Nok en ultralydtime er gjennomført, denne gangen med både gemalen og bestemor på sidelinjen. Fantastiske legen tok seg god tid igjen og om den forrige timen ble en katt og mus-lek med hva Bittelille hadde mellom beina så var HAN desto villigere til å vise seg fram i dag..
Selvfølgelig hadde han noen stahetsfakter på tapetet nå også, men denne gangen viste han oss hvordan man kan snu, sparke og vende på seg i tusen forskjellige varianter uten å tape ansikt.. Skjønt vise ansikt er vel kanskje mer riktig å si. Øret kunne han til nød vise frem i ny og ne, men ellers gjemte han ansiktet både bak føttene, hendene, morkaken og navlestrengen.
Det var like rørende vakkert å se ham i dag, tenk at vi venter en liten gutt igjen, en nydelig liten prins som allerede nå synes å være så lik sin nydelige lille storebror. Jeg er så glad vi delte denne opplevelsen med den kommende bestemoren til to, hun satte uendelig stor pris på det og har sett på bildene som ble tatt under timen med jevne mellomrom i hele kveld, hver gang hun har tatt seg en liten pause fra strikketøyet til Bittelille.
Ellers har dagen gått med til å bytte alt rosa ulltøy til blått og mer nøytrale farger, vi tok oss en matbit ute for å ha en aldri så liten markering av både navnevalg og at vi nå VET det er en liten gutt.
Jeg blir både glad, stolt, rørt og litt vemodig, Bibsien som skal bli storebror, men ikke er her, Bittelille som skal komme til oss likevel. Men innimellom så skjønner jeg at gleden og sorgen alltid skal vandre hånd i hånd i vårt liv.