Det er vanskelig å prate med mennesker i sorg, kanskje spesielt foreldre som har mistet sin dyrebare øyensten, sånne som oss.
Vi har opplevd det meste av menneskelige formidlingskunnskaper etter at Lille Bille Bibsi fikk vinger, alt fra menneskene som bare gir oss en klem til personer som prater om alt bortsett fra tragedien. Jeg kan forstå at det er vanskelig å vite hva man skal si til oss sørgende foreldre, men noen synspunkter har jeg da dannet meg i løpet av disse månedene som delvis har løpt, delvis har sneglet seg avgårde. Jeg tror ikke noen mennesker er ute etter å gjøre oss noe vondt, jeg tror oppriktig talt de tror at ved å fortrenge ham fra ordenes makt så skåner de oss for flere tårer.
Først og fremst vil jeg si at de vondeste samtalen er de hvor ingen nevner barnet vårt, ikke ved navn og ikke ved noen ting, det er ingen som kan gi oss mer smerte enn det faktumet at han er borte så vi blir virkelig bare glad for å kunne snakke om ham. Det hjelper oss å føle at han hadde en plass i dette livet, at han ikke var her forgjeves og at han ikke blir glemt.
Jeg skjønner at det er vanskelig å høre hendelsesforløpet for dagen da alt ble snudd oppned, men for oss kommer ordene bare trillende og jeg tror det er viktig å ikke stoppe følelsene som kommer når de kommer, dette livet er vanskelig nok om man ikke skal måtte vokte seg så varsomt for å ta på følelsene når de er der. Vi har massevis av de vakreste minner også, ofte er det disse som kommer, noen mennesker blir like perplekse da, kanskje de syns det er unaturlig å snakke så mye om en som ikke er her.
Det er utrolig frustrerende å høre at "dette kommer dere aldri over", samtidig som man neste gang man treffes spør om det går bedre nå.. Hvordan bedre da, tenker jeg, det går annerledes, men bra igjen blir det jo ikke. Vi foreldre i sorg er så nærtagne, overanalyserer og gjør det vanskelig, men hva med å spørre "Hvordan har dere det?" i stedet. Det er lettere å svare ærlig på det spørsmålet, det er vår erfaring i alle fall.
At de nærmeste husker de to datoene som står spikret i vår hukommelse er viktig for oss, det håper og tror jeg er gjeldende hos oss nå som den første av disse nærmer seg med stormskritt.
Å si at det var bedre å miste ham tidlig enn senere er rimelig håpløst for oss å forstå at noen kan ytre, det er grunnleggende naturstridig å overleve sitt barn, om man da følger opp med å si at det er en mening med alt så bruser sinnet mitt i kroppen. Det finnes ingen mulighet for oss å forstå dette, menneskene som sier de overnevnte setninger kan også avslutte med å si at vi er tøffe som klarer det.
Dette har ikke noe med tøffhet å gjøre, dette livet er nå det vi har, det er det vi må velge å leve om vi skal ønske oss en annen fremtid, et liv hvor man går baklengs inn i fremtiden og har blitt mennesker som ser bakover når vi smiler fordi det er der de er, tingene som får oss til å smile. Vi har tro på en ny normal, men tidvis må man leve i fortiden for å igjen kunne lære seg å vandre ved siden av sorgen, ikke bare bak den.
..å leve med sorg, så vanskelig, men vi skal klare det, sånne som oss, bit for bit…