I en by
I en by vet du ikke
hva stjernene er, før
du står og ser
dem våkne opp i det
store levende mørket
og tenker kanskje
er det de døde selv
som holder natten så åpen
for at vi skal ane
hvor dyp og plutselig
himmelen ble for dem
-Stein Mehren.
mørket's Arkiv
..våkne opp i det store levende mørket..
av in tirsdag, august 7th 2007 Lagret under: dyp, døde, himmelen, levende, mørket, natten, plutselig, stjernene
Kommentarer (5)
Skrive en kommentar | permalink
..en liten engel til oss kom, smilte blidt og vendte om..
av in torsdag, mai 17th 2007 Lagret under: bibsi, bille, bitteliten, elske, engel, lille, liten, liv, lukt, lys, mørket, smil, vinger
Så har det blitt 17. mai og tid til litt ettertanke.. Det har ikke gått mer enn halvannen måned siden vår Lille Bille Bibsi spredte vingene sine, vendte om og fløy bort fra livet vårt her. Det har vært mange opp og nedturer allerede, og det kommer sikkert mange i livet fremover også. En ting er i allefall sikkert, livet har forandret seg drastisk.
Omtrent halvparten av tingene hans står fremdeles fremme, vi vet ikke helt når vi klarer å ta dem bort, men det blir ikke de nærmeste dagene. Klærene hans lukter fremdeles av han, og klærene han hadde på seg den dagen da alt snudde så traumatisk har fremdeles oppkast og slim på, vet ikke om det noen gang blir mulig å vaske dem. På en absurd måte er det liksom siste tegn av liv i dem, selv om han levde 6 timer etter det. Bleieposen på badet er fremdeles som når han forlot oss, det er som om vi ikke helt vil gi slipp på dette livet.. Vi elsket det, de små kosestundene på badet, Lille Bille Bibsi som aldri kunne få ny bleie på seg fort nok, de små føttene hans som sparket som trommestikker og det lille blide fjeset som eksploderte i latter når hans fikk spørsmålet : "Er det du som er Lille Bille Bibsi? Er det du?". Det var det morsomste han hadde hørt.. Det lille hodet som stanget og stanget på både Nutte og Lurven og alt rundt når han virkelig var skrubbsulten, måten han borret ansiktet sitt i brystet vårt, fra side til side, når han ville kvitte seg med snørret han hadde i nesen, hvordan han akte seg nedover kroppen til Nutte, ned til magen, som om han ville tilbake i varmen inni der. Den lille underleppen som bevret og ble så sur at små fugler kunne sittet på den hvis han ikke var fornøyd, den lille gutten på den store leketeppet som lekte aller best hvis han så Nutte og Lurven i bakgrunnen, Oldebesten som med sine 85 år lå på gulvet og lekte med ham i timesvis, like utrøttelig, de delte mer enn bare samme fødselsdagen de to.
Alt minner om barnet vårt, bilen, huset, leiligheten, alle rom, alle lyder, alle opplevelser. Ingen ting er det samme mer, men vi har likevel måttet tvinge livet til å gå videre.
Huset, bruker vi mye tid og ressurser på, det har blitt det største og viktigste prosjektet for oss.
Vi har kjøpt oss tredemølle og løper på den 30-40 minutter hver dag. Den har blitt viktig reint helsemessig, men det er også godt å ta ut frustrasjonen, maktesløsheten og bitterheten over at vår lille baby ble revet fra oss, når det så enkelt kunne vært unngått. Det er ikke få kalorier av reint sinne som svies av på tredemøllen hver dag, det er en mye bedre måte å få det ut på der enn på hverandre. De andre følelsene klarer vi å snakke oss gjennom, selv om det noen ganger kan være vanskelig å finne det bittelille punktet med lys i det dypeste mørket.
I dag skulle vår Lille Bille Bibsi hatt på seg sin hjemmelagede bunad for andre gang, han skulle kanskje fått smake en bitteliten skje med is for første gang, og Lurven skulle stolt gått med vognen i 17. mai-toget på den lokale skolen.
"..en liten engel til oss kom, smilte blidt og vendte om.."
Livet er så skjørt..