"Så utrolig tøffe dere er, jeg hadde aldri greid meg i deres situasjon", sa en dame vi ikke kjenner noe særlig til oss på butikken, før hun ga en klem og forsvant ut i regnet.
Kjente jeg ble uvel, kvalm, litt svimmel. Lurven "leste" meg, holdt rundt meg og forsøkte å trøste. Vet han føler seg så hjelpesløs som prøver alt han kan å ta vare på meg oppi alt det svarte.
Jeg angrer på at jeg ikke kvesset klørene mine og hveste til denne damen :
"Jeg greier det ikke jeg heller, men har jeg noe valg? Kom min sønns dødsfall med angrefristskjema som jeg lot være å levere inn? Burde jeg tenkt i det jeg fikk ham i armene mine som nyfødt : pytt pytt, nå som jeg elsker ham risikerer jeg jo også å miste ham? Skjønner du ikke at dette er livet vårt nå. Det er dette eller ingenting, og vi må prøve å gjøre det beste ut av det.."
Huff, det ble så fullt i hodet mitt…