Det har gått en del dager siden vi kom hjem fra ferie. Apropos ferie, så var den herlig, langgrunne strenger i den nydelig svenske skjærgården, mammas hytte som alltid innbyr til kos og trivelige tider omgitt av skog og yrende dyreliv, innlagt vann og strøm, men likevel passelig annerledes til at skuldrene senkes og man får tid til å tenke. Det har vært deilig, lengter allerede tilbake selv om jeg vet at det ikke blir flere turer dit i år.
Noen milde «prøvelser» har det vært, jeg er usannsynlig redd for og psykelig fascinert av hai (ja, av alle ting) og bare minutter før vi ankom hytten gjenga svensk radio et innslag med en engelsk forsker på denne fisken som sa at med heten som var i sommer-Sverige ville det ikke gå lang tid før hvithai ble «vanligere» i svenske farvann. Jammen var det rett før jeg ba gemalen snu bilen i en viss fart og satse på innlandsferie i stedet.
Jeg glemmer fort i den tilstanden jeg er i og med over 30 grader i skyggen havnet vi fort på stranden, det gikk så fint de første dagene, vi solte oss, badet og spilte diverse ballspill. Etter en lengre solbadingseanse var det klart for et dupp i havet, vi reiste oss og begynte å vasse, jeg oppdaget at solbrillene fremdeles satt på nesen og snudde for å legge dem i solstolen. Det er da jeg ser den, den er svart, lang og bukter og ekler seg bortover stranden. Jeg peker og skriker : «En orm!» til alle damer rundt meg sin oppstandelse, alle farer opp og den meterlange saken fortsetter målrettet over sanden. En vannvittig påkledd og tatovert gutt, ja for varmerekorddag å være, prøver å få tak ormen, men det smiter seg ut av grepet hans hver gang. Den er jo vettskremt stakkars med alle hurtige bevegelser rundt seg, omsider får gutten tak i halen og bærer den inn i skyggen i skogen hvor han slipper den fri. Grøss, jeg skjønner at det er vi som ferierer i dens område og ikke omvendt, men det var like før jeg kansellerte all bading i all fremtid.
Vel hjemme ventet det masse post siden vi tross alt har vært borte mange uker, midt i bunken, blant reklame for Jysk og Europris ligger det et brev adressert til meg. Jeg ser at det er sendt fra helsevesenet og blir med ett veldig engstelig. Jeg åpner det som om hver revnede cm gjør vondt i fingrene, men får omsider halt ut brevet.
Det er det nydeligste maskinskrevne brevet jeg har sett, fra en helsesøster jeg aldri har møtt, bare snakket med en eneste gang i telefonen, atpåtil var det akkurat den dagen Bibsien måtte få vingene sine og gemalen min var slett ikke hyggelig med henne i telefonen.
Hun skrev at hun aldri hadde klart å glemme oss og vår vesle Bibsi, at hun ikke visste hva som hadde skjedd, men at noe hadde hun fått meg seg i journalen. Hun så at vi hadde byttet adresse og ante ikke hvilken oppfølging vi hadde fått, men ville med dette tilby oss en psykologtime i hennes kommune. Jeg ble målløs, vi har ventet på dette så lenge, vi har ikke fått noe hjelp i det hele tatt i etterkant og jeg har merket mer og mer at jeg har begynt å kjøre meg fast i det samme tankemønsteret hele tiden, samt at når de depressive tankene og spesielt den elendige samvittigheten liksom flytter inn så klarer jeg ikke å skubbe den ut igjen.
Samme kveld satte jeg meg ved pc’en for å skrive mail til henne, skrev hele historien om min elskede Bibsi så tårene sprutet og Oldebesten lurte på om jeg hadde alvorlig vondt et sted. Det tok nesten hele kvelden og jeg virkelig kjente på alle dimensjonene av det jeg skrev, jeg fikk takket henne ettertrykkelig for brevet med en hjelpende hånd til oss som famler så veldig i mørket og avsluttet med et bilde av Bibsi min.
Dagen etter ringte telefonen før vi hadde stått opp så den ble ikke besvart, men når jeg logget på mailen hadde hun svart allerede. Hun hadde grått og grått gjennom hele mailen og blitt så glad for at brevet hun hadde lurt så veldig på om var «riktig» å sende ble så godt mottatt av oss, når hun hadde kommet til bildet ble det en flom uten stans og vi ble tilbudt en hastetime bare en uke senere.
Timen var i går, etter at vi mistet vår Lille Bille Bibsi på måten vi gjorde så har skepsisen til helsevesenet bare vokst, men på bakgrunn av nettopp dette brevet fra dette fantastiske mennesket så stilte vi med mye åpnere kort.
Psykologen visste ingenting om oss annet enn at Bibsien var borte til evigheten, vi måtte gjennom hele historien hulter til bulter så tårene sprutet, men det var så godt å få det ut. Bibsien er vårt såreste og ømmeste punkt, hullet i hjertet etter ham er så vondt og livet uten ham så tomt, menneskene rundt oss snakker ikke om ham lenger, selvsagt forde de tror de er snille og vil gjøre alt for at vi ikke skal ha det vondt.
Vi kom ikke så langt på en time, men det var så mye psykologen sa som utfordret tankemønsteret vårt, jeg kjenner så inderlig at jeg trenger det, har hatt en etterreaksjon som stundom gir utslag som krampegråt og andre ganger i et uforklarlig sinne.
Skal tilbake om en uke, det er så godt å få bekreftet at de noen ganger så morbide tankene mine er normale, at jeg setter ord på ting annet enn til mannen min, at jeg kan få hjelp til å trekke pusten helt ned i magen igjen og at jeg ikke skal kroke meg sammen som en olding fordi jeg har så vondt i brystet.
Jeg spurte mannen min hva han «ønsker» av dette, han nevte det samme som meg, men sa at mest av alt så ønsker han å igjen «høre meg puste..»