I dag har vi hentet prisforslaget fra byggmesteren.. Det var heldigvis ingen negative overraskelser, men det er et par ting vi må vurdere litt til.. I alle fall noen dager.. Oldebesten synes det er vel dyrt, men så sluttet prislistene hans å tikke en gang på 80-tallet + at vi har dette med at det er så vanskelig å skaffe materialer og isolasjon at de enkelt og greit har satt opp prisene med 25 %. Men, men, det er enkel nok markedsføring det, tilbud og etterspørsel og alt det der.. Regner med at vi skriver kontrakt i løpet av uken..
Ellers har vi hatt møte med eiendomsmegleren i dag, han syns leiligheten var fin og velholdt og vil kjøre den ut på fredag som : "Moderne toppleilighet med utleiedel".. Prisantydning ble satt til det minste vi ønsker for leiligheten, men vi krysser fingrene for hver krone som kommer over det.. Vi har litt is i magen også for det er ikke ytterst nødvendig å selge med en gang, selv om vi som alle andre ønsker å kvitte oss med den så fort som mulig.. Spennende blir det i alle fall med visning rett over pinse.. Fikk også spurt megleren om det var greit at vi ikke var til stede under visningene, og det syns har faktisk var best når selger ikke var. Han hadde en formening om at det rolleskifte han foretar i forbindelse med salg er det best å være alene om.. Hva han nå enn mente med det..
Ellers har vi nå trent minimum 6 dager i uken i en måned. Hovedsaklig løping og rask gange på tredemølle, men det hjelper på kondisjonen allerede, holdningen er rakere og det er mindre aggresjon sperret inne i kroppen. Det har blitt en slags avhengighet det hele, men å ville trene er ikke det verste man kan være avhengig av.
Etter at Lille Bille Bibsi døde, har vi tvunget oss selv til å innføre mye rutiner. Vi står opp til samme tid hver dag selv om vi ikke har sovet noe særlig natten før, vi trener og vi spiser med 3-4 timers mellomrom. Det er for å få flyt i hverdagen og på den måten tvinge oss selv til å fungere i sorgen, å leve rett og slett. Det er godt å se at dette virker. Vi handler ikke lenger på butikken som ligger lengst fra der vi bor for å slippe å treffe kjente, og vi er ikke på graven hans hele døgnet. Vi mestrer tingene vi har satt oss fore, selv om vi noen ganger må snu halvveis. Øvelse gjør mester og vi prøver igjen. Vi tar vare på hverandre og vi ler uten å få dårlig samvittighet over å ha glemt sorgen et øyeblikk, etterpå. Vi klarer å se en hel film uten å se på bildene av ham hvert 20′ende sekund og noen minutter om dagen kjennes livet godt og verdt å leve.
Det gir oss tro på et liv igjen.. Et liv videre.. Men ingen dager er like, og det er en lang vei å gå..