Kjære Lille Bille Bibsi,
så er det årets siste dag og mamma har nettopp kommet hjem fra besøk i hagen din. Pappa var også med, men han måtte reise videre på jobben etterpå, så det er bare meg og Oldebesten som er hjemme.
Rosene dine hadde frosset så fint og et tynt lag med rim hadde lagt seg på juletreet, vi varmet bildet av deg med hendene våre fordi du er så altfor vakker til å gjemmes bak det tynne laget av kulde. Alle lyktene dine fikk nytt lys og vi sang sangene dine som vi alltid gjør.
Det har vært en rar jul, fin på noen måter, men samtidig vond, du er jo ikke her mer. Du var den skjønneste lille julenissen på julaften i fjor, med rød dress, nisselue og bredt belte rundt magen. Savnet etter deg er stort, veldig stort, du mangler så tydelig i det vesle huset i havgapet.
På denne siste dagen i året er det så mange tanker som svirrer i hodet mitt, jeg kan nesten ikke utstå tanken på at jeg og pappa må fortsette inn i 2008 mens du på så mange måter må bli værende i 2007. Tankene rundt dette får det til å vrenge seg inni meg, ja jeg er ufattelig takknemlig for at vi fikk oppleve deg, at du beriket livene våre på måter som ikke lar seg beskrive, at du fortsetter å berike livene våre gjennom minner og lagrede øyeblikk, at vi har en hage å gå til, men dette at det ikke kommer flere minner er vondt å fatte. Du lever videre i våre hjerter, men det kan aldri bli nok, du vil alltid mangle så tydelig så lenge vi lever og det er så vondt, vondt, vondt..
Jeg er så redd for at du skal glemmes, at disse smilene som oftere og oftere kommer på de som sitter rundt oss sine lepper når vi forteller om deg, disse smilene som viser at personene som lager dem ikke vet hva de skal si, at de er ukomfortabel med situasjonen, og av mangel på ord tier fortsettelsen i hjel og responderer med et overfladisk smil. Det er så vondt, de smilene der er noe av det mest sårende jeg vet om og så absolutt ikke verdig mitt vakre, vakre barn. Jeg ønsker meg færre slike smil i 2008, jeg ønsker at minnene og situasjonene som for alltid er lagret i oss kan prates om og gledes over akkurat som vi gjorde når du var her.
Mamma lager ingen nyttårsforsett i år, mamma ønsker seg egentlig bare to ting, men den ene av dem er tapt for alltid så lenge jeg har et liv å leve.
Når rakettene blafrer og smeller over nattehimmelen så vil jeg at du skal vite at jeg elsker deg høyere enn himmelen, uansett hvor du er..
..og at du er gjemt som den vakreste skatt dypest, innerst i mamma og pappa sitt hjerte..