Jeg er underveis nå.. Jeg føler det inni meg at noe skjer, at jeg er underveis.. Hva betyr egentlig det? Jeg er på vei mot så mange ting på en gang.. Jeg får mitt andre barn i år, men min førstefødte er her ikke.. Forhåpentligvis blir huset vårt innflyttingsklart i år, men samtidig vil det si at vi flytter ut av huset hvor Lille Bille Bibsi falt bort i armene mine. Her bodde han når han pustet, her bodde han når han ikke pustet mer og mens vi ventet på å føre ham til hagen for den evige hvile. Det er Oldebesten sitt hus og ligger få meter fra der vi skal bo, men det er rart å skulle pakke vekk alt på det soverommet som vi delte livet med Bibsien på. Samtidig blir det godt å flytte fra den trange plassen og til huset som skal romme fremtiden, men flyttelasset er så fattig, det mest verdifulle sitter ikke på der lenger.
Dette er kontrastenes år, virkelig. I fjor ble alt så svart som bek, i år har det kommet så mange kontrastflekker av lysere og håpefulle farger. Det er godt, misforstå meg rett, men samtidig er det veldig forvirrende. Jeg begynner en setning med å le og smile, innen jeg har fullført den har det blitt til gråt og tårer. Jada, hormoner gjør meg følsom, men samtidig er det ikke bare det som raser i kroppen. Savnet er en del av meg, sorgen er ikke like dyster like lenge om gangen, men ofte uten at jeg merker det sniker det seg innpå meg igjen. Kanskje det bare er at fallhøyden har blitt større nå som jeg faktisk kjenner gledens herlige edelstener klirre inni meg igjen? Kanskje jeg gleder meg med forbehold siden jeg vet hvor lett et liv av drømmer kan pulveriseres mellom fingrene mine på et øyeblikk. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde all denne livserfaringen, at jeg slapp å ha denne ballasten, samtidig er jeg takknemlig fordi jeg fikk oppleve Bibsien med hud og hår, jeg ville aldri aldri aldri vært ham foruten. Uansett. Uten forbehold.
Bittelille fortjener en uredd mamma, men det får h*n ikke. Hvorfor? Nei, for jeg har så mye Bibsi med meg, jeg har bestemt meg for at dette skal gå bra og vi gleder oss fryktelig og fullstendig betingelsesløst, men likevel kjenner jeg uro. I min verden er alle måneder over 6 bonus for en baby fra min mage, jeg håper Bittelille tilgir meg for det, jeg vet ikke bedre etter det jeg har opplevd og overlevd.
I dag er gjerne en spesielt tankefull dag, noen dager er bare sånn, jeg er forhåpentligvis mer optimistisk i morgen, for jeg er optimist hva Bittelille angår, og h*n er så ønsket, velkommen og allerede elsket. Slik som storebror var. Slik som storebror er.
Jeg er underveis.. Jeg føler det inni meg at noe skjer, at jeg er underveis..
Så en liten morsomhet helt avslutningsvis :
Oldebesten har fått sin første fartsbot forresten. I en alder av snart 87 år ble han tatt i radarkontroll hvor han kjørte i 70 km/t og 60-sonen. Jeg måtte faktisk le av det, tenk å kjøre uten å få bøter i nesten 70 år. Egentlig over 70 fordi han begynte tidlig å kjøre lastebil;) Skal ramme den inn og henge den på veggen, det er sjelden kunst at noen får sin første bot overhodet få måneder før de fyller 87:)