I kveld sitter jeg her med mine tåketanker og funderer på dimensjonene i livet.
Jeg er glad og takknemlig for så mye, jeg giftet meg med mitt livs kjærlighet, jeg opplevde å få vite meningen med livet idet Bibsien ble levert i armene mine og jeg fikk vite hva som kan bli konsekvensene av å elske av hele sitt hjerte og miste det mest dyrebare i livet.
Jeg husker en av de første tingene en lege sa til oss få dager etter at Bibsien hadde sovnet fra denne verden, jeg husker så ordrett de ordene og akkurat hvilken dialekt de ble sagt på : «Pass på at dere ikke dyrker sorgen». Ordene kommer stadig tilbake til meg, noen ganger lyder de hardere, andre ganger klinger det bedre, men jeg kan ikke fri meg fra tanken at dette kom fra et menneske som ikke har mistet det umistelige.
Jeg føler på ingen måte for å forsvare meg mot dette «rådet», jeg kan til dels skjønne hvorfor psykologer har skrevet det i bøker fordi de ikke forstår hva det vil si å leve videre etter et slikt traume.
Jeg mener bestemt at vi ikke dyrker sorg, i den grad vi dyrker noe så dyrker vi livet vi hadde, alle de utallige øyeblikkene av himmelhøy glede sammen med barnet vårt, alle de gode historiene han rakk å lage sammen med oss før han måtte få vinger, alle lukter og lyder som har festet seg i hjernebarken. For oss er det kanskje måten å se noe som helst mening med livet på. Å minnes og aldri glemme.
Jeg vil gå så langt og si at å miste barnet sitt kan sammenlignes med en amputasjon, fantomsmertene er sterke, kroppen fungerer ikke og skal du kunne bruke den igjen må du lære deg alt på nytt, andre teknikker. Mitt lille barn var en så stor del av meg, det er han fremdeles, men på en helt annen måte. Jeg vet at jeg bærer ham med meg, at han finnes rundt i alt jeg gjør, men savnet er så grusomt og også det er en veldig vesentlig del av meg.
Å miste Bibsien var å miste fremtiden, i alle fall en stund, i begynnelsen sitter du tilbake målløs og måpende, grublende på hvordan verden kan fortsette rundt deg, at natt kan bli til dag og dag til natt igjen uten at du egentlig får det med deg, solen som før kunne få deg til å smile gjør deg bare trist for det var jo nå du skulle vært på trilletur og vist nurket litt av verden, mørket er kanskje der man føler seg mest hjemme, helst under stjernene, i ditt eget indre mørke søkende etter den klareste stjernen av dem alle.
Uansett hvor lite troende man er, blir livet en evig søken etter tegn fra den som måtte bli borte, man ber og gråter, roper, skriker, savnet brenner som en intens smerte i brystet. Man leter huset rundt etter den lille med vinger, lukter på klærene, våkner tårevåt av de grusomste drømmer og tror at det hele er bare en vond drøm, den dårlige samvittigheten gnager i brystet : jeg gjorde ikke alt jeg kunne, jeg gjorde ikke det jeg skulle, jeg er en dårlig mamma og jeg fortjener ikke å få oppleve mirakelet flere ganger.
Cellene mine skriker etter min lille ridder når verden er som mørkest, det er rått og brutalt, fortoner seg som sugende vibrasjoner som starter i brystet før de inntar ryggraden og forplanter seg i resten av kroppen, i disse timene kan jeg ikke fatte hvordan jeg skal klare å reise meg igjen og starte en ny dag.
Tiden har gått, lyspunktene har kommet inn i livet igjen, jeg klarer å le uten å få dårlig samvittighet fordi jeg er en mamma i sorg. Jeg har dager hvor jeg tør å kikke fremover, latteren kan trille og tårene ligger ikke alltid på lur, men jeg har også døgn som tilbringes i de sorteste hull, men størsteparten av tiden innfinner jeg meg med at dette er mitt liv, sorg, savn, glede og selve livet vil alltid henge sammen i min verden. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg har funnet livsgleden igjen, men både jeg og mannen min går størstedelen av tiden forlengs inn i fremtiden, vi må stadig se oss tilbake og minnes alt som skulle vært, men den nye normalen kan sees fra livsstien vi går på.
Jeg har festet meg veldig med det en annen Englemamma så vist og enkelt har formidlet i en eneste setning :
«Å være mamma med barn er ikke alltid enkelt, å være mamma uten barn er aldri enkelt»