I dag skinner solen også i denne delen av landet og vi har vært på 1 times intens trakking i utemarken bak tomten vår. Det var et slit, men gøy og det er første gangen vi har greid å gå ute i så åpent landskap siden denne delen av livet begynte. Det var vått og nydelig, og som i barndommens dager måtte man tenke kreativt og hoppe fra sten til sten. Vi tenker på å skaffe oss noen utegangersauer til neste år og la de gå i den utemarken, det har ikke vært beist (som Oldebesten sier) der på mange år så alt har blitt så overgrodd og ufremkommelig. Vi får se hva det blir til, men Lurven er ganske oppsatt på å gjennomføre det.
Det har vært tunge dager i helgen, det går litt sånn opp og ned med jevne mellomrom. Det er vel bare sånn det må være, men det kommer like brått på likevel. Redselen for at man ikke kan få flere barn (selv om det ikke var noe genetisk som utgjorde denne tragedien), hvordan skal livet fortsette, har Lille Bille Bibsi det bra, og sånn går det. Om igjen og om igjen. I de tunge periodene er det så vanskelig å ta til seg alle de gode motargumentene for redslene, og slå seg til ro med det. Men det er vel bare sånn det blir når man mister sin lille skatt. Ting er ikke like lett å se logisk hele tiden, men heldigvis finnes det glitrende håpfylte timer også, og igjen : vi har hverandre.
Ellers forløp prosjektet med å forflytte båten over fjorden forholdsvis uproblematisk. Oldebesten kjørte slepebåten, Onkel Tom hadde ansvar for selve tauet OG var bindeledd mellom den litt svakhørte Oldebesten (gammel tømrer uten hørselsvern) og Lurven som pumpet vannet ut for harde livet i nyervervelsen. Nutte kom ned på broen og så når de rundet fjellet, og fikk seg en god latter av hvor mye feilinformasjon det var mulig å få mellom de to båtene på så få meter. Noen tilfeldige caravanturister prøvde febrilsk å bistå ved å rope det som ble sagt videre til Oldebesten, fra frokostbordet sitt. Det var en ganske lattermild affære, og det var fullt mulig å lese frustrasjonen i Lurvens ansikt der han stod aldeles alene i båten som ikke gikk for egen motor.
Båten står nå på slipp nede i strandsonen, den måtte opp og ned to ganger fordi den ene gangen kom den så skjeivt på at det var fare for tipping. Og som Oldebesten så greit sa : Tipper den store båten får vi den aldri opp igjen.
Vi er nå i gang med å skrape av all maling før vi igjen skal ta på nytt. Det må byttes nagler og en hel del andre ting som Nutte ikke har begrep om, men de gode nyhetene er at båten er i ganske ok stand, motoren er bra og alt kan gjøres noe med.
Ellers så har vi vært i banken og fått et veldig gunstig lån til huset. Det forbauser oss stort at to rådgivere i samme bankkjede, men på ulike steder hvorpå den ene er banksjef, gir to helt forskjellige lån. Vi trengte ikke byggelån siden vi bare skal forholde oss til en byggmester gjennom hele byggingen, dette var ikke et tema hos han som var banksjef. Der steg lånet i været mens vi satt og pratet med han. Heldigvis klarte vi å la være å ta det den høye herre sa for god fisk og fikk ny avtale hos en rådgiver i byen.
Huset er til behandling i papirmøllen i kommunen så nå er det bare å sette seg litt lenger tilbake og vente.. og vente.. og vente.. Men de har i det minste maksbehandlingstid på 6 uker så så evinnelig lang tid kan det ikke ta.
Nå går vi å venter på gravstøtten til Lille Bille Bibsi, den skal komme nå i juni og vi gleder oss til den kommer så vi kan gjøre det enda finere på graven. Har vært å tent nytt lys i dag og satt ned liljer i vasen hans.
Midt oppi disse vanskelige dagene, når det har stormet som verst inni oss, har det kommet en mild vind inn gjennom soveromsvinduet og liksom varmet rundt oss, og om kveldene når vi har sittet med tårevåte øyne og ikke visst opp og ned på noe så dukker de rødflammede varme flekkene opp på brystet..
Elskede Lille Bille Bibsi..