Lillebror og pappa og jeg også et lys for deg, og et for vår lille familie som for alltid skal leve med savnet og gleden etter deg gjemt innerst i hjertet. Bestemor tente også et lys for deg, hun savner deg så skrekkelig og hver gang hun kjøper noe nytt til Lillebror så kjøper hun en liten ting til graven din. Det siste gjør oss så utrolig godt, det at vi så fysisk merker at hun aldri glemmer deg hun heller.

Vi skal på vår første fest i helgen vi, Bibsi min, til en barndomsvenn av pappa som fyller rundt år. Vi gleder oss faktisk, jeg kan nesten ikke fatte det. Ikke han som skal ha festen heller, han ble så glad når pappa ringte og sa at vi kom, «det hadde jeg nesten ikke trodd» sa han. Vi har isolert oss så lenge vi, skatt, pappa har beskyttet mamma i vind og vær disse årene som har gått, jeg har jo nesten blitt panisk ved den minste henvendelse fra venner, sagt nei før jeg rakk å trekke pusten. Jeg savnet deg så intenst at det var ikke mulig å se for seg en gledelig situasjon og dele dem med andre, skulle en hverdagsglede falle ned i hendene våre så ville jeg at vi skulle nyte den alene. Bare pappa og jeg, sånn at jeg visste at når jeg ble sett smilende så var det ikke fordi jeg hadde kommet over deg, sporene dine og sorgen over at du var borte. Jeg kommer aldri over det. Innimellom er jeg så brutalt tilbake.

Tenk at det er 2 år siden nå, 2 år siden verden raste sammen. Puslespillet vi kalte livet ble spredt for alle vinder og vi har brukt tiden frem til Lillebror kom på bare et par brikker sånn at vi fikk fotfeste. Vi orker mer nå, vi orker å erobre flere brikker, Lillebror skal ha det samme livet du fikk, et liv fullt av kjærlighet og muligheter, jeg er utrolig lettet for at gnisten for å finne tilbake umiddelbart ble tent idet din mørkhårede bror skrikende kom til verden. Tenk at livet er sånn, at hjertet vokser for hvert barn man får og at selv om sorgen og savnet etter deg alltid vil slå pusten av meg når jeg minst venter det så klarer jeg likevel å være tilstede i livet sammen med Lillebror.

Han er så lik deg, Bibsi min, han har så like øyne, men i en helt annen farge. Han er like mørk som deg i håret og kan også stirre hvem det måtte være i senk. Han er kanskje en tanke likere pappa, akkurat som du var en tankere likere meg. Ellers er han mest lik seg selv, akkurat som du var det, jeg er så sprekkeferdig av stolthet over begge de vakre guttene mine, dere to har gjort så mye med meg, gjør så mye med meg, jeg vil være den beste mammaen i verden for dere.

Hjemmet vårt er snart ferdig nå, gutten min, rommet som du skulle ha blir Lillebror sitt, han skulle arvet det uansett. Jeg skal innrede det likt som vi sang om du og jeg, et hvitmalt stakittgjerde på den ene kortsiden med skue utover hav og grønne enger, pappa skal lage stjernekart i taket med sånne bittesmå lysledninger, jeg tror jeg skal spørre om han kan få en til å lyse litt klarere enn de andre. Glassvinduet i loftstuen blir med et motiv til minne om deg, jeg tror det blir godt å sitte i skinnet gjennom alle fargene og tillate seg å lengte etter deg, virkelig være tilstede i lengselen.

I 2 år har jeg levd med et liv jeg kunne miste, miste fordi jeg hadde et så enormt behov for å se deg, være med deg, ta på deg, holde deg. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg savner deg hver eneste dag. Jeg må vite at det brenner lys i hagen din fordi jeg orker ikke tanken på at du ligger i mørket, heldigvis har jeg hatt mange støttespillere for å holde det ønsket oppfyllt når jeg ikke har kunnet gå i hagen din selv, jeg er så lei meg når det skjer, men samtidig så må det bare bli sånn av og til.

Hvor mye jeg har forandret meg siden du fikk vingene dine, jeg la igjen så mye av meg selv i kisten sammen med deg, store deler av hjertet mitt, selvtillit, selvfølelse og forfengelighet, igjen satt jeg med skyldfølelse, savn, sorg og dårlig samvittighet. Siden Lillebror kom så har jeg begynt å like livet og blitt nysgjerrig på mennesket jeg har blitt. Jeg har blitt glad i livet igjen, jeg har ikke lenger lyst til å dø for jeg vet at vår tid sammen igjen kommer når min tid en gang er omme. Jeg begynner å ta vare på meg selv, jeg har lyst til ting, jeg er på vei ut av et liv i vakum med likegyldig innstilling, jeg tør å utfordre meg selv og ikke bare gjemme meg i pappas store trygge favn hver gang livet gir meg utfordringer. Jeg har lyst å leve, Bibsi min, fordi jeg har skjønt at om jeg skal være verdens beste mamma for mine barn så må jeg også ta vare på mammaen deres, og mammaen deres det er jeg, uansett hvor dere er. Jeg vil leve livet for deg, med deg i hjertet mitt, se verden for deg, være ditt liv og din historie.

..2 år, min lille gutt, 2 år med savn og de salteste tårer, 2 år med med tårevåte og smilende glederstårer av minner over deg som ikke fikk bli hos meg, 2 år som mamma med en for lite, jeg savner deg, mer enn ord kan beskrive, hver eneste dag og elsker deg for alltid høyere enn himmelen..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har så mange forbudte tanker, de ramler inn mellom all gleden over Lillebror, det er vel en fortsettelse av sorgen som har tatt en ny form. Den dukker ikke opp like ofte, den forsvinner liksom litt under et merkelig dekke når jeg kjenner den kommer snikende, som om jeg legger mose på den fordi det ikke passer der og da og tar den frem igjen når det passer bedre å virkelig føle det, føle på alt. Virkelig kjenne hvor mye jeg savner Storebror, ikke bare at jeg savner ham.

Jeg glemmer ikke hvor heldig jeg er som igjen har fått en frisk og nydelig gutt, jeg tenker hver eneste dag på hvor lykkelig han gjør meg som lar meg få elske ham i fillebiter, på mange måter gjør han det lettere å elske Storebror også, fordi jeg har en av mine to vakre sønner her og får være utøvende mamma igjen. Jeg er så glad for alle de dype smilene med øyner som ser fremover som mannen min gir meg, det er i sannhet lenge siden jeg har sett så kort avstand mellom dem.

Men, ja for det er vel alltid et men.. Nå er det snart tid for dåpen til Lillebror. Jeg har et veldig dobbelt forhold til det ordet, den handlingen eller hva man skal kalle det. Det har seg nemlig slik at vi, til tross for bare et barn før Lillebror, allerede har planlagt dåp tre ganger.

Den første gangen satt jeg og scrappet ferdig invitasjoner mens mannen og Storebror lå på gulvet og lekte, telefonen ringte og det var svigerfar i den andre enden. Sjokkerende nok kunne han fortelle oss at svigermor var funnet død på jobb, bare 48 år gammel. Vi pakket og dro i all hast til min manns barndomshjem. Storebror var i sitt livs første begravelse og vi fikk avlyst den planlagte dåpen.

Vel hjemme begynte vi å planlegge dåp igjen, Storebror hadde begynt å bli litt snufsete og etter noen dagen dro vi til legen og videre til sykehuset. De sendte oss hjem med diagnose overhysteriske foreldre. Igjen satte jeg meg til å scrappe invitasjoner og mannen vasket bilen. Storebror fikk ikke til å sove ettermiddagshvilen sin enda jeg bysset ham i søvn om og om igjen. Hva som skjedde bare minutter senere har jeg jo skrevet om før, men han ble så kald på beina sine at jeg byttet bomullsklærene med ullklær, han bleknet litt og jeg ble livredd og ropte på mannen min : Hjelp meg, jeg er så redd for Bibsien.

Siden falt han bort i armene mine, vi gjenopplivet ham og han ble kjørt i hui og hast til sykehuset med luftambulansen og det største traumet i verden ble inngangen til vårt nye liv. I stedet for dåp endte vi opp med å få begravelse av vår elskede Lille Bille Bibsi. Når jeg skriver dette kan jeg nesten ikke fatte det, det er for absurd til at jeg greier å ta det inn for tiden, sånt går veldig i bølger, jeg tror det er en overlevelsesmekanisme.

Det ble en tredje planlegging av dåp, men den planleggingen var kort for Bibsien sitt liv rant ut som sand mellom fingrene våre mens vi satt hjelpeløse og så på. Sykehuspresten gjorde det så fint han kunne, det var lite snakk om Gud annet enn det som hører selve dåpshandlingen til, jeg tror han så at det ikke var det rette å si i en sådan stund, at vi der og da ikke trodde på noen ting. Jeg tror han i akkurat det øyeblikket tvilte selv, han sa det i alle fall på en måte. Det nytter ikke å lete etter mening i det som er totalt meningsløst.

Så da var vi her igjen, i dåpsplanleggingen. Det er under en måned til og jeg merker at alle ledd og lemmer stivner bare ved tanken, samtidig som jeg har veldig lyst at Lillebror skal få sitt navn stadfestet på denne måten så er det som om jeg fylles av en nummenhet som kanskje ikke går bort før dette er over. En slags angst for at det må jo skje noe fryktelig denne gangen også, men med hvem og hva..

Jeg har enda ikke bestilt kake, invitasjonene bestilte vi på nettet for ingenting må være som for Storebror, koldtbordet er bestilt fra et annet sted enn sist fordi jeg ikke makter tanken på at jeg skal bestille en ny tragedie i samme slengen, hvem som kommer og hvem som ikke har anledning til å komme streifer meg heller ikke så mye, kanskje det bygger på at jeg innerst inne ikke vet om jeg skal få gjennomføre denne dåpen heller.

Dette er mine forbudte tanker, mine innerste redsler akkurat nå, noe jeg prøver å la være at overtar hele hverdagen min.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er Lillebror 2 måneder, jeg kan nesten ikke fatte og begripe at vi har kommet hit allerede, det er som om tiden har både løpt og krøpet. Det beste med det hele er jo alle sekunder, minutter, timer, dager og uker vi har opplevd med pur nytelse og glede.

Så hva skjer med oss nå? Jo, mannen har begynt i full stilling igjen, han er borte annet hvert døgn i 14 dager og jeg og Lillebror er hjemme alene. Riktignok betrygges jeg av alarmen han har under madrassen om natten, men bortsett fra dette har jeg faktisk kommet dithen at jeg stoler mer på meg selv og ikke minst Lillebror, til at jeg triller både turer og alt uten å kronisk lete etter puls eller pust. Her om dagen debuterte jeg faktisk med å ta meg en dusj, joda jeg har dusjet jevnt og trutt både før og etter at han kom til verden, men det nye denne dagen var at mannen var borte så bestemor fikk passe ham alene i andre etasje i 1 time og 15 min. Det gikk jo selvsagt bare fint, men for meg var det et stort skritt mot frihet. Med frihet mener jeg selvfølgelig ikke at jeg skal overlate barna mine i andres forvaring i tide og utide, men at Lillebror skal få sin frihet på en måte, at han skal kunne være noen timer hos både bestemor og onkel uten at mamma står som en hauk over ham og tenker «hva om noe går galt».

6 ukers kontrollen var unnagjort for noen uker siden og vår søte lille veide da 5470 gram og var 58 cm lang, helsesøster kaller ham konstant en førstepremiegutt og hjertene våre renner nesten over av stolthet.

Etterpå var det tid for en legekontroll og den kvinnelige doktoren fra Tyskland undersøkte ham svært nøye. Hun spurte om det var noen sykdommer i familien og jeg fortalte om min stoffskifteproblematikk, dette kunne hun ikke noe om og ville hente sin overordnede. Jeg kjente klumpen i halsen allerede idet jeg så de røde crocsene til den overordnede skritte over dørterskelen fordi jeg husket så altfor godt når jeg hadde sett dem sist.

Dette var legen som kom først til oss etter at vi hadde ringt AMK den forferdelige kvelden når marerittet begynte, jeg vil gjerne understreke at han dagen før la Bibsien inn på sykehuset, men sykehuset skrev ham ut igjen fordi de sa at han feilte ingenting. Uansett så så det ut som han husket oss, men siden han ikke sa noe så visste vi ikke om vi skulle gjøre det. Han satte seg ned og begynte å søke på nettet etter min stoffskiftesykdom, men plutselig så det ut som om han ble lei og snudde seg mot oss og sa at det ikke var farlig å ha for lavt stoffskifte, men derimot for høyt. Det skurret jo litt i mine ører, men jeg syns hele legen var så utrivelig at jeg lot være å kommentere det.

Vel hjemme så greide jeg ikke helt slippe disse ordene og etter litt graving i stellevesken fant jeg informasjonen som medfulgte ved Føhlings prøve (hælprøven alle nyfødte tar). Ganske riktig så stod det at det fødtes 17-18 barn i året med for lavt stoffskifte, disse kunne utvikle hjerneskade om de ikke ble medisinert tidsnok, prøven for dette ble imidlertid tatt samtidig med Føhlings så dermed var jo den saken grei.

Likevel fikk jeg en forferdelig reaksjon på kvelden, etter den tragiske legebehandlingen som røvet Bibsien fra oss (alt dette står jo øverst i journalen min og Lillebror sin) så velger altså en lege å bare gjette et svar (som i tillegg viser seg å være feil) på noe vi lurer på. Det er så ufattelig unødvendig og han burde jo skjønne at vi ville bruke alle midler for å komme til bunns i spørsmålene våre, vi har blitt sånn etter at Lille Bille Bibsi ble borte og spørsmål uten svar ble en del av livet vårt.

Lillebror følger både utvikling og vekstkurve nøyaktig som han skal, vi har jo aldri trodd at han skulle ha denne sykdommen, men det hadde da ikke kostet så mye å enten være ærlig å si at dette trodde han ikke var farlig eller å tilby en simpel blodprøve.

Jeg skjønner at veien mot å få fornyet tillit til noen i helsevesenet fort kan bli lang likevel.

I dag skal jeg og Bittelille som ikke er så liten lenger, prøve oss på nok en milepæl, nemlig å reise med bil alene på butikken, handle og kjøre tilbake. Et liten hverdagslighet for alle andre, en stor milepæl for meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har det bare fint alene hjemme mens Pappa er på jobb, Lillebror og jeg, han er en sulten liten ulv som krever mat både titt og ofte, hvilket selvsagt er en lettelse, men det i kombinasjon med at det har blåst storm store deler av nyttår har gjort at jeg ikke har fått besøke Storebrors hage så ofte som jeg skulle ønske.

Joda, klart jeg greier å se hvorfor jeg ikke kan det, Lillebror er her og han er viktigst, han skal ha sitt stell og sin velfortjente oppmerksomhet mens Storebror kun får tanker og hjertevarme inni meg. Likevel så gnager det litt i hullet i hjertet av og til, jeg savner ham skrekkelig og føler meg liksom så maktesløs når graven hans ikke får like regelmessig stell av omtenksomme hender. Mannen er der hver gang han er ute og ser etter at husbyggingen går som den skal, det brenner alltid lys hos ham og jeg vet at han gjør det fint for ham og at når han snakker med ham så snakker han på vegne av oss begge.

I går var nok en sånn dag, jeg savnet Storebror så det verket i brystet og Mannen var på hussjekk igjen. Tårene mine ville ikke stoppe å trille, men plutselig ringte mobilen en videosamtale. Skjermen viste den nydelige Mannen min som stod på graven til vår elskede førstefødte, han viste meg hver eneste detalj og at det var lys i alle lyktene før han snudde mobilen mot bildet vi har i et hjerte på steinen og sa at nå kunne jeg si det jeg ville til Storebror selv.

Jeg er så uendelig glad i mannen min, han er alltid best uansett hva det gjelder, han er kreativ der andre aldri ville kommet på noe som helst og selv om han vet at jeg fremdeles lengter ut i hagen til Storebror så føltes det så utrolig godt å ha få vært der likevel.

Vi gruet oss veldig til Mannen skulle begynne i jobb igjen, men frykten for at Lillebror skal bli borte er det bare vi som kan eie, den må ikke få lov å spise seg enda mer inn i oss og livene våre, så vi hoppet i det rett etter nyttår. Første natten ble søvnløs til tross for at vi har alarm som registrerer at Lillebror puster mens han sover, siden har det gått litt og litt bedre. Vi har hatt et besøk av Helsesøster hjemme og heldigvis var det et menneske som turte å spørre om både Storebror og fødsel og graviditet, jeg er glad det ser ut til å bli et menneske jeg kan ønske å gå til.

Han er verdens herligste lille fyr Lillebror, pludrer og ler og smiler, men gir høylytt beskjed dersom noe ikke passer. Stundene på stellebordet om morgenen er en liten bit av himmelen og rett som det er stirrer han på et punkt i luften og ler så kjakene disser, Mannen er overbevist om at det er Lille Bille Bibsi han da ser.

Med Lillebror har det kommet så mye ny glød inn i heimen, å kjenne en varm glede bre seg fra hjertet og ut i kroppen gjør underverker for oss alle, vi har fremdeles en hel masse redsler vi jobber intenst med, men det er så mye lettere å finne motivasjon til å kjempe seg gjennom dem med ham på fanget.

Nå har vi kommet til det steget at vi planlegger dåp i mars/april, det har vært en stor bøyg å komme over siden vi planla den to ganger med Storebror hvorpå den første gangen døde Svigermor totalt uventet bare 48 år gammel og to og en halv uke senere mistet vi også Bibsien på en enda mer uforståelig måte. Alle detaljene er ikke klare, men fra og med i morgen går Mannen på 2 ukers friperiode og da må vi få avklart det meste.

Jeg tror nøkkelen til å leve med både savn og glede, sorg og lykke er å ikke la følelsene måtte konkurrere med hverandre, kjenne på dem når de kommer, men samtidig forstå at når det kommer til spørsmålet om hva som er «størst» av livet og døden så må vi tenke i nuet og at livet det er her og nå, vi kan ikke la det renne bort som sand mellom fingrene mens vi bare ser oss tilbake. Likevel må det alltid være greit å kjenne at han mangler så det gjør vondt, at vi savner ham hver eneste dag, at vi alltid vil snakke mye om ham og skulle gjort hva som helst for å få ham tilbake..

Lillebror nytes hver eneste dag i fulle åndedrag, uansett hvor ufresh og begulpet alle klærene mine og jeg selv er, er det ikke til å unngå å omfavne livet han gir oss ved kun å være seg selv. Nattammingen går som en lek når det lille bustehode søker som besatt etter maten, ingen kan snorke så nydelig som Lillebror og ingen er det så godt å få klemme inntil seg. Tenk å få lov å elske et barn så høyt at det knirker i hjertet igjen;)

Verdens vakreste Lillebror:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Elskede Lille Bille Bibsi,

så har nok et år gått uten deg i armene mine. Dette har vært et annerledes år, godt fordi vi har ventet så veldig på Lillebror, men likefullt periodevis vondt fordi du mangler så veldig hos oss. Kan du se det gjennom smilene våre? At du mangler forde om vi er glad? Du gjør det, heldigvis skal ikke Lillebror kurere verken savnet eller sorgen over deg, det kommer alltid til å bo i oss og gjøre kroppen bevisst på at vi har et barn for lite. Likevel føles det godt å le med hjertet og øynene igjen, hvem kan la være det når man igjen har fått den bløteste lille bylt i armene? En som smiler i søvne og pludrer når du frir ham fra skitten bleie eller sult.

Han er så lik deg den lille broren din, noen ganger skvetter jeg litt fordi han gjør en grimase som tar meg tilbake i tid, til deg, til din tid hos oss. Han er akkurat like sulten som du var, han kan glefse som en ulv og i går når jeg stelte navlen hans så hadde han fått en kaninbamse med lyserosa snute å se på mens det stod på. Men Lillebror var så sulten at den lyserosa rundingen i kaninens ansikt ble for fristende så han satte gommene i den og håpet det var melk å få. Akkurat som du, Bibsien, jeg glemmer aldri når du forsøkte å amme på min nese, det er et utall gode minner etter deg, skatten min, men noen ganger trenger jeg litt starthjelp for å huske det når sorgen blir overveldende.

Mamma liker ikke nyttårsaften lenger, skjønt liker og liker, den kommer jo enten jeg vil eller ikke, men jeg liker ikke den kvelende tanken på å reise enda et år unna de nydelige minnene etter deg. Årene vi fikk med deg. Ja, jeg sier år enda det ikke ble mer enn et halvt i måneder, men du fikk med deg et årsskifte før du måtte få vingene dine og alle sånne milepæler er så viktig for meg å få med. Alle dagene, ukene, månedene dine teller så fryktelig mye fordi de tok slutt og ingen skal glemmes.

Lillebror var litt urolig i går kveld, han ville bare ligge ved brystet å spise og kose, som om han været at mamma savnet deg ekstra mye. Han fant ikke roen andre steder enn ved mitt hjerte og øverst på halsen, som om han måtte ha kontroll på både pust og hjertelyd for å vite at jeg hadde det bra.

Når rakettene raste over himmelen satt jeg med verdens vakreste Lillebror til brystet og gråt mine mest komplekse tårer, så lykkelig over å ha fått Lillebror, så lei meg for at vi aldri får se dere brødrene sammen, så vondt med det verkende såret i brystet som minner meg om at min elskede Lille Bille Bibsi er borte, men likevel så glad for at jeg ser pappa smile så inderlig igjen. Han er den stolteste pappaen jeg vet om, med det ømmeste blikket, uavhengig av om han snakker om deg eller broren din. Dere to er det kjæreste vi har og det største vi har opplevd.

Dette brevet begynte jeg egentlig på i går, inni hodet mitt vel og merke, men med den lille vakre bylten av en Lillebror medfølger også et ansvar for at sorg og savn ikke kan oppta livet på samme måte lenger. Altså, følelsene blir jo ikke borte, men den aktive delen av det blir nedprioritert naturlig fordi Lillebror trenger oss her og nå, mamma kan ikke skrive når hun skal amme, mamma kan ikke gå på graven når Lillebror har en urolig periode.

Noen ganger får vi dårlig samvittighet for det, det føles nesten makabert å kunne elske å leve igjen når tragedien som tok deg fra oss er så vondt i minne, men du blir aldri glemt, du er i hjertet og hodet vårt hele tiden, vi svarer alltid at vi har to barn for hos oss vil du alltid bli regnet med uansett hvor mange søsken du får. Jeg håper du vet det.

Min lille tapre gutt, aldri glemmer jeg det bløte ansiktet ditt mot min munn, alltid skal jeg huske hvilke lyder du lagde når du var både fornøyd og misfornøyd, sporene du satte i mitt hjerte har merket meg for alltid og jeg savner deg så fryktelig at det noen ganger gjør vondt. Likevel er jeg takknemlig for at du kom til meg, at du viste meg hvor verdifullt det var å bli mamma, at du forandret livet vårt til det ugjenkjennelige bare ved å være deg selv, vår elskede Lille Bille Bibsi. Aldri skal jeg glemme at du så tydelig visste hvem foreldrene dine var, alltid skal jeg kjenne hvor stolt jeg var og fremdeles er av deg, hvordan du beriket livene våre og viste oss alt som var viktig.

Mens ventetiden på Lillebror har pågått har jeg klart å definere mitt håp for at jeg får se deg igjen, at jeg da er like gammel som da du måtte forlate oss, at pappa er like gammel og så også du, fordi vår sjanse for et annet liv sammen må ligge der. Jeg finner styrke i de tankene, jeg må se deg igjen, få en ny sjanse, et annet sted, i et annet liv når tiden her også for min del er over. Jeg har bruk for disse tankene til å hjelpe meg gjennom de håpløse timene, at vår tid kommer igjen, i en annen form, en annen gang.

Nå knirker Lillebror så søtt i vuggen ved siden av meg, han er mest lik seg selv som han skal være, men han bærer med seg trekk fra begge sider, mye lik deg som ventende er når dere er så støpt i samme formen.

Det nye året er ikke så mange timene gammelt, men snart er årets første dag over, jeg er full av både vemod og lykke, alt på en gang, sånn har livet vårt blitt, men hjertet vokser for hvert barn man får og i oss er det nå plass til flere følelser samtidig.

Takk nok en gang for at det var oss du kom til, elskede Lille Bille Bibsi, du lærte oss å se verden på en ny måte og vi elsker deg høyere enn himmelen.

-Mamma.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Endelig er han er, vår elskede Bittelille, han ga advent en ny betydning av ventetid, men han er så verdt det. Skrikende kom han til verden etter over 30 timer i fødsel, men vi greide det vi tre, vi turte å gå på overtid, vi turte å la være å bruke igangsettelse, vi greide å la være å bruke smertelindring (akkurat det hadde jeg bestemt meg for på forhånd, kan unge mødre føde alene uten smertelindring i jordhytter i Afrika, så kan vel for pokker jeg også gjøre det på et av Norges største sykehus;)) og ikke minst vi turte å stole på magefølelsen om at Lillebror skulle få lov å komme til oss stemte.

Fødselen varte og rakk, på vei inn i vårt tredje vaktskift og på tredje døgnet uten søvn så avsluttet den avtroppende jordmoren med å si at det var ikke sikkert det ble fødsel på dette skiftet heller, krefter kom fra steder vi ikke visste vi hadde og på 35 minutter gikk vi fra 6 cm til full åpning og ut kom turboprinsen som et prosjektil før jordmor rakk å tilkalle barnepleier og jordmor nummer 2 eller ta på seg mer enn en halv hanske.

54 gyldne centimeter lang og 3970 vakre gram tung, spredt i den nydeligste kropp og toppet med det vakreste ansikt.

2 dager på sykehotellet var fort overstått, hjem til en veldig følelseladet jul, men å si at ikke Lillebror tente morgensolen i hjertene våre igjen bare ved å være til er å fornekte å leve. Lite søvn har det blitt, men det hører jo med, han er utrolig snill og ammer som om han aldri skulle vært programmert til annet, frykten kjenner vi på stadig vekk, men vi tar kampen om at den ikke skal få lov til å dominere livet hans/vårt mer enn den periodevis må.

Jeg vil takke for alle sms, alle mail og alle gode ord på alle måter, for en kjempestøtte denne luftventilen min med frustrasjon og tunge bører har vært og fremdeles er, jeg gleder meg til å ta fatt på andre deler av blogg-»virkeligheten», men samtidig er det godt å vite at det er her tankene mine har et utløp, enten de er fulle av lyserosa drømmer med sukkerspinn eller bare mørke.

Mange mange mange lange og varme klemmer fra lykkelige tobarnsforeldre, Bittelille og Bibsien med vinger i havgapet:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

..det gjorde det da imidlertid ikke så tirsdag ble et inferno av følelser hvor savnet etter Bibsien ble så voldsomt som det ikke har vært på flere uker, i tillegg til en fullstendig overbevisning om at Lillebror aldri skulle få forlate min mage i live. Gemalen var helt fra seg, jeg strigråt uten å klare å trekke pusten skikkelig på flere timer mens Lillebror sparket så hele magen flyttet seg, som om han virkelig ville si : "Mamma, jeg er her, jeg har det bra og jeg kommer snart". Mannen trakk meg med ut for frisk luft, litt mat og en prat under stjernene og etter noen timer klarte jeg å roe meg litt ned. Kan ikke få sagt hvor fantastisk bra jeg har giftet meg, han er verdens herligste og mest tålmodige og forståelsesfulle fyr, alt pakket inn i en alldeles nydelig forpakning.

I dag var det tid for ny ultralyd og kontroll hos den lavmælte nordlendingen, han tok imot oss med de samme åpne armene som alltid og brukte ørene til å lytte og munnen til å la være å fordømme. Opp på benken kom jeg og han kikket på Lillebror som endelig har beveget seg litt lenger ned i bekkenet, konstaterte mer enn nok fostervann og plenty med bevegelser : Heldigvis! Blodtrykk målte han også og som forventet var det altfor høyt, jeg stresser så mye med å holde håpet oppe og troen tilstede at jeg kjenner blodtrykket koker i takt med tankene. For å være helt sikker på at det virkelig er så høyt så beordret han meg på en benk i 15 minutter før han tok et nytt blodtrykk, det var bittelitt lavere, men fremdeles fullstendig ulikt det jeg har til vanlig så da ble det urinprøve neste. Ingen skumle ting der så vi konkluderte som jeg trodde med at dette er bare stress, eller bare og bare, men i alle fall ikke svangerskapsforgiftning som sist. Føler meg fremdeles trygg på at denne overlegen vet hva han snakker om og tar ting på alvor. Helt på tampen av timen spurte han om jeg ville vurderes til igangsetting, men da sa denne frøkna nei, enda jeg i går kveld var helt overbevist om at jeg skulle svare ja. Psyken er utfordrende altså, men jeg vil fremdeles prøve å gå så lenge det går og aller aller helst frem til han kommer av seg selv. Ny konsultasjon på fredag så får vi se om ting har gått sjumilssteg på fram eller om jeg da vil vurderes på nytt. Det står i alle fall i journalen min at jeg skal vurderes kontinuerlig og obs stressblodtrykk. Det siste vi hørte når vi forlot åstedet var at vi måtte ringe dersom ting ble annerledes eller vanskeligere.

Etter timen ble vi gående å trakke rundt på et lokalt kjøpesenter (ALT må prøves for å sette i gang denne fødselen:)), mannen kjøpte meg litt klær til å ha etter fødselen fordi jeg har helskrekk mot å ende opp som en ufjelg mamma i joggebukse. Bibsien hadde ikke en sånn mamma og Lillebror skal heller ikke ha det. Det var faktisk herlig å drukne seg litt i tanker om at det kommer en tid etter fødselen, det må det bare, jeg har blitt så skrekkelig forelsket i Lillebror i magen at jeg orker ikke tanken på å være uten ham.

I kveld har vi vært hos Oldebesten på kaffe og tent nye lys hos Lille Bille Bibsi, det var så vakkert med rim på alle lyktene hans og rosene + det lille juletreet som enda ikke har fått så veldig julete pynt fordi det skal vi ta litt lenger ut i desember. Vi sang sangene hans og "snakket" med ham, det var en deilig stille stund med bare storebror i tankene. Det er så fælt å være uten ham, men jeg er så glad for at jeg fikk oppleve ham, elske ham og bevare ham som verdens mest dyrebare skatt i hjertet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ellers hadde jeg en flott inngang til helgen, etter jordmorsamtalen på sykehuset på tirsdag ble jeg anbefalt en akupunktør som også var jordmor for avslappende stikk og fødselforberedende akupunktur. Den timen var på fredag og stod absolutt til forventningene, hun tok seg god tid til hele historien vår og gikk grundig gjennom hele kroppen min. Jeg ble plassert som en annen prinsesse på tempurmadrass med tempurpute både under hodet og avlastende mellom bena mens hun ga meg et sted mellom 20 og 30 nåler. Jeg har god tro på denne kinesiske medisinformen, men aldri har jeg kjent en slik hurtigvirkende og umiddelbar avslappende effekt som nå. Jeg sovnet der jeg og følte meg så god og slapp i kroppen hele resten av den dagen. Hun avsluttet nåleballet med å sette øreakupunktur for avslapping og søvn og natt til i dag sov jeg 5 timer sammenhengende og det kan verken jeg eller gemalen huske når jeg gjorde sist. Hurra! Spent på om den effekten fortsetter, men håpet er lysegrønt..

Skal tilbake både mandag og fredag neste uke dersom ikke Lillebror har tenkt å hilse på oss før den tid, innimellom der blir det også ultralyd med mr lavmælt nordlending med tanke på en eventuell igangsettelse;) Kryss fingrene for at han kommer av seg selv:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Endelig var dagen for den etterlengtede samtalen med jordmoren som er satt til oppgaven med å ivareta kvinner som har spesielle behov i svangerskapet. At jeg er høygravid med en fiks ferdig baby i magen som kan komme når som helst og i så måte ikke har så lenge igjen av svangerskapet klarte vi å legge litt til side.

Hun gikk på ”sykehustid” denne damen også, stresset og nervøse så vi avtaletidspunktet passere med en halvtime før det dukket opp en smilende dame som sa etternavnet vårt. Vi hilste og fulgte etter henne ned i kjelleren hvor hun hadde satt opp et midlertidig kontor med masse telys og dunkel belysning. Vann ble servert og hun gikk ganske så rett på sak. Hun hadde tid til å lytte mens vi om en annen og delvis i munnen på hverandre fortalte om tiden med Lille Bille Bibsi, hva som skjedde den forferdelige dagen som sendte ham inn i evigheten, tiden etterpå og følelsene i dette svangerskapet. Hun brukte ingen tid på å bortforklare min redsel, men lurte på hvordan vi kunne tilrettelegge dette best mulig så jeg ikke endte med å ønske meg et planlagt keisersnitt i nabokommunen som flere andre i andre situasjoner har endt opp med. Vi fortalte oppriktig at det var et alternativ også for oss dersom ikke flere brikker falt på plass for de neste dagene.

Hun nikket og ba om deltaljene, jeg sa som sant er at jeg er livredd for å bli gående alene i uvisse på overtid. At ingen skal sjekke om hodet har festet seg eller fortelle meg at alt ser bra ut. Jeg skjønner at ingen kan ta meg min frykt for at også min andrefødte skal bli borte fra meg, det må jeg jobbe med selv, men at dersom mitt blodtrykk fortsetter å stige og søvnen fortsetter å være fraværende mens jeg også fortsetter å gå ned i vekt så må noen vurdere meg for igangsetting. Flere ganger. Om og om igjen.

Jeg skal snakke meg legen du skal på ultralyd med i morgen, svarte hun, jeg kan ikke tenke meg at det skal være noe problem med din bakgrunn og historie, dessuten er det viktig å se hele mennesket etter en slik opplevelse, ikke bare de gode tallene. Jeg fikk frem at jeg svært gjerne VIL  gå i spontan og naturlig fødsel, men at det må tilrettelegges for at jeg ikke er alene om det. At jeg følges opp med kontroller sånn at det blir best mulig, for også jeg innser at en barn har det best om det meste får forløpe så naturlig som mulig.

Vi hadde en lengre samtale om frykt som ga meg mye, jeg følte meg forstått. Mannen min følte at han fikk delt redselen han bærer på for både meg og barnet fordi han ser hvor vondt jeg av og til har det.

Videre kom vi inn på tiden etter fødselen, igjen havnet vi tilbake til dagen da Bibsien ble borte for oss, hvordan jeg var alene og gemalen kom spurtende inn når jeg ropte på ham hvorpå Bibsien ble bevistløs bare minutter etterpå. Vi fortalte at vi ikke makter at jeg blir sittende på Barsel med Lillebror mens mannen min kun kan komme i visittiden i etterkant av fødselen, jordmor sa at hun skulle skrive i journalen at dersom enten jeg eller babyen trengte legetilsyn etter fødselen så skulle vi prioriteres til et familierom på Barsel. Dersom alt var like bra som det var nå så kunne vi heller få et familierom på hotellet hvor det var jordmorbemannet 24 timer i døgnet, men med mye mer fred og ro. Makstiden for antall liggedøgn var to dager, men dersom det var nødvendig kunne det gjøres unntak. Det fikk vi vurdere etter hvert.

Vi ble sittende å snakke sammen veldig lenge, det var så deilig å ha en som kunne lytte, men som ikke prøvde å bortforklare redselen vi lever med med vissvass. En som var klar over at hun ikke kan hjelpe oss med akkurat den biten, men likevel med så veldig mye fordi hun gjorde uklare momenter klarere og tilpasset våre behov der det var mulig.

   Onsdag, 26. november

Ny ultralydtime med den fantastiske overlegen fra sist uke. Denne gangen møtte vi ikke opp med et bryskt ansikt, men derimot store forhåpninger fordi vi fikk en så hyggelig overraskelse ved forrige time. Jeg kan bekrefte det like godt først som sist at denne mannen innfridde og vel så det. Igjen.

Han snudde skjermen så det var han som fikk størst vanskeligheten med å se på den igjen, han forklarte og viste alt som var viktig og tok seg nok en gang bryderiet med utdype hvorfor det var så viktig. Han besvarte alle spørsmål på en fin og lettfattelig måte, han fikk oss til å tro og forstå at Lillebror har det bare bra og at han vokser nøyaktig slik som han skal.

Vi fortalte redselen for å gå over tiden og lurte på muligheten for å igangsettelse dersom enten mor eller barn fikk det verre de siste dagene. Han slo fast at det var uproblematisk og at han skulle skrive det i journalen med en eneste gang. Likevel ville han svært gjerne at jeg skulle gå i spontan fødsel for min egen del slik at fødselen ble minst mulig langvarig. Han argumenterte hvorfor han så det sånn og jeg innså til min store forbauselse at jeg følte og har tenkt på mye av det han sa. Han sa videre at det nok gikk helt flott med en igangsettelse, men at risikoen for at det ender med et nytt keisersnitt er høyere og at det ville gagne meg i mine neste svangerskap. Valget ble i grunnen mitt og jeg er nå helt innforstått med at jeg forsøker å gå til dette starter av seg selv mot at han følger meg nøye opp og stadig vurdere hvor moden jeg er og om det er mulighet for på et tidspunkt å ta vannet.

Omsider føler jeg meg godt ivaretatt, denne overlegen sier meg ikke imot på noen områder, han forklarer og sier sin mening, men han lar det aldri være tvil om at jeg har all rett til å føle det jeg gjør. At det er et faktum at jeg føler det og at det finnes måter å tilrettelegge for de følelsene også på et sykehus. Han tar oss alle tre på alvor, han tar seg tid og han viser meg hva som gjør Lillebror så flott som han er. Akkurat nå føles det ikke som jeg kan be om mer, jeg skulle ønske det hadde kommet før for det har vært noen fryktelig tunge måneder, men når alt kommer til alt er det bedre sent enn aldri.

Lillebror er stor og sterk, han trener seg på pusten og hjertet slår med skillevegger som Berlinmuren. Det er vanskelig å være pessimist etter to så fine dager på sykehuset og etter å ha sett en sprell levende nesten 4 kilos vakker Bibsibror på skjermen. Vi får fortsette å jobbe med de vanskelige tankene, men som min fantastiske mann sa til meg på sengekanten i morges : ”I vårt hjerte er det plass til både glede og savn på en gang, selv om det føles som om det ene overskygger det andre til tider så er det ikke sånn, det er bare intensiteten i følelsene som går opp og ned, men alt er der, hele tiden, alltid”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende