Et tall i en statistikk
En mann sitter alene på en fortauskafé.
For åtte måneder siden
sluttet han å røyke,
”for røyk er skadelig for fostret” sa de.
Nå tenner han sigarett nummer seks
og blåser desperate ringer
mot en himmel som er blå.
Han går tur med hunden.
Den bløte, lodne karen som hadde vært
en annonse i lokalavisa
for fem måneder siden.
”Trofast leter etter snille mennesker
som kan gi ham et godt hjem”
De hadde snakket om omplassering,
for med baby i huset ville
Trofast kanskje føle seg tilsidesatt.
Nå går han tur med hunden
som får bli.
Han sitter på kontoret.
Kollegaene ser en engasjert, ung mann
som tar jobben seriøst.
For seks måneder siden planla han
fire uker pappapermisjon.
Han skulle bli kjent med sitt barn.
Sannheten er at han nå jobber
for å slippe å tenke.
Han sitter i et familieselskap.
De feirer en syttiårsdag.
Han smiler stivt til venner og familie.
For sju måneder siden hadde de
vært midtpunktet.
For endelig var babyen på vei!
Og de hadde delt nyheten med familien.
Han får en klem av en venn
som han ikke har sett på en stund.
”Du er da ung enda”
hvisker vennen stille.
Forpint nikker han til svar.
Han har hørt det før.
”Så sterk du er som takler dette så bra”
Eller kanskje det som er enda verre;
”Dere kan da få flere barn!”
For tre måneder siden ble han pappa for første gang.
Han fikk en død sønn.
Nå går han her og later som om alt er bra.
Ingen spør ham lenger om sønnen,
og for hver gang gutten ties i hjel
dør en liten del av ham.
Om to måneder
sier han kanskje takk for seg,
og blir et tall
i en dyster statistikk
som ingen skjønner hvorfor er så stor…
..syns denne teksten er så sterk, selv om vi på langt nær fikk et dødfødt barn så berører den meg likevel og hører på et finurlig vis hjemme på denne bloggen..