Jeg liker ikke lyden av helikoptere.
Jeg er takknemlig for hjelpen de yter, hvor liten plass de trenger for å lande, hvordan de lett navigerer seg mellom stolper og høyspentledninger, men ikke på samme måten mer.
Sporenstreks kjenner jeg at tårekanalene vil briste og jeg blir liten og redd.
Jeg grøsser ved lyden av helikoptere.
Får sug i magen av å se gresset knekke i knærene av vindkastene rotoren produserer.
Tør aldri lukke øynene da, blir bare stående å se og se.
Om jeg lukker dem for lenge så kanskje jeg mister barnet mitt igjen,
min elskede Lille Bille Bibsi en gang til..
Rett etter middag og en fjasete link om måkespising så kommer Luftambulansen over huset vårt, lyden setter seg i veggen og alt som kan kalles flora utenfor huset vårt bøyer av i respekt for den flyvende redningen kledd i gult og grønt, akkurat som de gjorde for drøyt et år siden.
Vi reiser oss i panikk begge to, jeg er så glad for at mannen min er hjemme, raser ut på terassen og ser den endeløse køen i veien ovenfor huset vårt.
De er der alle sammen, brannvesenet, politiet, ambulansen og ikke minst Luftambulansen.
Jeg tenker sånn på dem, hvem er de involverte, kjenner vi dem, er det noe vi kan gjøre.
Gemalen saumfarer de lokale radiostasjonene, finner ingenting, jeg leter på nettavisene da den vi liker aller minst plutselig oppdaterer «Tre skadd i frontkollisjon – Fører rusmistenkt».
Luftambulansen forsvinner i en voldsom fart, akkurat som for drøye et år siden, jeg håper så inderlig at personen som følger med den gule- og grønnkledte kommer tilbake denne gangen.
..jeg håper at ikke flere skal måtte dele min redsel for lyden av helikoptere..