I dag skinner solen igjen. Den brukte litt tid på å bryte gjennom bomullsskyene, men den greide det til slutt. Var litt sånn for oss også i dag, det var så vanskelig å komme på den ene gode grunnen til å stå opp, å finne den ene lille solstrålen som presset seg frem gjennom det lysegrå.
Men så kom jeg på det. Oldebesten skal lage middag, og han blir så lei seg hvis man ikke hauser det veldig opp og spiser masse. Vi bor ute hos ham nå. Det var her Lille Bille Bibsi var så veldig tilstede og så sekunder senere falt bort. Det var her vi fikk gjenopplivet han på kaffebordet og sendt ham til sykehus i Luftambulanse. Det er liksom her vi føler oss nærmest han. Her er det få meter til graven hans, og her skal "lito familien vår" bygge drømmehuset på nabotomten.
Vi skal forsøke å reise innover til leiligheten vår i byen i kveld for å fortsette å pakke den ned. Målet er å gjøre den klar for salg nå i mai, men det er ikke lett å pakke ned noe i det hele tatt for alt minner så veldig om Lille Bille Bibsi. Man klynger seg veldig til alt, og uansett hva det måtte være så klarer vi å knytte en historie om barnet vårt til det. Men dette må vi gjennom, og vi har ikke lyst å betale for en leilighet vi ikke bor og overhodet ikke har lyst til å bo i lenger. Vi har ikke en gang begynt å pakke ned klærene og stellebordet og disse tingene han brukte mest. Så mange av klærene hans har lukten av ham i seg og vi har blitt enige om å vente med å pakke ned det til slutt. Vuggen hans står som den gjorde den dagen han ikke fikk ligge i den mer. Ved siden av vår seng. Det er både vondt og godt på en gang. Men en gang må vi pakke den bort. Uansett tror jeg alltid vi kommer til å vente på ham og så lenge vuggen står der den står, kommer vi til å stikke hodet oppi om kvelden i håp om at det kanskje bare har vært den vondeste og lengste drømmen i vårt liv…
Neste uke skal vi forsøke å kjøpe en gravstein. Vi er så bestemt på alt vi vil ha med på den, og jeg har virkelig stålsatt meg på at dette skal vi ha som vil ønsker det. Er så redd for at de som selger sånt skal si at vi bør ha sånn og sånn siden det er et barn, den steinen blir unaturlig for en barnegrav og dette og hint. Jeg kommer til å blånekte. Vi må kanskje gå til denne graven i 70-80 år til, det må være et verdig sted vi kan minnes ham og søke trøst. Det må ha personligheten hans og det eneste unaturlige med en barnegrav er at det er et barn i en grav og det hører ikke sammen i mine ører uansett. Vi får se hvordan det blir.
Solen skinner så fint ute nå, jeg tror det kan bli en av de bedre dagene..