Etter en fin helg, har denne uken vært litt anspent igjen. På fredag ringte gemalen til Føden for å benytte oss av tilbudet som gies til alle gravide som har opplevd ting i tidligere svangerskap eller annet (som det så fint stod i brosjyren), om å snakke med en jordmor om spesielle ønsker for fødsel og tiden etterpå.
Etter å ha presentert seg med navn, nåværende situasjon og historie ikke mindre enn tre ganger kom vi omsider frem til rette vedkommende. Hun lyttet med et halvt øre før hun presterte å si at ”joda, vi hadde kommet rett, men disse samtalene hadde de ikke startet med enda..” Vi ble jo ganske paffe begge to, for oppstart eller ikke, vår lille gutt skal jo ut om ikke lenge enten han følger tidsskjemaet til sykehuset eller ikke.
Etter litt frem og tilbake lovet derimot vedkommende å ordne ”noe” og komme tilbake til oss over helgen. I dag er også onsdagen gått uten en lyd fra nevnte jordmor, jeg sitter her med min svære mage som jeg så inderlig skulle lagt noen rammer som gjorde den siste tiden tryggere for oss alle sammen. Gemalen har mørke ringer under øynene av at jeg våkner hver time for å forsikre meg om at Lillebror lever.
Gang på gang i dette svangerskapet loves jeg både det ene og det andre før det brytes på alle mulige og umulige måter. Jeg er så trøtt av å grine og skrike og kjefte meg til den minste lille oppfølgingen. Dessuten ligger ikke den oppførselen i min natur, så jeg blir gående med gråten i halsen og bare bukke og nikke for hver eneste avvisning mine innerste tanker utsettes for. Igjen og igjen. Hvorfor kan ikke noe bare gå av seg selv? Det er slitsomt å tømme hjertet sitt til kreti og pleti når det ikke fører til det bedre.
Jeg forlanger heller ikke så mye, akkurat nå kunne jeg tenke meg en CTG eller ultralyd en gang i uken, fra neste uke kanskje to ganger. Jeg har lyst på en forberedende fødselssamtale med en jordmor som har sett at livet ikke alltid blir som man tror, som kan forstå og ordne det slik at dersom barnet mitt er friskt og fint så slipper jeg å være alene på Barsel.
Jeg trenger å være sammen med mannen min, jeg var tidvis alene den fatale dagen med Bibsien og kan aldri tilgi meg selv for alt jeg ikke forstod, vi trenger å senke skuldrene som familie og gjerne ha noen dager på familierom på Barselloftet (hvor det er jordmor 24 timer i døgnet, men man har eget rom og partner betaler kost og losji) før vi kommer hjem til fullt hus og de siste juleforberedelser.
Jeg ønsker ikke å bli innlagt før tiden eller få andre puter sydd under armene mine, jeg må tørre å stole på meg selv som mamma igjen, men det må finnes et minimum av hjelp for redselen likevel.
I morgen ringer gemalen jordmoren igjen, jeg håper hun husker at hun har glemt å ringe og at det er unnskyldningen. Jeg håper hun tar tak i mine siste skremmende dager med Lillebror i magen før han skal ut og våre virkelige bekymringer begynner inntil han når og passerer Storebror sine måneder, uker, dager, timer og minutter.
..vi kan nesten ikke vente til den lille prinsen i magen bestemmer seg for å komme ut, jeg vet at vi kommer til å bli overlykkelige over å endelig få møte ham, men jeg vet også at tankene våre kan komme uansett fordi i vårt liv vil alltid sorg og glede tidvis måtte vandre hånd i hånd..