Jeg har litt lyst å fortelle om et vakkert øyeblikk i mitt liv, nemlig da Lurven stilte meg det store spørsmålet..
Vi var på ferie i Sør-Europa, en liten badeby på en øy. Vi hadde tatt en sånn uspesifisert hopp-på-tur, og ble overrasket over det flotte hotellet vi ble tildet. Vi badet og nøt solen på dagtid, kveldene benyttet vi til å rusle hånd i hånd langs strandpromenaden, spise på gode restauranter og avsluttet alltid med en irish coffe og et glass vin på terassen.
Det var noe merkelig med Lurven der nede, uansett hvilke vakre steder vi var på så så han seg så godt rundt, som om han vurderte stedet nøye og at han hadde noe han skulle si.
Etter en uke med kongelig tilværelse på det første hotellet, ble det skjøvet en lapp under døren vår om at vi måtte bytte hotell. Vi gjorde noen forsøk på å betale ekstra for å beholde det opprinnelige rommet, men siden det var pinse så var det umulig og vi måtte pakke koffertene igjen og forflytte oss.
Det nye hotellet lå langt fra allfarvei, oppi fjellet, guiden sa så kjekt at det var 300 meter til stranden, men da mente hun i luftlinje. Dette hotellet åpnet kun 3 rom den dagen vi og de to andre som også led samme skjebne ankom. Vi stod med bagasjen utenfor det enormt skitne hotellet og matet en bortkommen støvete hund med ost medbragt fra gamlelandet, og ventet på at rommene skulle bli klare. Vi var så utrolig misfornøyde med hele opplegget, men bestemte oss for å gjøre det beste ut av det.
Vi flyttet inn, og tok turen opp til nabohotellet hvor det var satt opp en midlertidig resepsjon for vårt hotell. Manageren skjønte vår misnøye og tilbød oss og de andre som var i samme situasjon en rotbløyte for 20 euro for alle. Det kunne ingen av oss takke nei til og vi satte kursen mot baren.
Det bodde en gjeng utagerende irer på dette hotellet, de var alltid dypt nede i flaskene og den kvelden vil både jeg og Lurven glemme. Ikke for det, det skjedde ikke noe farlig, men jeg kan si så mye at den delen av historien ville inneholdt en pink panter-lue, en parykk med rastafletter, en forskrekkelig ansamlig bilder som er godt gjemt på PC’en, høylydte irer på 40+, egenkomponert Long Island Ice Tea (ingen ml-kontroll på den gitt) og at Nutte sovnet klokken 22, våknet ved midnatt og trodde det var morgen, mens Lurven var irritert fordi hun ikke hadde kysset ham god natt.. Jeg overlater resten til fantasien her..
Dagen etter leide vi bil i badebyen og bestemte oss for å utforske øyen på egenhånd. Vi hadde sett et postkort av et sted som ble omtalt som Europas Maldivene, og dit ville Lurven absolutt sette kursen.
Vi kjørte i fem timer for å komme dit, på humpete veier med et kart som bare viste en og annen tilfeldig by, gjennom landsbyer de ikke snakket annet enn sitt eget språk og vi måtte tegne og forklare for alt vi skulle kjøpe, med en Lurven som sjåfør som ikke hørte så godt etter de stakkarslige veiforklaringene til Nutte.
Vi kom frem og ble bergtatt av det vi så. Den hviteste sanden og nesten ingen turister. Små klipper som stakk opp her og der i vannet, og en liten øy man kunne vasse over til når det var fjære. Vi gikk ut til øyen og fant oss en liten badevik. Idyllen var bare brutt av en veldig stolt naken mann som til stadighet reiste seg og spradet rundt med Larris’en i det fri.
Vi ble der hele dagen, badet, solte oss, koste oss med hverandre, nøt medbragt mat og hadde en koselig dag. Det ble folketomt på ettermiddagen, men det var så varmt og godt at vi ble værende. Solen begynte å gå ned og Lurven la noen håndkler på en stein i vannkanten, så gikk han en runde for seg selv før han kom tilbake og ba meg sette meg på steinen. Jeg tenkte at nå skulle han ta bilde av Nutte i solnedgang (en grei kontrast til elg i solnedgang), og gjorde som han sa. Han gikk skjelvende ned på kne og spurte :
"Vil du gifte deg med meg?", men tårer i øynene. Jeg svarte ja med en gang, og så begynte vi begge å gråte..
Vi lå i armene til hverandre og så solen gå ned, uten å si et ord, bare kjente at vi var verdens lykkeligste.
Så pakket vi sammen og vasset inn til land, kjørte opp igjen i fjellene og spiste middag før vi kom tilbake til hotellet og feiret med alle de fulle irene, de andre nordmennene og den aldeles fortutlete bartenderen.
Det var en av de mest minneverdige øyeblikk i mitt liv, og i august i fjor giftet vi oss i samme kirke som mine besteforeldre giftet seg for 60 år siden, med Lille Bille Bibsi i magen. Det var den største lykken i verden..
Det er så godt at man har øyeblikkene når livet er så skjørt, og at dem kan ingen ta fra deg..