Det største sjokket over gravskjendingen i Lille Bille Bibsis hage, la seg allerede natten etter at det skjedd..
I stedet ble vi liggende å tenke på hvordan vi kunne gripe dette an, hva vi kunne forsøke å gjøre.. Hagen betyr for mye for oss til å bare la sorgen og tristheten gnage og la det være med det, dessuten rommer den hagen kroppen til den vi elsker høyere enn himmelen.
Det første vi gjorde var å ringe det lokale kirkekontoret, damen i telefonen ble mildt sagt sjokkert og sa som vi egentlig allerede visste fra før at de ikke hadde vært plaget med dette tidligere, at de selvfølgelig ikke kunne gjøre noe og at også hun var sikker på at dette var en skjødesløs småbarnsfamilie uten fnugg av respekt for andre. Lurven spurte om det var mulig å henge opp en slags etterlysning etter bamsene, og det sa hun at vi skulle få lov til siden dette tilfellet var så grusomt og spesielt.
Jeg skrev teksten på plakaten og Lurven ordnet bilder av de stjålne bamsene, det ble ganske krasse plakater, men å stjele fra en barnegrav er en ganske krass handling også så det bryr vi oss fint lite om.
På butikken kjøpte vi sprittusj og kom samtidig i snakk med noen av de ansatte, fortalte hva som hadde skjedd og de ble så lei seg at de tilbød oss å henge opp plakat der også. Som sagt så gjort, enden på visen er at det henger to plakater på kirkegården og en plakat på hver av nærbutikkene.
Lurven var på lensmannskontoret for å anmelde gravskjendingen, men der var det stengt på tirsdag og torsdag, så om noen skulle ville henfalle til kriminalitet en tirsdag eller torsdag, er vår kommune ytterst i havgapet et hett tips.
..som Lurven så greit sa : ”Da får jeg heller fyre meg opp i morgen..”
Kom etter hvert til hagen til Lille Bille Bibsi, tørket av alle de resterende tingene hans og merket dem med navn, grav og kirkegård. Syns det er fælt at man må gå så drastisk til verks for å prøve å bevare tingene hans hos ham, men kan dette hjelpe så er det en enkel forsikring. Enkelte ganger i løpet av dagen har jeg lyst å sette opp turnus for nattevakter innad i familien for å passe på hagen hans, men skjønner jo også at det en altfor krampeaktig og praktisk talt umulig livsstil.
Etter at vi kom hjem skrev jeg et innlegg til avisen som jeg fikk forståelsen av skulle trykkes en gang i løpet av helgen, med oppfordring om å levere tilbake bamsene der de hører hjemme.
Vet ikke hva vi ønsker å oppnå med dette, det er vel heller tvilsomt at vi får tingene hans tilbake, men kanskje en del av oss bare håper at ved å gjøre folk oppmerksomme på denne formen for vandalisme at det kanskje blir vanskeligere å gjøre flere ganger..
Kanskje vi som har en dyrebar skatt på en kirkegård kan kaste et blikk på hagene rundt og se at alt er som det skal være uten å bli for nærgående..
Kanskje dette kan få foreldre til å lære barn en glemt lekse om hvordan man oppfører seg respektfullt på en kirkegård..
Uansett så syns vi at vi skyldte oss selv og vår elskede lille prins å forsøke å gjøre noe, å vise at når det verste sjokket og tristheten hadde lagt seg, ble det også rom for handling..
..for vår Lille Bille Bibsi..