Hvem er du lille skatt, som jeg bærer så tydelig under mitt hjerte?
Hvem er du lille barn, som lager hjertebank som gir meg hjertebank?
Hvem er du lille skatt, som øver så veldig på å puste?
Hvem er du lille barn, som vinker med en liten hånd når vi får se deg med ultralydapparatet?
Gleder meg sånn til å møte deg, til å bare elske deg mer og mer og mer, til å ta på deg og se deg vokse opp..
Halvveis, det er bra å ha kommet over halvveis i svangerskapet, det er liksom litt mer håndfast nå. Magen har blitt stor, mye større enn med storebror, den er rundere, mer babymage. Det er litt godt det også, selv om det følger så mange forpliktelser med den magen.
Jeg skal smile til verden fordi alt er over nå, men de som jeg kan snakke rett med vet jo at det er det ikke. Jeg mangler eldstemann og selv om jeg kjenner meg alldeles ekstatisk lykkelig igjen over Bittelille, så kommer tårene noen ganger trillene over ham som ikke fikk bli. Det er vel bare slik mitt liv er. Spesielt når det som er beskrevet lenger ned skjer igjen og igjen og igjen..
Det har ikke blitt så mye skriving i det siste, dels fordi vi hadde en flott og lang ferie i den svenske skjærgården, men også fordi det synet som møtte oss i Bibsien sin hage når vi kom hjem er ganske forferdelig.
Denne gangen var det spadd opp to stemorsblomster slik at bare et rundt hull sto igjen i jorden, i tillegg var 12 av de 16 hjertene på blomsterpinner borte. Jeg gråter mine såreste tårer bare ved tanken, vi bor i et bittelite samfunn, det er ikke et barn som spar opp blomster med rot og det hele og noen bruker min sønn sin grav som et utømmelig lager for både det ene og det andre.
Fortvilet ringte jeg kirkekontoret, gråt mine modige tårer hvorpå presten svarer meg så fromt : «du har for pene ting der». Jeg spurte ham gråtkvalt om han som en kirkens mann virkelig mente at det var greit å stjele så lenge tingene var pene nok? «Andre kan bli fristet av at det alltid er så velstelt der». Jeg ble ganske så målløs av denne responsen, men klarte å si at både butikker og vennene våre har pene ting i hjemmene sine, men jeg tok dem ikke med meg hjem forde. Vi kom ingen vei videre så jeg la på før jeg bokstavlig talt rakk å banne i (til) kirken.
Neste dag ringte jeg kirkekontoret igjen, kom til en kontordame vi har snakket med før. Igjen veltet jeg ut med hele historien mens gråten stod tjukk i halsen. Damen var oppriktig lei seg, men sa at det var jo ikke noe de kunne gjøre, jeg fortalte at jeg hadde blitt kontaktet av media, både større og mindre aviser og at jeg nå vurderte å gå så drastisk til verks. Til svar fikk jeg at det var de nok ikke så lysten på, men at vi kunne sette opp plakater med bilder av det som var borte sånn som sist.
Vi ser nå på muligheten for å få overvåket graven til Lille Bille Bibsi, vet ikke hva annet vi kan gjøre, nesten som om vi seriøst vurderer et alternativ til å slå opp telt og vokte over ham dag og natt..
Skjønner ikke at dette skal være nødvendig, vi lærer oss skritt for skritt å leve som lykkelig vordende og sterkt savnende foreldre igjen, men denne ufattelig skjendingen gjør det så mye vanskeligere enn det trenger å være.
En ting er i alle fall sikkert, jeg tror jeg mister all forstand snart.. Virkelig..