De siste dagene har jeg tenkt litt på hvordan enkelte setninger blir værende i livet mitt, hvordan noen ord og vendinger kan gå på repeat i hjernen min, de spørsmål som har forandret livet mitt til det bedre eller det verre, bokstavene som har stokket seg til betydning jeg ikke blir kvitt på både godt og vondt.
Nå som fødselsdagen til Lille Bille Bibsi nærmer seg, så er disse setningene mer begrenset til alt som har med ham å gjøre på en måte, men selv om noen av de er uendelig triste så er jeg takknemlig for at jeg husker det likevel, fordi det var en del av min lille umistelige sønns liv.

"Vil du gifte meg med deg" – Den setningen forandrer livet mitt til det bedre, jeg visste jeg var lykkelig sammen med min Lurven, men at han holdt så høyt av meg at han ville love dyrt og hellig å bli værende hos meg i både gode og onde dager, ga meg mer lykke enn jeg kunne forutsett.

"Jeg tror jeg er gravid" – Neivel, så var det ikke planlagt, men akk du store lykke så store gledestårer som kom trillende den dagen. Etter å ha kastet opp omtrent fra unnfangelsen og overbevist meg selv at jeg hadde hatt konstant omgangssyke i 30 dager uten å smitte min kjære begynte det omsider å synke inn i hele meg. Lurven stod på broen på jobb når han fikk vite det, øynene hans svømte over og den totale lykken var et faktum.

"Alt ser helt perfekt ut" – Ultralyden var overstått, den lille spretten viste alt han hadde og Lurven og jordmor var overbevist om at dette var en gutt med stor G.

"Nå blir det keisersnitt!" – Leger, jordmødre, sykepleiere, anestesileger og alt som kunne krype og gå av fagpersoner hastet i vei til operasjonssalen, midt i nattevaktskiftet. Lurven ble kledd i grønt og vi visste at nå kom han. Et lite skrik i høstnatten og den lille perfekte krabaten var et faktum. Vi var så lettet over at han var så fin, litt slunken, men sterk som en bjørn.

"Han er litt liten, men han er så fin" – Lurven med tårefylte øyne, der han gikk i skytteltrafikk mellom den store og den lille.

"Han puster ikke" – Lurven stod med tårer i øynene og AMK i telefonen, jeg skrek ordene mens jeg så min lille slappe skatt. Gjenopplivingen startet.

"Dette er veldig alvorlig" – Det første Luftambulanselegen sa til oss, i det de hastet avgårde med vår Lille Bille Bibsi på vippestolen sin, med tykke tepper over.

"Hjertet hans slo hele veien" – Luftambulanselegens andre setning til oss den dagen livet ble snudd opp-ned, han klemte oss og vi kjente at håpet steg i takt med sekundene.

"Hjertet hans har stoppet" - Vi gjør alt vi kan, men det ser ikke veldig lyst ut" – Vi klemte hverandre, dette skulle jo gå bra, vi hastet inn til vår lille skatt.

"Gjør hva som helst, jeg skal bære ham i armene mine resten av livet om du bare hjelper ham" – Lurvens desperate stemme innhenter meg i de mørkeste øyeblikk, en pappas bønn til legene om å hjelpe hans døende sønn. Jeg syns denne setningen er både vakker og fryktelig trist, den kommer stadig tilbake til meg og jeg elsker min Lurven om mulig enda høyere fordi han elsket vårt barn høyere enn himmelen.

"Vi skal kjempe oss gjennom dette livet pus, men vi skal ikke glemme å prøve å leve og nyte de gode stundene også" – igjen min Lurven, den kloke mannen min som gir meg tro på at fremtiden kan bringe glede gjennom sorg, savn og tårer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag følte jeg og Lurven oss ganske så sterke i troen på at veien videre går an å gå..

I dag så vi hvordan en regntung hverdag også kan inneholde solskinn som bare kan sees når man lukker øynene..

I dag turte vi å se for oss at livet ennå kan holde noen gløtt av glede selv når sorgen er så stor..

I dag var dagen hvor vi faktisk kunne le og smile når vi tenkte på vår elskede lille sønn..

..men det var helt til vi skulle innom Lille Bille Bibsi sitt minnested med en bukett røde roser og nye lys til lyktene hans..

Noen hadde latt barna sine leke med lekene hans uten å rydde opp etter seg, to av tingene hans : en gul badegakk og en grønn badefrosk var blitt helt ødelagt, en 20 cm stor lyseblå flodhest i plysj han hadde fått i gave fra en familie som står oss nær, men som bor langt borte, var STJÅLET, samme skjebne hadde en liten 10 cm stor bamse med rødrutete klær på avlidd, en liten kanin var satt langt borte fra graven og alle blomster og øvrige ting var flyttet på og veltet..

Tusen takk for at det finnes foreldre som ikke lærer barna sine forskjell på mitt og ditt.

Tusen takk for at det finnes foreldre som tar med seg barn på kirkegården og så blir opphengt i graven de sørger ved og lar barna gjøre som de vil.

Skjønner dere ikke hva dette gjør med oss? Vi går ikke på barnerommene til andre og stjeler leker. Vi har ingen annen mulighet til å gi vår dypt savnede sønn gaver på annen måte enn å pynte med dem på minnestedet hans. Noen av dem er ting som har vært hans og lagt i vuggen sammen med ham. Vi kunne betalt hva som helst for å få det tilbake..

Jeg har grått siden jeg så det, dette er så grunnleggende respektløst og det føles som om å bli trampet på når man allerede ligger nede. Disse tingene betyr noe for oss, de er minner etter barnet vårt som vi ikke lenger får ha på fanget. Det er andres siste hilsen til en vakker liten gutt som ikke får bli stor. Disse tingene er kjærlighet for oss, de er uerstattelige og symboliserer at ikke bare vi savner skatten vår.

Den som har stjålet dette har sikkert et rom fylt med bamser, jeg tror ikke vedkommende trenger flere og håper den lyseblå flodhesten og den lille bamsen med rødrutete klær kan minne denne personen hver dag om hvor de kommer fra og samtidig vite at det klarte å tilføre enda en dimensjon i en allerede stormfull hverdag. 

Vet ærlig talt ikke hva vi skal gjøre nå.. Gravstedet til Bibsien ligger i ukanten, Oldebesten var der på mandag og da var alt som det skulle. Det er en eneste barnegrav der hvor vår elskede Lille Bille Bibsi er stedt til hvile, og nå er den skjendet på en respektløs måte..

Vi er så lei oss, dette var så uventet.. Hvordan kan noen gjøre dette? Tillate dette?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hver kveld skjer det samme.. Vi står foran bildene av Lille Bille Bibsi i stuen og synger ;

So ro Lillemann,

nå er dagen over.

Alle mus i alle land,

ligger nå og sover.

So og ro og tipp på tå,

sov du vesle pode.

Reven sover også nå,

med halen under hodet.

Så kysser vi munnen til Lille Bille Bibsi utenpå det kalde glasset i rammen, lar lampen ved siden av bildet der han sitter i sofaen med hodet på skakke og kikker på verden, være tent, i tilfelle han skulle ville komme innom i løpet av natten, og vi vil jo ikke at han ikke skal finne veien. Så slukker Lurven stearinlyset som alltid brenner foran det første skikkelige babybildet og tar Nutte i hånden og vi leier hverandre inn på soverommet.

Vi setter oss på sengekanten og holder rundt hverandre mens vi gråter og forteller hverandre hvor mye savner han. Sånn sitter vi lenge. Ser ut av vinduet etter stjernene og tørker våre modige tårer. Klamrer oss til lukten i klærene hans eller bare stryker over det myke tøyet som en gang holdt gutten vår varm. Snakker om alt vi skulle gjort sammen, alle planene vi hadde laget med lille gutten vår på fanget.

Men vi gjør noe annet også.. Vi prater om hvordan vi tror Lille Bille Bibsi har det nå..

Nutte er så usikker, hun klarer ikke være sikker på om han har det bra, hun får ikke helt til å se han på samme måte som Lurven. Men vi lukker øynene og Lurven forteller hva han ser og da klarer Nutte å smile litt gjennom tårene.

Lurven ser ham bade i bløte bølger, lyset rundt ham er som en kveldssol, ikke for varmt og ikke for kaldt, han plasker og løfter beina høyt og er like glad i å bade som han var her nede på jorden, han ler så den lille tungen kommer ut sammen med den trillende latteren, han pludrer og prater som han alltid gjorde, han er like liten og nysgjerrig som før og de små føttene kan springe fort og lage bittesmå, men dype fotspor i sanden, han er av og til i en stor blomstereng og plukker de vakreste blomstene til mammaen sin. Når han blir trøtt så krøller han seg sammen på sin høyre side og legger beina i kors akkurat som han elsket å ligge i vuggen sin, han ligger godt pakket inn i dynen og bare de lange øyenvippene syns over kanten på den, han puster så rolig og godt og vifter litt med tærene og lager koselyder når han drømmer. Han har det godt, og der han er så savner han oss, men han vet at vi en gang kommer og tiden er ikke den samme der han er, vi må kanskje vente og sørge lenge før vi får se han igjen, men for ham føles det bare som noen få minutter. Når Nutte og Lurven gråter så titter han ned på oss fra den myke bomullsskyen sin, vifter litt med de små vingene og blir en trist en liten stund, men han vet at det går over for han har tro på oss. Om nettene kommer han ned til oss og koser med oss en stund, og hvis vi kjenner godt etter det så kan vi føle at han har vært der om morgenen. Han vet at vi elsker ham nå og for alltid, og at for oss kommer han alltid til å være savnet og uerstattelig.

Vi prater mye om vår Lille Bille Bibsi. Vi både ler og gråter. Vi har så mange minner, og øyeblikkene med den totale lykke er det så mange av, det kan ingen ta fra oss….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende