Nr 1 : Kjære deg, det er en mening med alt som skjer, uansett hvor vondt det føles så finnes det en mening med det meste..
Nr 2 : Helt alvorlig, tror du på det der?
Nr 1 : Ja, jeg tror det er en opphøyd mening bak det meste som skjer.. Man har kanskje gjort en oppgave et sted eller fullført sin misjon, så trengs man andre steder. Kanskje man har forskjellige ting å lære på ulike steder.
Nr 2 : Vel, da deler ikke jeg din mening.. Ikke i vårt tilfelle..
Nr 1 : Åh?
Nr 2 : Nei..
Nr 1 : Virkelig?
Nr 2 : Ja.. Mener du virkelig at jeg skal uten videre godta at det mest dyrebare jeg har er tatt fra meg så tidlig fordi han hadde en jobb å gjøre et annet sted? Eller fordi han skulle hjelpe andre enn oss? Eller mener du at det jeg skal lære i dette livet er at det er fysisk mulig å sørge seg pinsomt i hjel, å råtne på stilk mens du fortsatt lever?
Nr 1 : Nei, ikke ta det på den måten.. Jeg mener bare at hver sjel bli født med en oppgave, og når den er løst, være seg sent eller tidlig så er det om ønskelig en vei videre..
Nr 2 : Javel, så det er sånn jeg skal forstå det? At han ønsket å komme videre? Hva skal jeg så lære av det?
Nr 1 : Ja, nei, men du bare misfortår..
Nr 2 : Du om det.. Du kan mene det du vil om hva du vil, men aldri tro at du kan få meg til finne mening i at vi skulle oppleve det totale og ugjenkallelige tap. Jeg har lært i dette livet at noen ganger skjer det ting som ikke skal skje, at noen mennesker må tilbringe resten av livet på å tvinge mening ut av det meningsløse og bruke størsteparten av tiden til bare å lokalisere alle bitene som forsvant den dagen hjertene ble knust i tusen biter..