I kveld sitter vi og vrir hodet litt og forsøker å komme opp med ideer til bryllupspresanger. Vi har to vennepar som begge gifter seg i mai. Første par ut den 12. mai og andre par 26. mai. Første par har ønskeliste ute hos en butikk, men det var bare rask igjen på den listen så vi tror heller vi prøver å være kreative.. Men det er søren meg ikke lett.. Får vri hjernene våre enda litt til og heller komme opp med en mer original idé neste uke.. Gruer oss uansett litt til det første bryllupet fordi det er så mange kjente der. Blir så rart å være der uten Lille Bille Bibsi. Man kan liksom føle at de som kjenner oss synes så skrekkelig synd på oss. Vi forstår jo hvorfor de synes det, men samtidig føler vi jo oss ubeskrivelig velsignet som fikk oppleve å få en sånn nydelig sønn til tross for dette utfallet. Det neste bryllupet ser vi mer frem til, der kjenner vi bare brudeparet og de fikk tvillingsønner dagen før vi fikk Lille Bille Bibsi. Guttene skal døpes den dagen også. Vår lille baby skulle døpes 28. mai som stor gutt, men han ble i alle fall velsignet på sykehuset den natten hjertet hans sluttet å slå. Det er vi glad for, selv om å stå der med vårt livløse barn i armene var tungt for både oss og presten. Vi ble spurt om vi ønsket å snakke med en prest ganske umiddelbart etter at han trakk sitt siste åndedrag. Først svarte jeg nei, fordi det ikke var noen god dag å vurdere om man trodde på noe. Men sykepleierene sa at disse prestene ikke var så nøye på den biten, de var mer et medmenneske som hadde sett mennesker som opplevde store traumer før. Vi er glad vi takket ja til prest likevel. Han var veldig fin å snakke med, og han sa han måtte ta en time å mote seg opp før han kom. Små barn som dør uventet var sterk kost selv for en sykehusprest.
Var på graven en tur i dag, blomstene blomstret og humlene surret og det var i grunn et godt sted å være. Han fikk nytt lys i lykten sin, vi orker ikke at det er mørkt der for tenk om han skulle sveve innom oss en tur når vi sover og så finner han ikke veien tilbake..?
En ting har vi i alle fall lært nå, livet er så skjørt og noen ganger syns jeg at Vår Herre plukker mennesker i "feil ende" av aldersskalaen..