Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal begynne dette innlegget, men akkurat i dag så føles det som om jeg er på nippet til å gi helt opp. Ja, ja så melodramatisk skal jeg jo knappest være, endte jeg ikke ting for godt når barnet mitt ble revet fra meg så gjør jeg det neppe for dette tilbakeslaget heller, men jeg kan ikke fatte og begripe at ingen skjønner hvilket helvete «de» (som i Helse-Norge) sender oss gjennom ved å være så arrogante.
Jeg hadde en time med min berømte fastlege i dag, etter urinprøvesvar og veiing utbryter legekontordamen at jeg har gått ned 3 kg de siste 10 dagene. 3 kg er i grunn ingenting, men jeg har en baby som ligger 3 uker over sin termin i størrelse, skal føde om drøyt en måned og har enda ikke greid å ta igjen vekten jeg hadde de 6 første ukene av dette svangerskapet. Jeg sover nesten ikke, jeg glemmer å spise så fort gemalen er borte og jeg blir ofte så redd at jeg henger over porselensskålen.
Fastlegen min åpnet med et kjekt «..og her går det bra?». En setning jeg skjønner er en frase, men som jeg etter at vi mistet Bibsien finner alldeles uspiselig fordi det legger opp til at jeg skal svare pessimistisk hver eneste gang. Jeg sa som sant er at fysisk går det strålende, psykisk blir det verre og verre for hver eneste uke, at jeg har forsøkt å ta det opp på vekst- og blodgjennomstrømingsmålingene på sykehuset, men at en av dem lover noe og så får jeg en ny lege neste gang som virkelig latterliggjør alle mine innerste redsler og følelser.
Fastlegen min sammenligner meg med det å vær hypokonder, at hypokondere er redd for å bli syke og dø og at det er min fantasi som utspiller disse scenene og det kan ingen hjelpe meg meg. Jeg blir jo irritert, men i det møbelerte hjemmet hvor jeg har mitt utspring prøver man å forklare ting med innestemme i første omgang, jeg forteller ham at det knappest kan sammenlignes annet enn ved selve tankemønsteret fordi min frykt bunner i en virkelig opplevelse som aldri kommer til å slippe taket OG en hypokonder som er redd for å dø neppe har dødd for så å stå opp igjen og begynne å bekymre seg for å dø. Han slipper ikke disse ordene og fortsetter sin eviglange debatt om de tingene han mener er det riktige. Jeg er kvalm, men jeg kommer ingen vei så jeg prøver å vinkle det fra en annen side ved å fortelle om den siste kontrollen på sykehuset og at jeg ikke ønsker å gå særlig mange dager over termin før jeg får tilbud om igangsettelse. Han ser på meg og sier at jeg bør vite hvilket stress jeg utsetter babyen for i sånne tilfeller og om jeg virkelig ønsker en slik start for barnet mitt.
Jeg biter tennene sammen, lurer på hvorfor jeg som ikke finnes beskjeden skal finne meg i alle faens patetiske uttalelser før jeg spør ham om han virkelig mener at 4 timer søvn i over en måned til, oppkast og lite mat som følge av angst og ikke svangerskapskvalme samt den enormt høye pulsen som følger i etterkant hvor jeg er sikker på at også Bittelille skal dø er en gunstig start på livet?
Han gjør som alle de andre vi har møtt til nå i dette svangerskapet og lar være å svare, men mumler ned i papirene at jeg kanskje ikke burde ha fått barn så tidlig etter at vi mistet vår førstefødte. Jeg mumler tilbake at jeg tror ikke tidsperspektivet noen gang kunne blitt mer rett, og at uansett hvor lenge vi hadde ventet så hadde nok det første svangerskapet etterpå blitt vanskeligere enn de som forhåpentligvis påfølger.
Jeg gjør et siste forsøk og forteller ham om de andre englemødrene jeg kjenner og hvilken fabelaktig oppfølging de har fått i sine svangerskap, han spør meg hva barna deres døde av og jeg svarer som sant er at majoriteten av dem har kommet så altfor stille til verden. Da skyldes det i hovedsak infarkt i morkaken da, sier han, jeg påpeker at også jeg hadde det og at det var derfor Bibsien ble hentet ut med keisersnitt på bakgrunn av at jeg ble rammet av hellp-syndrom (alvorlig svangerskapsforgiftning), dermed burde vel også jeg kvalifisere til ekstra oppfølging bare der. Men han er ikke enig. Understreker hvor heldig jeg er som får et stort barn denne gangen mens han fortsetter med en hel rekke sårende uttalelser om Lille Bille Bibsi som han for øvrig ikke møtte en eneste gang verken i svangerskap eller etter at han ble født fordi fastlegen min hadde perm det året. Akkurat tingene med Bibsi min orker jeg ikke å gjengi her, det er for vondt å en gang tenke på og jeg hadde foretrukket å blitt spyttet i ansiktet, men i korte trekk var det nesten som om jeg skulle forvente at han skulle få vinger og det er bare så usant som det går an. Friske barn kan man ikke gå rundt å vente på at skal dø. Jeg svarte ham da at denne gangen er jeg redd for at Lillebror skal dø, fastlegen avfeide meg glatt igjen og med tunge skritt la jeg meg på benken for måling og hjerterytmelytting før jeg tok lappen med ny time og løp gråtende ut i min elskede mann sine armer.
Umiddelbart i timene etter dette har jeg tenkt at jeg nå gir opp, jeg orker ikke denne ydmykelsen hvor mine innerste redsler og angst som spiser meg opp cm for cm blir bagatellisert og sammenlignet med allverdens ting. At svaret på alt dette blir kortet ned til «du må prøve å slutte å tenke på det», som om jeg skal svare «Eureka» og løpe euforisk ut derfra fordi jeg har funnet svaret på hvorfor tankene har tatt så mange negative vendinger i det første svangerskapet etter å ha mistet et barn.
Tårene sitter så løst igjen, jeg kjenner at jeg har lyst å skrike og tror på et tidspunkt jeg også gjorde det i formiddag, mannen min sa rett før han dro på jobb at han kunne tenke seg å kjøre opp til fastlegen min igjen og vise mine hovne øyne, høye puls, stressede blodtrykk så han kunne se hva dette gjør med meg, med oss. Men jeg orket det bare ikke. Orker ikke nok en ydmykelse.Latterliggjørelse. Enda mer ansvarsfraskriving. Fyll inn det som passer.
Hvor veien går nå det aner jeg ikke. Mannen min måtte dra på jobb fordi det nok en gang var for seint å ringe å si ting som de egentlig er, han har som sagt en egen legetime på mandag, det blir spennende å høre hva han velger å gjøre fremover. Det er viktig for meg at det er hans eget valg, fordi min angst er det liksom ingen av mine som kan hjelpe meg på annen måte enn å bare være i huset og det er mammaen min veldig flink til. Hun vet ikke hva godt hun skal gjøre, men er verken lege eller har annen link til sykehus.
Jeg skulle bare ønske noen kunne se oss.
Sånn som vi er.
Og gjøre noe.
..hjelpe oss som famler slik i mørket..