Jeg har så mange forbudte tanker, de ramler inn mellom all gleden over Lillebror, det er vel en fortsettelse av sorgen som har tatt en ny form. Den dukker ikke opp like ofte, den forsvinner liksom litt under et merkelig dekke når jeg kjenner den kommer snikende, som om jeg legger mose på den fordi det ikke passer der og da og tar den frem igjen når det passer bedre å virkelig føle det, føle på alt. Virkelig kjenne hvor mye jeg savner Storebror, ikke bare at jeg savner ham.

Jeg glemmer ikke hvor heldig jeg er som igjen har fått en frisk og nydelig gutt, jeg tenker hver eneste dag på hvor lykkelig han gjør meg som lar meg få elske ham i fillebiter, på mange måter gjør han det lettere å elske Storebror også, fordi jeg har en av mine to vakre sønner her og får være utøvende mamma igjen. Jeg er så glad for alle de dype smilene med øyner som ser fremover som mannen min gir meg, det er i sannhet lenge siden jeg har sett så kort avstand mellom dem.

Men, ja for det er vel alltid et men.. Nå er det snart tid for dåpen til Lillebror. Jeg har et veldig dobbelt forhold til det ordet, den handlingen eller hva man skal kalle det. Det har seg nemlig slik at vi, til tross for bare et barn før Lillebror, allerede har planlagt dåp tre ganger.

Den første gangen satt jeg og scrappet ferdig invitasjoner mens mannen og Storebror lå på gulvet og lekte, telefonen ringte og det var svigerfar i den andre enden. Sjokkerende nok kunne han fortelle oss at svigermor var funnet død på jobb, bare 48 år gammel. Vi pakket og dro i all hast til min manns barndomshjem. Storebror var i sitt livs første begravelse og vi fikk avlyst den planlagte dåpen.

Vel hjemme begynte vi å planlegge dåp igjen, Storebror hadde begynt å bli litt snufsete og etter noen dagen dro vi til legen og videre til sykehuset. De sendte oss hjem med diagnose overhysteriske foreldre. Igjen satte jeg meg til å scrappe invitasjoner og mannen vasket bilen. Storebror fikk ikke til å sove ettermiddagshvilen sin enda jeg bysset ham i søvn om og om igjen. Hva som skjedde bare minutter senere har jeg jo skrevet om før, men han ble så kald på beina sine at jeg byttet bomullsklærene med ullklær, han bleknet litt og jeg ble livredd og ropte på mannen min : Hjelp meg, jeg er så redd for Bibsien.

Siden falt han bort i armene mine, vi gjenopplivet ham og han ble kjørt i hui og hast til sykehuset med luftambulansen og det største traumet i verden ble inngangen til vårt nye liv. I stedet for dåp endte vi opp med å få begravelse av vår elskede Lille Bille Bibsi. Når jeg skriver dette kan jeg nesten ikke fatte det, det er for absurd til at jeg greier å ta det inn for tiden, sånt går veldig i bølger, jeg tror det er en overlevelsesmekanisme.

Det ble en tredje planlegging av dåp, men den planleggingen var kort for Bibsien sitt liv rant ut som sand mellom fingrene våre mens vi satt hjelpeløse og så på. Sykehuspresten gjorde det så fint han kunne, det var lite snakk om Gud annet enn det som hører selve dåpshandlingen til, jeg tror han så at det ikke var det rette å si i en sådan stund, at vi der og da ikke trodde på noen ting. Jeg tror han i akkurat det øyeblikket tvilte selv, han sa det i alle fall på en måte. Det nytter ikke å lete etter mening i det som er totalt meningsløst.

Så da var vi her igjen, i dåpsplanleggingen. Det er under en måned til og jeg merker at alle ledd og lemmer stivner bare ved tanken, samtidig som jeg har veldig lyst at Lillebror skal få sitt navn stadfestet på denne måten så er det som om jeg fylles av en nummenhet som kanskje ikke går bort før dette er over. En slags angst for at det må jo skje noe fryktelig denne gangen også, men med hvem og hva..

Jeg har enda ikke bestilt kake, invitasjonene bestilte vi på nettet for ingenting må være som for Storebror, koldtbordet er bestilt fra et annet sted enn sist fordi jeg ikke makter tanken på at jeg skal bestille en ny tragedie i samme slengen, hvem som kommer og hvem som ikke har anledning til å komme streifer meg heller ikke så mye, kanskje det bygger på at jeg innerst inne ikke vet om jeg skal få gjennomføre denne dåpen heller.

Dette er mine forbudte tanker, mine innerste redsler akkurat nå, noe jeg prøver å la være at overtar hele hverdagen min.

Vurdert til: av 214 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mandag, 10. november

Så var nok en farsdag over, den tredje min mann har fått feire. Jeg vet hans syns det er veldig vemodig og litt godt, likevel ser jeg at det igjen ble annerledes i år. Storebror er fremdeles borte, men Lillebror gjør seg større og sterkere i magen for hver eneste dag. Vi venter på ham, men likevel er det som om vi ikke skjønner at han kommer. Snart. Bare noen få dager til termin. Vi sitter her like planløse hva sykehus og fødsel angår, men nå har gemalen bestemt seg for at nok er nok.

Våre fastleger deler legekontor, jeg vet at de utveksler noen ord om hvordan de ser oss og på mange måter er det godt. Ved siste legetime for min manns del, ble han spurt hvordan det gikk, han fortalte hvordan det er å få en telefon på jobb hvor han har ansvaret for opptil 300 personer, fra en hysterisk kone i full panikkangst som sier at babyen i magen er død. Noen dager har forløpet vært et annet og redselen ikke så prekær, så med rådville øyne med de mørkeste poser under, spurte Lurven hva han skulle gjøre. Du får ikke lov å gå på jobb var svaret. Vær hjemme og pass på konen din, barnet ditt og deg selv. I tillegg tok han opp med min fastlege hvordan jeg føler meg behandlet, ordene fra en kollega må ha satt dypere spor enn mine så nå får jeg i alle fall mye bedre oppfølging fra den kanten, selv om jeg heller skulle ønske jeg fikk det fra sykehuset så er det godt å slippe å bli avfeid der i det minste.

Jeg har vasket nesten alle klærene til Lillebror ferdig, noe er kommet i kommoden han er tiltenkt, men bagen til sykehuset greier jeg ikke å pakke. Ikke å sette bilstolen i bilen heller. Kanskje jeg er redd for å jinxe det til? Som om det er mulig å gjøre det. Jeg tror vel egentlig at det er fordi jeg fremdeles ikke helt har troen på dette. At det blir noe mer. I så fall blir det noe mer bare for en stund og så er også han borte. Til evigheten.

Mannen har gjort klar vuggen på vårt soverom, den samme som jeg en gang lå i, men som han pusset opp til Bibsien og som han elsket å ligge i. Han lå i den både i livet og dagene etter at han forlot oss, jeg er urolig for hvordan det blir. Den første dagen etter at vingene omsvøpte ham så så han bare ut som han sov. Hva gjør det med meg når Lillebror skal sove der?

Vognen skal vi også bruke, Bibsien likte seg også godt i den, men måtte ha ryggen høyt og skjermen helt nede så han kunne sluke alt vi kjørte forbi med øynene til han ble overstimluert og sovnet. Han var alltid sånn, Bibsi vår, han måtte se hele tiden, mest mulig, alt, mens han hadde oss i øyenkroken som et trygghetens holdepunkt.

På onsdag er det ny ultralyd, gemalen har bestemt seg for at nå setter han foten ned og overtar snakkingen. Han orker ikke å se meg flere netter hvor jeg bråvåkner i panikk fordi jeg har sett dødsannonsen til Bibsien eller Bittelille og er overbevist om at han er borte. Han orker ikke flere dager i uvisse når det eneste vi ønsker er å vite at vi slipper å gå alene over termin, samt få en kontroll i uken disse siste knappe tre ukene og hyppigere på slutten. Han har bestemt seg for at dette går ikke lenger.

Jeg har resignert litt, livet har liksom slått pusten av meg i kampen for tilværelsen, jeg er sliten etter å ha gjort alt jeg kan i å glede meg over de dagene hvor det er potensiale for glede, etter å ha kommet meg gjennom de dypeste daler sammen med verdens beste pappa fordi vi har blitt avvist og latterliggjort så mange ganger for frykten vi lever med.

Jeg håper bare så inderlig han kommer av seg selv, at han er frisk og blir værende hos oss, at vi får lov til å elske ham i mange mange mange år, på en mer utøvende måte enn vi er avsatt til med Bibsien.

Onsdag, 12. november

Vi sov ingenting i natt, det vil si at med ingenting så mener jeg jo egentlig broket og oppdelt. Mannens tanker kretset over alt han skulle rekke å si før vi ble kastet ut av kontoret, hvordan han skulle si det, om han skulle begynne med mild tone eller bare gå rett på den bryske, siden vi sikkert heller ikke denne gangen skulle få noen flere klarheter for de neste 2 ukene. Jeg dyttet på magen, la meg på magen, alt for å provosere Lillebror til bevegelse, som en sirkushest, igjen og igjen.

Før ultralydtimen var det blodprøve og urinprøve på legekontoret, både protein og blod ga litt utslag og blodtrykket var veldig høyt. Sistnevnte var ikke rart siden redselen sendte pulsen min avgårde i et galopperende tempo. Sykepleieren som utførte oppgavene mente det ikke var noe å uroe seg for, men jeg ba henne ta kontakt med fastlegen min på telefon bare i tilfelle. Han mente at det muligens kunne være en uvi på gang og at jeg skulle komme tilbake med en ny prøve i morgen tidlig på min ordinære svangerskapskontroll. Jeg ble umiddelbart sendt tilbake til 2006, hvor både blodtrykk og protein var høyt og jeg hadde fått svangerskapsforgiftning, siden hellp-syndrom og Lurven holdt på å bli både enkemann og barnløs på en eneste helg. Legen min understreket at det ikke var farlig og at jeg tross alt skulle se på babyen min bare noen timer etterpå, jeg slo meg egentlig ikke til ro med det, men visste ikke hva annet vi kunne gjøre.

Vi plasserte oss på venterommet til fostermedisinsk avdeling, både jeg og gemalen hadde opparbeidet en hel mengde redsel og var klare til å kjempe for en bedre oppfølging de siste dagene før Lillebror skal komme.

Legen for forbi oss og inn på kontoret, vi tenkte : enda en ny lege, før vi gikk tilbake til å gruble på hva vi skulle si. En jordmor kom, ønsket oss velkommen og ba om svangerskapspapirene mine.

Etter litt om og men fikk vi komme inn. Mannen som møtte oss var en lavmælt nordlending, han spurte hvordan det gikk og jeg inntok en litt fientlig positur og understreket at sykehuset gjorde dette svangerskapet til ren tortur. Mannen min kastet seg på og sa at vi nesten ikke sov, at undersøkelsene vi fikk var under enhver kritikk, at jeg ble sendt ut med de verste panikkanfall hvor jeg overhodet ikke kjente babyen selv om han kunne se at han sparket utenom på magen og i det hele tatt.

Vi var så forberedte på alt denne overlegen skulle si, men han sa ingen av delene, bare at jeg burde få komme til så mange ultralyder jeg ville til tross for at de ikke har funnet noe galt med barnet mitt. At redselen skulle man ikke spøke med og at han (den fantastiske mannen) hadde LEST journalen min, det var derfor det tok litt tid før vi fikk komme inn. Han spurte om vi opplevde at de fleste legene ikke tok seg tid til det og det bekreftet vi, samtidig som vi sa dette med de studentene som alltid er sammen med oss der inne uten at noen har spurt om det er greit.

Vel oppe på benken snudde han skjermen sin mot meg mens han tok ultralyden, tok seg tid til å vise hvor Lillebror lå og hva han gjorde på. Han forklarte i lettfattelig ordelag hva han så etter både primært og sekundert og hvorfor det var det viktigste. Til tross for at han så at alt stemte hva størrelse på babyen angikk så tok han noen mål for å bekrefte det. Disse regnet han ut i hodet og sa rett ut : «Jeg syns du skal få en ny ultralyd om kort tid, men at denne babyen har det veldig bra er et faktum. Om han skulle bli født i morgen utgjør det ingen fare og han er ikke lenger prematur»

Tenk at noen endelig turte å si det vi trengte å høre, at denne overlegen tok seg tid til å lytte til alle skrekkscenarier jeg kan komme på, men likevel argumentere for hvorfor de sannsynligvis ikke kommer til å skje på en måte jeg kan forstå. Overlegen som gadd å vise meg skjermen og peke og forklare at Lillebror er inni meg og at han har det godt, vokser og beveger (eller bukter seg som han sa) nesten kontinuerlig enda så dårlig plass han har. Mens han tok denne ultralyden så la søren meg Lillebror seg ned i bekkenet så nå er hodeleie også et faktum. Gemalen tipper han kommer i løpet av de to nesten ukene (veeeldig ambisiøst gjettet siden det omtrent skulle tilsi termin), jeg tipper på rundt 29. – 30. november, hva det blir vet vel bare Lillebror.

Som om ikke det var nok, kom jordmor etter oss ut til skranken hvor vi skulle bestille ny time og spurte hvordan vi opplevde dette. Jeg sa at for første gang på to mnd er jeg mer beroliget etter en undersøkelse fordi noen hadde tid til meg, hun smilte og spurte om jeg ønsket samme overlege neste gang. Jeg ble nesten litt paff fordi det har virket som en umulighet før, men trikset fra hennes side var at hun ba damen i resepsjonen skrive at vi helst ønsket ham og at vi bare kunne komme onsdag ettermiddag (det er nemlig bare da han er der).

Med dette har jeg lagt både igangsettelse og fødsel litt på is, jeg føler meg tryggere fordi han ville at vi skulle ringe om vi så at de planlagte timene ble for sjelden til å roe oss. Jeg ønsker ikke å gå over termin, men i nuet virker det greit å ikke ha en timeavtale på det, det er jo så mye som kan skje i mellomtiden. Dette kan selvsagt endre seg, men da vet jeg i alle fall hvilken overlege jeg skal be om å få snakke med, som kjenner vår historie og som ikke lider av ansvarsfraskrivelse..

I dag har jeg pakket hjemreisebagen til Lillebror, med det han skal ha på seg hjem fra sykehuset. Jeg har så vidt begynt på min egen klinikkbag og har søren meg vært så dristig at jeg har handlet inn ekstra velværeprodukter som jeg skal ha med meg.

I kveld er humøret så oppadgående som det går an, jeg kjenner min lille baby som bukter seg som en slange i magen mens jeg stuller og steller med alt som må være klart i den nærmeste fremtid. Livet oppleves godt, jeg elsker mannen min, savner Bibsien intenst og venter på en nydelig liten Lillebror. Jeg er heldig som får lov til å elske og glede meg i øyeblikken, selv med et så uendelig stort hull i hjertet..

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så er høsten her, det kjennes på hele kroppen, kulden sprer seg liksom fra ryggraden og utover, jeg kjenner at uansett hvor mye ull jeg kler på meg så blir jeg ikke skikkelig varm.

Har alltid likt høsten, bladene som skifter farge, regnet som gir så god samvittighet når man sitter inne med nybakt grovbrød med brunost og chili-kakao i hånden, den gode luften som kjennes så godt i lungene og ikke minst å rusle i løvet med den helt spesielle knasingen under skoene. Innimellom liker jeg disse tingene enda, men jeg legger så mye oftere merke til det totale mørket som kommer tidligere og tidligere sammen med denne årstiden. Jeg kjenner at det kommer krypende innpå meg, at tårene vil tvinge øynene til å renne over og lure meg litt inn i meg selv. Som en linedanser balanserer jeg på en tynn tynn line, livredd for å la meg omslutte av det totale dypet i disse følelsene rundt Bibsiens 2 årsdag fordi jeg ikke vet om jeg vil rekke å reise meg igjen til fødselen noen uker etter det.

Tenk at for 2 år siden var dette en god tid, en tid som ga meg så mange intense øyeblikk av glede, mammas lille gutt som visste så godt hvem som var foreldrene hans og som alltid måtte ha dem i øyenkroken uansett hvor fine leker eller aktiviteter andre kunne prøve.

En liten Bibsi som hadde det litt travelt med å komme til oss, som lot oss få lov å kjenne hvordan et hjerte kan briste av glede og siden av sorg, på noen tidspunkt i etterkant av at han måtte få vingene sine begge deler på en gang. Han lærte oss kontrastene i dette livet bare ved å være seg selv, det er en stor stor gave og vi er så evig takknemlig for at vi fikk ha ham hos oss det halve året.

Likevel er ikke dette bildet så "enkelt", noen ganger gnager bare savnet hull i hjertet mitt, minnene mine av de siste timer sammen med ham endrer karakter og jeg ser meg selv som en mamma som ikke kunne ta vare på barnet sitt. Som sviktet ham da det gjalt som mest. Det nytter ikke hva andre sier i disse svarteste timene, jeg hadde ham her, jeg var den som skulle beskytte ham fra alt vondt i verden og den oppgaven feilet jeg. Jeg så ham forsvinne fra oss og jeg sto igjen med mine maktesløse tomme hender. Å miste Bibsien var å feile totalt, ugjenkallelig, uten mulig for retrett.

Marerittene er ikke like tette lenger, det er jeg glad for. Men når de er her så er det som den verste skrekkfilmen, jeg drømmer usannheter om livet vårt sammen med Bibsien, men bildene er så virkelig at i mange timer blir jeg liggende å tenke på om jeg virkelig kan ha tatt så feil. Fraktet jeg egentlig min førstefødte altfor tynnkledt rundt omkring ute i vinterhalvåret? Passet jeg ikke godt nok på at han ikke frøs om natten? Jeg kan huske mørke åpne vinduer som gjorde rommet iskaldt og at jeg ikke har pakket dynen rundt Bibsien på en forsvarlig måte. Mannen min bruker lang tid på å overbevise meg om at det ikke stemmer, at jeg husker feil. Psykologen sier det er den dårlige samvittigheten min som lager disse forskrudde bildene. Mammaen min prøver fortvilet å si at aldri fantes det en gutt som var omsluttet av deilig ull og kjærlighet. Men jeg forstår det liksom ikke.. Det vil bare ikke inn.. Noen ganger..

Jeg ser ikke Lille Bille Bibsi for meg i andre situasjoner enn dem jeg fikk gleden av å faktisk se ham i, jeg tror ikke jeg er «åpen» for det. Visst kan jeg se ham bare jeg lukker øynene, minnene er som oftest lette å "be" om å tre frem.

I disse dager er det 2 år siden min lille store gutt ble født, nok en gang tar vi den tunge veien til gravstedet for å pynte med ballonger, presanger og lys. Nok en gang får en av de to kakene jeg baker til Oldebesten som også fyller år, et stort 2-tall i nonstop som en stille markering for han som ikke fikk bli hos oss. Nok en gang gnager tankene i dagene før, om hvor mange som faktisk husker min lille gutt og dagen han kom inn i livene våre. For meg er det viktigere enn julaften, fordi vi får ikke flere minner sammen med ham. Nok en gang vet jeg at klumpen i brystet vokser i takt med timene som flyr fordi ikke denne gangen heller gir de jeg tror skal gjøre det uttrykk for at de vet hvilke dager det er. Nok en gang lar jeg meg dypt berøre over de menneskene som faktisk husker, som ikke finner ordene, men som tar seg noen minutter fri fra egne vanskeligheter for å vise min lille gutt en nydelig gest, i form av blomster, leker, lys og ord. Jeg kommer meg gjennom dagen pga disse menneskene, fordi ingen er helt borte så lenge minnene får lov å leve videre i noens hjerte.

På det nøyaktige tidspunktet for Lille Bille Bibsis ankomst til denne verden slapp jeg, gemalen og bestemor hver sin hjertegassballong mot den mørke, men stjerneklare himmelen. Etterpå slapp vi, for øyeblikket verdens tristeste foreldre, en større gassballong sammen. Det var noe godt symbolsk i det og vi ble stående å se på dem til de forsvant i stjernehavet.

Vurdert til: av 27 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noe jeg leste i en bok kjøpt på impuls en dag, fikk meg til å tenke..

..og tenke

..og tenke

..på at SORG faktisk på mange måter er GLEDE..

..ikke på den tradisjonelle måten,

men glede for noe som har vært,

noe man savner så inderlig,

noen som har betydd så ufattelig mye og som aldri, aldri, aldri kan erstattes,

SORG er GLEDE pakket inn i

sørgmodige tårer,

gnagende lengsel,

altoppslukende savn og

vond vond vond smerte..

..mamma savner deg, Bibsi min..

..savner deg så inderlig at det gjør vondt..

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Egentlig skrev jeg et langt innlegg i natt, dessverre brøt jeg med min faste tradisjon om å skrive det i Word først dermed ble det bare plutselig bortevekk, til stor frustrasjon for undertegnede selvsagt. Orket ikke å skrive mer da, det var så følelsesladet og på mange måter voldsomt, men jeg prøver igjen..

Lurven har akkurat ringt, han er på vei hjem fra jobb og hadde fått det sånn over seg. Han gråt og det tok lang tid å trøste ham. Jeg hadde det sånn i natt, stormet til Bibsihagen midt på natten for å se at det var pyntet verdig for en Bibsi der, at det var lys i lyktene, at blomstene var friske og hadde nok vann. Satt lenge i bilen utenfor den mørke kirkegården mens Lurven gjorde det beste han kunne for å verbalt stoppe meg fra å hikste og hulke. Det tok lang tid. Han var trøtt etter en lang dag på jobb, men han gjør det alltid, han har alltid tid, han prioriterer det igjen og igjen.

 

17. mai er en spesiell dag for vi som er foreldre med barn, men likevel uten. I dag hadde vi nok pyntet vognen hans, jeg bare vet at han hadde fått bunad og at han hadde sittet trygt i vognen sin så lenge den var i driv fremover, men at han hadde ville kommet opp derfra med en gang den stod i ro. Han var alltid sånn, Bibsien vår, han likte å holde seg i bevegelse. Uansett om han lå på mammas eller pappas bryst, uansett om han var i vogn eller bilstol, det måtte riste og humpe, det måtte skje noe og bevege seg fremover på en måte, ellers ga han klart beskjed : jeg er ikke fornøyd:)

Han hadde helt sikkert fått vindmølle på vognen og det minste flagget jeg hadde kunnet finne i hånden. Det hadde sikkert slept langs bakken slik et flagg absolutt ikke bør, men et barn har lov til de merkeligste ting, det er bare søtt.

Pølse måtte det blitt, ketchupgris og brødsmuler i salig forening på den lille bringen, litt is oppå der igjen, skjønt jeg er ikke sikker på at han hadde likt det. Han foretrakk alltid tran fremfor Sanasol og likte beiske ting fremfor søtt, egentlig er det vel bare en vanesak og det spørs hvor lenge vi hadde greid å holde ham unna sukker i alle fulle fall;)

Jeg har pyntet graven hans med lys, blomster, to bittesmå flagg og en liten vindmølle, jeg håper han kan se at han er med oss alle dager uansett hvor han er.

JEG SAVNER BIBSI MIN, JEG SAVNER HAM SÅ INDERLIG..

Bittelille har det bare bra, jeg kaster opp som et uvær, men slik var det med storebror også, alle sa : det går sikkert snart over, men faktum er at siste gangen jeg kastet opp med ham i magen var 45 minutter før han kom til verden. En liten stund trodde jeg at det ikke skulle bli så ille denne gangen, men det bråsnudde for noen uker siden og har bare økt på siden den gang. Det gjør ingenting, premien er så stor i den andre enden av disse ukene: og absolutt verdt det. Jeg har fått en stående avtale med fastlegen min om å komme inn og få intravenøst hver gang det er krise, det er godt med den ordningen.

Kjøpte mine første mammabukser i går, ikke fordi jeg trengte dem siden jeg ikke har lagt på meg, men fordi det er godt å ramme inn den voksende magen. Når man har mistet det kjæreste man har en gang for mye allerede så tror jeg at man tenker at man begynner aldri for tidlig å samle minner. Derfor disse buksene, nå «eier» jeg denne graviditeten, jeg venter og gleder meg til å treffe Bittelille, det må gå bra og jeg velger å tro at det gjør det:)

Jeg ønsker alle en nydelig 17. mai, måtte mange soler skinne på deres vei i dag!

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sov min vakre lille

mens solen viser våren

Hvil min vevre skatt

så skal jeg tørke tåren

Sov min vakre lille

vi klarer oss her nede

Hvil min vevre skatt

vi savner alt det gode du viste oss med å bare være tilstede

Sov min vakre lille

sorgens sår blør fremdeles

Hvil min vevre skatt

det kommer aldri til å heles

Sov min vakre lille

noen ganger blør det sårere enn ord kan beskrive

Hvil min vevre skatt

vit at livet ditt gjør at alt det mørke noen ganger kan fordrive

Sov min vakre lille

la himmelens skyer gjøre deg varm

Hvil min vevre skatt

i mine drømmer holder jeg deg inntil min barm

Sov min vakre lille

jeg håper du kan se at din plass kan ingen fylle

Hvil min vevre skatt

livet ditt har i mitt hjerte en egen hylle

Sov min vakre lille

som om du fremdeles lå i sengen

Hvil min vevre skatt

i hagen din skal mamma snart plante den nye blomsterengen

Sov min vakre lille

dine hvite vinger omslutter kroppen din

Hvil min vevre skatt

mens alle minnene etter deg varmer min

Sov min vakre lille

jeg savner deg mer enn tårene som nedover kinnene renner

Hvil min vevre skatt

det lille dunete hode og de minste mykeste hender

Sov min vakre lille

når kvelden viser dagens rand

Hvil min vevre skatt

for alltid mamma og pappas aller vakreste Lillemann

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I natt titter jeg opp mot stjernene, Bibsi min

leter febrilsk etter den klareste av dem alle,

den som er bare din.

Tankene mine trekker i alle retninger,

hullet i hjertet er så stort,

jeg savner lukten av ditt bløte kinn.

Det regner og blåser,

men jeg blir ikke kald,

minnene etter deg gjør meg alltid så varm om hjertet.

Kroppen min skriker

etter deg barnet mitt,

det er en nesten uutholdelig smerte.

Dagen har gått,

natten er nå,

en dag mindre til jeg får deg i armene stille.

Inntil da skal jeg leve

livet for deg,

til det er over og jeg er hel igjen, min vakre lille.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde ikke mer enn akkurat skrevet innlegget i går, før jeg kjente at det begynte å bli en av våre tyngre kvelder. Vi hadde sett på TV og trent, spist deilig ananas til kvelds og så på Napoleons fall på NRK (Lurven sin påtvugne historietime hver mandag – serien er ferdig nå).

Vi skulle slukke lyset som alltid brenner foran et bilde av Lille Bille Bibsi og synge god natt til bildene på veggen, men da kom det sånn over oss.. Vi måtte til graven hans..

Vi begynte å gråte allerede i bilen, det er sånn noen ganger, som om man på en måte vet at han ikke er her mer, men likevel kommer faktumet som et sjokk plutselig og ut av ingenting. Den sorgen rammer som en kniv i brystet, som om noen kniper rundt magen og lungene dine og du får ikke puste. Gråten blir så hul og kommer så dypt nede fra magen..

Lyset på graven hadde sluknet, så Lurven tente det igjen. Alle kosedyrene hans var dyvåte og blomstene hans var like fine som alltid. Vi holdt rundt hverandre, hikstet, mens tårene rant i strie strømmer.

Lurven forsøkte å trøste meg med å synge de selvkomponerte Lille Bille Bibsi-sangene, forsøkte å trøste en sørgende mamma ved å peke på stjernene og si at lille gutten vår var den klareste stjernen av de alle.

Det var helt vindstille på kirkegården hans i går, vi sang So Ro Lillemann to ganger som vi alltid gjør før vi går. Stod med armene rundt hverandre og gråt over savnet når det plutselig kom en slags lun vind og liksom smøg seg inntil oss. Det var akkurat som om den tørket tårene våre og rettet oss opp i ryggen. Vi så på trærene rundt oss og ingen av dem viste noe tegn på bevegelse.

"Jeg tror Lille Bille Bibsi er her nå..", sa Lurven. Vi så opp på stjernen som vi hadde pekt oss ut som hans og den var borte..

Vinden fulgte oss helt bort til bilen før den forsvant like brått som den kom..

Kanskje forsvant stjernen inn i skylaget, skjult for det blotte øyet. Kanskje var det en veldig lokal vind som strøk seg inntil oss, akkurat der vi stod..

Men for oss var det Lille Bille Bibsi, som igjen forsøkte å vise oss at han ser oss, vet at vi savner han og værer når vi har det spesielt vondt..

Det hjelper å tro det i alle fall..

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg elsket å sitte i stolen og se på TV mens Lille Bille Bibsi sovnet på brystet mitt. Han virket så trygg der og slappet så godt av. Vi hadde mange sånne gode stunder, Lille Bille Bibsi og jeg. Den lille hånden hans plantet han godt under haken min, ved pulsåren i halsen, som om han likte å kjenne at jeg levde og pustet varmt og jevnt på lanken hans. De små føttene krøllet seg sammen på magen min og han lente hodet sitt litt bakover og så opp på meg mens øynene hans glippet mer og mer til han til slutt ga tapt og sovnet på bringen.

Vi så gjerne filmer, og selv om vi visste at han burde få legge seg i sengen sin og sove mer uforstyrret så var det ofte så fristende å bli sittende med han sånn og se den nette kroppen puste rolig opp og ned.

Han var et bortskjemt lite barn allerede, men det var på kjærlighet og det syntes vi aldri han kunne få nok av, og vi hadde så mye å gi ham.

Når vi etter stund la han ned i sengen sin, hadde han gjerne svettet brystet mitt både rødt og varmt, og jeg ble ofte rødflekkete.

Mystisk nok så har disse flekkene begynt å komme på brystet mitt om kveldene nå også. Ofte når jeg er spesielt lei meg eller føler meg uendelig svak og fylt til randen av sorg..

Det kan sikkert medisinsk forklares på en lettvint måte, men for meg føles det som om vår Lille Bille Bibsi "ser" oss, er rundt oss, at han krøller seg inntil meg og bretter vingene sine rundt meg og gir trøst og varme, at han sier "mamma, jeg er her og jeg glemmer dere ikke" og legger igjen røde varme merker på brystet mitt. At han ser at vi savner han, at han er uerstattelig og at han alltid vil mangle i livet vårt, at han vet hvor høyt vi elsker ham og vil vise oss at han har det godt der han er og at han nå kan fly dit han vil. At han nærer når vi har det som verst og at han alltid kommer til å være der når vi trenger ham som mest…

Denne kvelden har jeg igjen disse røde og varme flekkene på brystet mitt, og jeg kjenner at min Lille Bille Bibsi fremdeles alltid kan trøste mammaen og pappaen sin, nå også fra himmelen…

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En god venninne som fikk barn dagen før oss, sendte oss teksten på denne sangen, når hun fikk vite at Lille Bille Bibsi hadde gått bort.. Vi synes teksten var nydelig og fikk en solist til å synge den i begravelsen. Den sa så mye av det vi ville si ;

Jag Vill Alltid Älska (fra "Sov på min arm – songar för stora och små")

Ingen förstod vart du blev av,

men fast din vagga är en grav,

tror jag du fann en öppen dörr

som barnen gör.

Till rum med änglar att få se,

dom lär dig leka, ser dig le.

Åh – om jag kunde vara med!

Det är dig jag älskar.

Det är dig jag älskar!

Och en gång skall tystnad ge upp för sång.

Då skall min tunga få ny kraft att sjunga

att inte et enda barn fikk förgäves liv nån gång.

Ingen är vackrare enn du

för du har himmelsk klädnad nu.

Du som är mammas sorg och skatt,

jag ber i natt.

Når du hör vita vingars sus,

be att två englar tar ditt ljus ner till min mardröms mörka hus.

Jag vill alltid älska!

Jag skall aldri glömma.

Och en gång skall tystnad ge upp för sång.

Då skal min tunga få ny kraft att sjunga

att inte et enda barn fick förgäves liv nån gång.

Bortom alt jag har drömt

finns du nånstans gömd.

Aldrig blir du glömd.

Inte ett enda barn fick förgäves liv nån gång.

Det är dig jag älskar.

Det är dig jag älskar.

Och en gång skal tårar få ge upp för sång.

Då skall min tunga få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn får förgäves liv nån gång.

Bortom allt jag har drömt

finns du nånstans gömd.

Aldrig blir du glömd.

Inte et enda barn får förgäves liv nån gång.

Jag vill alltid älska -

aldrig glömma -

jag vill alltid älska dig!

Inte ett enda barn fick förgäves liv nån gång.

Vi ønsket så veldig å hedre vår elskede sønn med noen ord i begravelsen. Vi gråt og stotret oss gjennom det, men det var så viktig for oss å få sagt alt til han :

19.45 var klokken da vi måtte ta den mest uforglemmelige telefonen i vårt liv.

19.45 var klokken da pappa var bleik, men skjerpet med AMK i telefonen,

og 19.45 var klokken da mamma gråtende ga deg livredning.

Kommunelegen kom til, Luftambulansen 20 sekunder etter og til slutt ambulansen.

6 personer som jobbet for livet ditt rundt Oldebesten sitt kaffebord.

Det ble hjerterytme og de bar deg ut i helikopteret på lekestolen din. Du hadde på deg luen fra bestemor og sokkene fra Oldemormor.

Mamma og pappa ble kjørt i ambulansen etter deg til sykehuset.

Vi kom inn til deg, hjerterytmen var stabil og vi ga ikke opp.

Du åpnet øynene, så på oss og vi strøk på deg i flere timer.

Sykepleierene ba oss ta noe mat, vi gjorde og gikk til rommet de hadde laget til oss, for å prate litt sammen. Holde motet oppe og si at dette skulle gå bra. Kjempe sammen med vår store bittelille kjempe.

En sykepleier kom fort og sa at hjertet ditt dessverre hadde stanset igjen. Noen minutter etter kom legen og sa at de ville forsøke litt til, men at det så ut som om du ikke klarte mer.

Vår verden falt i grus.

Vi skjønte det da.

At vi aldri mer skulle få vår herlige baby, pludrende og varm og god i armene våre.

Vi stod ved sengen og så de siste gjenopplivingsforsøkene, men det nyttet ikke.

Kjære Lille Bille Bibsi, tusen takk for deilig barnelatter.

Takk for de fantastiske månedene med alt det positive som du tilførte livet vårt.

Takk for alle smil, alle lyder, at du alltid visste så godt hvem foreldrene dine var og tilfredstillelsen av å kunne trøste deg.

Takk for at du aldri ga opp, at du var verdens sterkeste gutt og at du lot oss få elske deg høyere enn himmelen.

Takk for gøye fakter og for at du kom til oss.

Takk for den deilige personligheten din, som alltid var så tydelig. Aldri halvveis, alltid masse deilig Lille Bille Bibsi i alt du gjorde.

Vår umistelige sønn, aldri blir livet vårt det samme igjen. Alltid vil vi mangle deg.

Sov nå, skatten vår, du var det perfekte barn og nå har du blitt en nydelig engel.

Vi skal prøve så godt vi kan å trøste oss med hverandre, alle som elsket deg og alle minnene du etterlater.

Vår Lille Bille Bibsi som ble så altfor brått revet fra oss. Vi hadde så mye vi skulle gjøre sammen, vi gledet oss sånn over deg.

Hjertet vårt er knust, men vi skal bygge bit for bit og lukke deg derinne. Veien må bli til mens vi går for vi vet at vi har deg med oss.

Små føtter som aldri fikk tatt sine første skritt.

Verdens vakreste gutt som bare fikk leve litt.

Høyt er du elsket, savnet blir svært.

Å miste det man i hjertet holder så ufattelig kjært.

I huset etter deg har alt blitt så stille,

Nå er det bare i himmelen det pludres av vår Bille Bibsi Lille.

Den tapreste lille ridderen har så altfor brått endt ferden.

Tilbake sitter vi utrøstelig og for alltid savner deg mest i verden.

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende