Det har ikke vært noen gode netter i det siste, jo jeg sovner, men våkner med maks 1,5 til 2 timers mellomrom og etter at min gjennomsnittssøvn på 4 timer per natt er «oppnådd» så sover jeg ikke lenger. Jeg blir liggende med øynene igjen og bare kjenne etter om Bittelille beveger seg tilstrekkelig. Ofte gjør han det, men likevel er det ikke nok til å berolige meg fordi tenk om jeg sovner og så endrer bevegelsesmønsteret seg negativt uten at jeg merker det. Noen ganger er han fryktelig kostbar og til tross for at jeg både skriker, gråter og nærmest dundrer løs på magen min så går han ikke å vekke.
Det er da jeg tenker : Hvordan er det å skulle vokse i en sånn anspent kropp? Er jeg et utrivelig miljø? Ting tyder ikke på at han merkes nevneverdig av det da han ligger helt øverst i kurven for sine ukemålinger og følger kurven sin hver eneste gang han er målt. Likevel leser jeg stadig på disse graviditetsnettsteder og -bøker at man må være glad fordi da har barnet det godt. Er det virkelig så enkelt lurer jeg på?
Gemalen vet snart ikke sin arme råd, etter at forrige ultralyd var unnagjort har skuldrene mine for så vidt inntil de to siste dagen, befunnet seg der de anatomisk er tiltenkt, men da har han på en måte blitt tvunget til å kjenne på sin egen frykt. Så lenge jeg har vært den med mest utagerende panikkangst så har han liksom funnet sin rolle som min klippe, han er alltid min klippe altså, men i dette så ble han den som sa : Jeg vet at det kommer til å gå bra, og som hadde løsningen på hvordan vi skulle roe oss ned.
Nå sover han knappest det annethvert døgnet han er på jobb i 14 dager. Han har en ansvarsfull jobb med mange forpliktelser, det nytter ikke å si at i dag kommer jeg ikke for det må klareres mange timer på forhånd. Lenge utsatte han å si hva som føles tungt til kollegaene også, fordi han jobber med bare menn og ingen har jo i grunn forutsetning for å forstå hvorfor dette oppleves så nervepirrende, gledelig, etterlengtet og grusomt på en gang.
Han har bestilt seg en legetime i friuken sin om en uke, jeg er spent på hva som blir konklusjonen der, men jeg håper han greier å si det han føler. Ofte ber han meg om at jeg skal si at han må være hjemme, men det kan jeg ikke for det er han som må avgjøre om hodet hans er i stand til å være på jobb. Mine bekymringer er mine demoner på en måte, de kommer uansett hvem som er hjemme eller ikke, de som eventuelt kunne hjulpet meg med å fjerne en del av dem er jo ikke villig til å en gang forsøke, men torsdag er dagen for timen hos fastlegen så inntil da holder jeg håpet høyt.. Innimellom alle anfall av panikk i alle fall..
I dag har jeg vært nervøs, Lillebror beveget seg nesten ikke i formiddag mens vi var ute å så på det som hadde blitt gjort med grunnmuren vår denne uken. Jeg ble rastløs og dyttet utrøttelig i magen, kjente omrisset av ham og følte jeg ble mer og mer ukontrollert i både følelser og bevegelser. Pusten ble overfladisk og alt jeg forsøkte å spise kom direkte opp igjen. Nå dør han også tenkte jeg, og jeg tør ikke si det til mannen min at jeg lot hans andre sønn bare dø.
Heldigvis kjenner mannen min meg veldig godt, tok hånden min og kysset meg ømt på hodet, dro meg inn i sengen og holdt rundt meg mens krampegråten jaget gjennom kroppen min.Slik ble vi liggende til Bittelille fant det for godt å sparke meg, jeg lå helt paralysert og forsøkte å tro på de små føttene som jobbet så iherdig for å ta kontakt. Gemalen hentet seg litt mat og spiste dem lent inntil magen min. Så måtte han gå på jobb med verdens tyngste hjerte, jeg prøvde febrilsk å si at det kom til å gå bra, at jeg roet meg ned etterhvert, men å se de nydelige øynene hans så fulle av frykt er ikke godt å sende avgårde.
Han har ringt meg mange ganger allerede, jeg beroliger ham når jeg føler meg rolig og sier ting som de er når jeg har panikk. Det er best sånn selv om det er vondt for ham, han leser meg som en åpen bok og hadde skjønt om noe var galt om jeg hadde sagt noe annet. Hvor lenge dette går aner jeg ikke. 4 timer sammenlagt urolig søvn hver natt er ikke spesielt sunt i lengden, mannen som jobber i tillegg, har sine egne tunge tanker, passer på huset vi bygger og har verdens største omsorgsfølelse for meg og Bittelille på en gang har det i alle fall ikke lett.
Jeg håper at noen hører oss på torsdag, at vi ikke sendes hjem med uforrettet sak enda en gang fordi vi verken mistet Bibsien i svangerskap eller dødfødsel. At de skjønner at frykten ikke bare ligger i at vi skal miste Bittelille på samme måte som vi mistet Lille Bille Bibsi, men at de skjønner at vi er redd for å miste ham i det hele tatt, uansett tid og årsak.
I slutten av denne måneden er Bibsiens 2 årsdag og neste måned kommer Bittelille. Håper jeg. Jeg har tvunget meg selv til å begynne å gjøre i stand vuggen som storebror brukte, det var forferdelig å ta den frem, men samtidig godt å legge madrassen inntil ansiktet og snuse ham inn. Mange ting kommer vi ikke til å greie at går i arv, de har liksom for mye Bibsi i seg, samtidig er det en del som må det fordi det ville gjort det om det som nå skulle vært den viltre lille 2-åringen min hadde fått lov å leve..
Nå skal jeg begynne å kvinne meg opp til torsdagen, til å enda en gang blottlegge mine innerste redsler og ulogiske, unormale tankegang som er en del av min hverdag. Håper vi blir hørt.
..håper, håper, håper..