Hvor mye skal man egentlig finne seg i? Hva skal man gjøre når man føler at det man trenger er «lett» å innfri, men så blir det bare latterliggjort og forenklet på to minutter?
I dag var det dags for en ny ultralyd/vekstkontroll ved vårt eminente sykehus, blir alltid så nervøs før slike blodgjennomstrømningsmålinger selv om det nå bare er en uke siden siste (egenbetalte og egenbestilte) private ul, så er det liksom så annerledes og andektig på sykehuset.
Jeg våknet x antall ganger i natt og det ble ikke få samtaler med gemalen for å manne oss opp til å virkelig si hvordan dette svangerskapet tærer på kreftene pga (slik vi ser det) manglende oppfølging.
Vi kom inn nøyaktig på tiden og det første vi får øye på er to legestudenter. Ingen har spurt om det er greit at de er der, men fordi vi er så konsentrert om det vi skal få frem så kommer det liksom litt på siden. Legen (som for øvrig er en kvinne) spør hvordan det går, jeg sier som sant er at fysisk har jeg det bare fint mens psyken er nærmest uutholdelig. Jeg våkner mange ganger om natten, ofte får jeg ikke sove nesten i det hele tatt før utmattelsen tar meg på morgenkvisten, mannen min syns det er utmattende å gå sine døgnskift når han vet at jeg har det sånn og det er vanskelig for ham å ha en jobb han ikke kan komme fra om det skulle være behov for det.
Damen ser litt på oss og spør hva vi egentlig forventer..
Allerede her er blir vi litt paff.. Forventer? Etter litt summer vi oss likevel, jeg sier som sant er at jeg syns at fem uker mellom hver kontroll er altfor lenge og at nå som jeg nærmer meg slutten med stormskritt hadde det vært fint å ha en kontaktperson på Føden og Obs-posten slik at terskelen for å ringe når jeg er livredd blir lavere og mannen kan fortsette i jobben sin. Hun svarer at ingenting synes å være galt og at det dermed er unødvendig å kalle meg inn oftere, men om jeg absolutt vil ha en ny ultralyd om noen uker så kan jeg vel alltids få det, men slett ikke på den posten jeg nå er..
Jeg kjenner det brenner i kinnene, jeg skjønner at det jeg er redd for IKKE bunner i reelle fysiske følelser, derimot bunner det i noe veldig reelt psykisk (og på mange måter er det fysisk fordi vi mistet tross alt Lille Bille Bibsi) og jeg fatter ikke at det kan være så vanskelig å skjønne at dette ikke bare handler om å komme seg til en fødsel, men at jeg faktisk også skal ha overskudd til å komme hjem med Bittelille og ikke minst at vi skal komme oss gjennom en følelsesladet høytid like i etterkant. Legen trekker på skuldrene og sier at mine «hjemmetanker» må jeg selv jobbe med. Gemalen fnyser og sier at i og med at jeg tenker disse tankene på sykehuset også så er det vel knappest bare noe som angår hjemmet.
Hun responderer ganske så nøkternt at hun til nød kan tilby en samtale om keisersnittet jeg hadde forrige gang, med legen som utførte. Herregud, det keisersnittet endte med en skrikende unge som levde i et halvt år og jeg har INGEN problemer med akkurat den biten av livet med Lille Bille Bibsi.
Legen er likegyldig. Jeg kjenner at halsen snører seg og klumpen i brystet ekspanderer. Er jeg virkelig storforlangende? Skal jeg virkelig bare akseptere at jeg holder på å knekke sammen hver eneste gang Lillebror tar seg en lur i magen og jeg er sikker på at jeg aldri skal kjenne ham igjen?
Jeg jaget mannen på jobb dette døgnet også, han hadde IKKE lyst, men har heller ikke en jobb hvor det nytter å melde seg syk bare timer før han skal møte. Jeg vet at han er redd for at jeg skal være utrøstelig, skjønner godt at han syns det er vanskelig å være så langt borte da, men det må bare bli sånn dessverre.
Hvordan vi tar dette videre vet jeg ikke, men noe må gjøres før det blir total kollaps. Jeg kan ikke bruke psykologen vår for hun mener det samme som denne legen, at jeg må greie å skille disse svangerskapene fra hverandre. Jeg sier at det er lettere sagt enn gjort..
Håper litt på fastlegen, at jeg skal greie å si dette jeg hadde mannet meg opp til i dagesvis til med ul-legen til ham også, håper han ser det fra en annen side og skjønner alvoret av det «lille» jeg ber om.
Som et absolutt siste alternativ er det å reise direkte på Obs-posten hver eneste gang jeg blir hysterisk, kanskje de da skjønner at det ligger mer bak det kontrollerte, ressurssterke paret de vil se..
Gråten sitter konstant i halsen og tårene løst i kveld, jeg føler meg så trakket på, som om jeg burde visst at Bibsien skulle bli borte og at jeg nå på dette drøye året siden han fikk vingene sine, skal ha gått milevis videre.
Noen ganger vet jeg bare ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg bør være lenger..