Egentlig skrev jeg et langt innlegg i natt, dessverre brøt jeg med min faste tradisjon om å skrive det i Word først dermed ble det bare plutselig bortevekk, til stor frustrasjon for undertegnede selvsagt. Orket ikke å skrive mer da, det var så følelsesladet og på mange måter voldsomt, men jeg prøver igjen..
Lurven har akkurat ringt, han er på vei hjem fra jobb og hadde fått det sånn over seg. Han gråt og det tok lang tid å trøste ham. Jeg hadde det sånn i natt, stormet til Bibsihagen midt på natten for å se at det var pyntet verdig for en Bibsi der, at det var lys i lyktene, at blomstene var friske og hadde nok vann. Satt lenge i bilen utenfor den mørke kirkegården mens Lurven gjorde det beste han kunne for å verbalt stoppe meg fra å hikste og hulke. Det tok lang tid. Han var trøtt etter en lang dag på jobb, men han gjør det alltid, han har alltid tid, han prioriterer det igjen og igjen.
17. mai er en spesiell dag for vi som er foreldre med barn, men likevel uten. I dag hadde vi nok pyntet vognen hans, jeg bare vet at han hadde fått bunad og at han hadde sittet trygt i vognen sin så lenge den var i driv fremover, men at han hadde ville kommet opp derfra med en gang den stod i ro. Han var alltid sånn, Bibsien vår, han likte å holde seg i bevegelse. Uansett om han lå på mammas eller pappas bryst, uansett om han var i vogn eller bilstol, det måtte riste og humpe, det måtte skje noe og bevege seg fremover på en måte, ellers ga han klart beskjed : jeg er ikke fornøyd:)
Han hadde helt sikkert fått vindmølle på vognen og det minste flagget jeg hadde kunnet finne i hånden. Det hadde sikkert slept langs bakken slik et flagg absolutt ikke bør, men et barn har lov til de merkeligste ting, det er bare søtt.
Pølse måtte det blitt, ketchupgris og brødsmuler i salig forening på den lille bringen, litt is oppå der igjen, skjønt jeg er ikke sikker på at han hadde likt det. Han foretrakk alltid tran fremfor Sanasol og likte beiske ting fremfor søtt, egentlig er det vel bare en vanesak og det spørs hvor lenge vi hadde greid å holde ham unna sukker i alle fulle fall;)
Jeg har pyntet graven hans med lys, blomster, to bittesmå flagg og en liten vindmølle, jeg håper han kan se at han er med oss alle dager uansett hvor han er.
JEG SAVNER BIBSI MIN, JEG SAVNER HAM SÅ INDERLIG..
Bittelille har det bare bra, jeg kaster opp som et uvær, men slik var det med storebror også, alle sa : det går sikkert snart over, men faktum er at siste gangen jeg kastet opp med ham i magen var 45 minutter før han kom til verden. En liten stund trodde jeg at det ikke skulle bli så ille denne gangen, men det bråsnudde for noen uker siden og har bare økt på siden den gang. Det gjør ingenting, premien er så stor i den andre enden av disse ukene: og absolutt verdt det. Jeg har fått en stående avtale med fastlegen min om å komme inn og få intravenøst hver gang det er krise, det er godt med den ordningen.
Kjøpte mine første mammabukser i går, ikke fordi jeg trengte dem siden jeg ikke har lagt på meg, men fordi det er godt å ramme inn den voksende magen. Når man har mistet det kjæreste man har en gang for mye allerede så tror jeg at man tenker at man begynner aldri for tidlig å samle minner. Derfor disse buksene, nå «eier» jeg denne graviditeten, jeg venter og gleder meg til å treffe Bittelille, det må gå bra og jeg velger å tro at det gjør det:)
Jeg ønsker alle en nydelig 17. mai, måtte mange soler skinne på deres vei i dag!