Jeg elsket å sitte i stolen og se på TV mens Lille Bille Bibsi sovnet på brystet mitt. Han virket så trygg der og slappet så godt av. Vi hadde mange sånne gode stunder, Lille Bille Bibsi og jeg. Den lille hånden hans plantet han godt under haken min, ved pulsåren i halsen, som om han likte å kjenne at jeg levde og pustet varmt og jevnt på lanken hans. De små føttene krøllet seg sammen på magen min og han lente hodet sitt litt bakover og så opp på meg mens øynene hans glippet mer og mer til han til slutt ga tapt og sovnet på bringen.
Vi så gjerne filmer, og selv om vi visste at han burde få legge seg i sengen sin og sove mer uforstyrret så var det ofte så fristende å bli sittende med han sånn og se den nette kroppen puste rolig opp og ned.
Han var et bortskjemt lite barn allerede, men det var på kjærlighet og det syntes vi aldri han kunne få nok av, og vi hadde så mye å gi ham.
Når vi etter stund la han ned i sengen sin, hadde han gjerne svettet brystet mitt både rødt og varmt, og jeg ble ofte rødflekkete.
Mystisk nok så har disse flekkene begynt å komme på brystet mitt om kveldene nå også. Ofte når jeg er spesielt lei meg eller føler meg uendelig svak og fylt til randen av sorg..
Det kan sikkert medisinsk forklares på en lettvint måte, men for meg føles det som om vår Lille Bille Bibsi "ser" oss, er rundt oss, at han krøller seg inntil meg og bretter vingene sine rundt meg og gir trøst og varme, at han sier "mamma, jeg er her og jeg glemmer dere ikke" og legger igjen røde varme merker på brystet mitt. At han ser at vi savner han, at han er uerstattelig og at han alltid vil mangle i livet vårt, at han vet hvor høyt vi elsker ham og vil vise oss at han har det godt der han er og at han nå kan fly dit han vil. At han nærer når vi har det som verst og at han alltid kommer til å være der når vi trenger ham som mest…
Denne kvelden har jeg igjen disse røde og varme flekkene på brystet mitt, og jeg kjenner at min Lille Bille Bibsi fremdeles alltid kan trøste mammaen og pappaen sin, nå også fra himmelen…