Det er ikke lenge siden jeg har vært her inne nå, men det er lenge siden jeg har skrevet.. Mange ganger har jeg liksom begynt, men tankene har ført meg ut og vekk fra pc’en og inn i mitt indre dyp.. Hvorfor det har blitt sånn vet jeg ikke, jeg har en nydelig graviditet rent fysisk og lenge gikk det nesten over all forventning psykisk også. Selvsagt har det vært redsel og krampegråt, savn og krampegråt, krisemaksimering og krampegråt, men på mange måter ikke værre en at det har vært mulig å takle det. I perioder i alle fall.
Sannheten er vel at jeg aldri har hatt helt troen på dette svangerskapet, stundom har jeg vel nesten ikke trodd det har eksistert omtrent, selv om Bittelille har gitt meg de kraftigste sprell i magen fra så tidlig at det nesten ikke skulle være mulig å kjenne. Liksom for å si meg at «føl meg mamma, jeg er her». Til og med Pappa har kjent det, kjent de små raske bevegelsene som med ukene har vokst seg så store og sterke at de syns utenpå magen mens vi ligger og ser på film på sofaen. Likevel er det som å elske med distanse, misforstå meg rett det er jo med distanse enn så lenge, men det er mer psykisk enn fysisk.
Vi slappet mer av på landstedet i Sverige, jeg turte å gå med struttende mage på stranden, syns det var godt å bekrefte spørsmålene om når vi skulle ha barn, her hjemme har det nesten blitt til at magen levde i skjul frem til det ikke gikk å skjule lenger og alle klær sprikte på midten. Det var lettere å se på barnetøy i nabolandet, jeg tvang meg selv sågar til å kjøpe klær i str 6 mnd slik at jeg skulle tro at vi har en liten tulle her om så lang tid også.
Hvorfor det ble sånn kan jeg ikke svare på, men jeg kjenner veldig dårlig samvittighet for at jeg har gjort som jeg har. Kanskje har det med det økende forventningspresset om at alt er bra nå siden Bittelille snart skal komme vår vei, skjønner at ingen mener noe vondt med dette, men samtidig vil jeg så gjerne at de skal forstå at det ikke er så enkelt. Det blir aldri så enkelt. Heldigvis på en måte.
Jeg savner Bibsi min intenst, hver gang jeg skal handle noe til Bittelille kaster jeg stjålne blikk mot stativene som rommer klærene med de størrelsene storebror skulle hatt nå. Tenk at jeg skulle handlet til to, en liten gutt på snart to år og en liten jente som skal komme til verden like etterpå. Noen ganger er det nesten for vondt å tenke på, jeg værer det i hele meg, men jeg tør liksom ikke ta alle følelsene frem på en gang. Bittelille kommer jo ikke på grunn av tragedien som rammet oss med Bibsien, hun kommer som hun skulle kommet i et ønskebilde vi skisserte for lenge siden, nemlig å ønske oss barn tett med ca 2 år mellom.
Den dårlige samvittigheten gnager denne veien også, når hodet og hjertet mitt er fullt av Bibsien så er jeg så redd for at Bittelille skal «merke» det. Jeg er like glad i henne som storebror, men jeg er så redd for at hun ikke skal kjenne hvor ønsket hun er.
I mine mørkeste stunder tenker jeg at javel, da vet jeg hva jeg gjør til våren 2009, så får Bittelille vingene sine hun også og da får jeg virkelig vurdere om jeg makter dette flere ganger.
Jeg kan ikke fatte at det kan være godt å vokse seg stor inni en mor som også huser slike morbide og groteske tanker. Noen ganger skjemmes jeg av følelsene jeg kan ta frem.
Jeg er glad for at vi går til psykologen, jeg har egentlig vært veldig skeptisk til sånt, men det har vist seg å være helt uten grunn. Vi trenger det begge to og merker at vi har felles utbytte av det i forholdet såvel som hver for oss. Hun forteller at mitt mørke indre er normalt, at min angst for sykehus skal få lov å være reell til den er oppveid av bedre opplevelser, at det er rom for oss til å sørge og savne Bibsien selv om Bittelille kommer til oss, at hun tåler det fordi det er livet hennes også, og om hun har dager hun ikke vil høre eller se det så er det også rom for det. Vi skal dit igjen om 2 uker, jeg kjenner at mine tynnslitte nerver trenger det.
Det skjedde noe mandag for en uke siden, vi var på ultralyd for å måle gjennomstrømming av morkake, navlestreng og sirkulasjonen hos Bittelille, alt så bra ut og dr. Ultralyd sa at det ikke var nødvendig med kontroller oftere enn hver 4. uke de siste ukene. Vi kunne se at hun hadde vokst, hun ble estimert til å være både den lengde og vekt hun skulle ha og med ett ble hun så virkelig for meg. Hun ble min lille jente som jeg lengter etter å treffe. Lurven og jeg smilte fra øre til øre den dagen. Vi ble så glade og takknemlige for at det lille vidunderet som vokser i min tidvis så sørgmodige kropp klarer seg så fint likevel.
Dagen etter begynte redselen for henne å sette inn, redselen for å miste henne, dette med at hun har blitt så virkelig har ført med seg angsten for å bli uten henne, at jeg ikke skal skjønne at hun ikke har det bra i magen, at jeg ikke skal greie å ta vare på henne de ukene hun har igjen der inne.
Det har blitt vanskeligere å sove, spesielt de nettene Lurven er på jobb, som om ansvaret for hennes beste nesten er for mye for meg alene og jeg blir liggende å vente på spark og bevegelser.
Vi bygger nå hus for fulle mugger, det som var sist sagt er vel at vi skal få flytte inn i mars. Det skal bli godt å falle mer til ro en plass, alt i livet vårt ble så flyktig når Bibsien måtte få vinger og vi begynner å savne et eget hjem. Rom å være alene i, tryggheten i våre egne ting, å få laget en permanent plass til Bibsien på veggen, plass til et lys som kan brenne når savnets stormer er som verst og vi trenger å markere ham som vår sønn også tydelig i hverdagen, ikke bare med ord.
Disse neste høstmånedene frem til hun kommer har vi delvis flyttet inn til min mamma, vi orker ikke at gamle Oldebesten skal ha det store ansvaret med å få meg på sykehuset, så den kommende tobarnsmormor tar over den delen når gemalen jobber. Hun har imidlertid en jobb som innimellom krever litt reising og da har min gode snille Lillebror tatt på seg ansvaret for å hente og bringe. Etter hvert vil gemalen gå ut i permisjon, de siste ukene vil han være tilgjengelig for hva som enn skulle skje og det samme i i alle fall en mnd etter at hun kommer, kanskje to. Vi prioriterer det slik fordi vi vet hvor dyrebare øyeblikkene kan være, og selv om statistikken er på vår siden også denne gangen så er det ikke like lett å tro like naivt på den når man også er en del av den mikroskopiske statistikken på den andre siden..
