..så har dagen vært her, den kom og den gikk, men den var ikke så forferdelig som jeg hadde forventet. Vet ikke hva jeg hadde forventet meg egentlig, den verste i dagen i livet kom jo for over et halvt år siden, verre enn det blir det ikke. Dagene og ukene frem til selve bursdagen var i grunn verre det også, det å stålsette alle celler i kroppen til en markering til en liten gutt som har fått vinger har krevd det meste av oss begge. På mange måter var det kanskje nettopp hvordan "feiringen" skulle bli både riktig for oss og rett for Lille Bille Bibsi sin personlighet. Vi tok et valg til slutt, men ikke før dagen før dagen.

Vi stod opp ganske tidlig fødselsdagsmorgenen, spiste frokost og gjorde vanlige gjøremål. En hjertegod sykepleier fra sykehuset ringte oss, og det var en varm overraskelse. Tenk å huske vår lille prins så lang tid etter at han satt sine små føtter der. Vedkommende hadde også vært på besøk i hagen hans noen dager tidligere og lagt to vakre roser ved bokrullplaketten av "So ro, Lillemann".

Rett før klokken 15.00 dro vi til minnehagen, mens vi parkerte la vi merke til at det stod en jente med en baby på armen og gråt foran steinen. Vi gjenkjente henne straks, et vakkert menneske livet har satt oss i kontakt tilfeldig ved to anledninger. Hennes lille gutt fyller også 1 år i disse dager, han kom veldig likt Bibsien til verden så også denne gutten vil alltid ha en veldig spesiell plass i vårt hjerte. Det ble mye klemmer, prat, smil og tårer. Det var så rørende at hun husket vår lille prins på dagen og hadde tatt den timevislange turen med sin lille gutt for å sette ned blomster og en nydelig liten hjemmelaget bok til Lille Bille Bibsi. I den stod det at noe av hun husket best med Bibsien var at han alltid var så flink, at hver dag hadde de ham som forbilde for det de i sin lille familie på 2 skulle greie og at de aldri ville glemme ham. Ord kan ikke beskrive hvor mye denne omtanken betyr.

En fantastisk familie som bor 5 timer unna hadde helgen før vært der med et hjertevarmende brev, som vekket mange tårer og smil, satt ned nydelige blomster og en liten bil, fordi tvillingmormor syns alle gutter burde ha en bil på 1-årsdagen. Det er fantastisk å oppleve en slik varme fra mennesker rundt oss, det betyr fryktelig, også disse tvillingguttene vil for alltid ha en spesiell plass i vårt hjerte, og jeg tenker ofte at Lille Bille Bibsi våker over dem alle tre.

Vi røsket opp restene av sommerblomster og satte snittede roser i jorden, formet som et hjerte. En lyseblå gassballong som det stod "1sth Birthday" på, ble festet til den minste lille bronsespurven på selve støtten. En rød hjertegassballong ble festet på en pinne og stukket ned i jorden, vi tente alle dekorerte lys og vakre gaver som fantastiske mennesker hadde sendt oss i posten for anledningen, satte ned blomsterbukettene i alle vasene hans, sang en av Bibsisangene hans og gikk hjem til Oldebesten og bursdagen hans.

Familien kom på besøk, vi hadde bakt to kaker, en gelè- og bløtekake etter Oldebesten sitt ønske med antall år på, og en sjokoladekake med et 1-tall i nonstop. Vi feiret ikke dagen til Lille Bille Bibsi hjemme, men det var en slags markering med kaken likevel, vi ønsket at Oldebesten skulle ha sin fering han også. Det ble mye prat om alle minnene med Bibsien, det var rolig og vi hadde en fin stund.

Etterpå dro vi alle tilbake til hagen, familien satte ned blomster, lys og det som var blitt kjøpt til vår lille gutts minnested, holdt rundt hverandre, gråt og virkelig kjente på savnet han har etterlatt seg. Det var en veldig stund, preget av mye følelser og paradoksalt nok samhold. Lille Bille Bibsi verdig vil jeg velge å kalle det.

Som en avslutning på dagen, stod jeg og Lurven alene på terassen ute i havgapet med en gassballong hvor det stod "We Love You", til den var det festet et brev fra mamma og et fra pappa med noen ord til verdens vakreste gutt. Presis klokken 22.47 og et helt år siden vi fikk den lille sprellende bylten i armene våre for første gang, slapp vi ballongen. Vi ble stående og se etter den til vi mistet den av syne, overbevist om at den kom dit den skulle. Under stjernene sang vi "So ro, Lillemann" og med det var dagen hans over.

Markeringen ble i tråd med det vi ønsket, den betydde noe og føltes rett og verdig, det var viktig for oss at alt ble som vi håpet når dette ble måten vi måtte feire dagen på.

Jeg vil med dette takke alle dere varme mennesker, som leser, gråter, ler, smiler og sender varme tanker, som tenner lys for en gutt som var for god for denne jorden, som sender gaver, blomster og pyntede lys, det betyr virkelig så mye for oss og vi er dere alle evig takknemlig.

"..ingen er borte for alltid når de lever videre i hjertet.."

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tiden har gått, Lille Bille Bibsi sin første bursdag nærmer seg med stormskritt. Det blir, mildt sagt, en annerledes bursdag, ingen kake med det første lyset på, ingen stabbende Bibsi rundt bordet, ingen Bibsismil som kunne smelte polarisen alene, ingen boblende Bibsilatter som kunne få den sureste forbitrede mann til å le. Så hva blir det da, tenker jeg. Hva gjør man når barnet har fått vinger, men likevel fyller dagene som om han fremdeles var her?

Noen skriver minneord i avisen, jeg tror ikke det er for meg, jeg blir dypt beveget av dem som gjør det, men vil ikke utlevere min lille skatt på den måten. Kake blir det her i huset enten jeg vil eller ikke fordi Oldebesten har bursdag samme dag, og hans dag syns også jeg skal feires. Gaver blir det vel ikke så mye av heller, det er begrenset hva som får plass på minnestedet, likevel vil jeg og Lurven at han skal få noe selv om han er borte. Fødselsdagen er dagen hans selv om han ikke er her mer, er man født og lever i mange måneder så forsvinner jo ikke den dagen uansett om vingene kom så altfor tidlig.

Tiden har gått, men på kalenderen har det gått flere dager enn jeg har fått med meg. Dagene kjennes bedre enn før Bibsien fikk vinger, men likevel så glir noen av dem over i hverandre uten at jeg rekker å trekke pusten. Sånn er det med ukene også, noen uker merkes bedre enn andre, men plutselig har måneden skiftet navn og jeg har liksom ikke hengt helt med. Hvorfor blir det sånn?

Å miste et barn er det totale tap, man mister en fremtid, noe man er så sikker på er en livslang oppgave får man ikke lenger utføre i praksis. Det er vondt, tungt, vanskelig. Livet har blitt kampen for tilværelsen, kampen for en ny normal og en helt annen hverdag. Å strebe etter det man har mistet og alt som fulgte med av hverdagslige ting og forhåpninger, er å strebe etter en lykke som ikke kan bli det samme igjen. Uansett hvor mange barn vi skulle bli velsignet å få (jeg håper det er MANGE), så blir det aldri det samme. Jeg vil alltid mangle min ene Lille Bille Bibsi. Hjertet ble pulverisert den dagen Bibsien måtte få vinger, å finne de mikroskopiske delene igjen er en livslang oppgave, noen av bitene finner jeg ikke før min tid på jorden er over.

Men det finnes en ny normal der fremme et sted, deler av den viser seg blant oss rett som det er, noen områder har begynt å fungere igjen, men det blir ikke det samme. Jeg har nye tårer og nytt smil, jeg må lære meg de mest elementære aspektene ved livet på nytt igjen. Det er ikke bestandig så lett, men jeg er overbevist om at Bibsi min hadde blitt rasende om jeg ikke forsøkte å reise meg alle gangene jeg blir liggende nede. Noen ganger er det så langt ned at jeg vet ikke min arme råd for hvordan jeg skal greie å kravle meg opp igjen, heldigvis har jeg min Lurven, han er fremdeles verdens beste pappa og ektemann, han kan være i det dypeste mørket og likevel finne meg ute i den stummende tomheten. Vi gir ikke opp, men det er en nådeløs oppgave å fortsette til tider, likevel kan vi ta oss selv i å tenke at det må finnes noe mer der fremme for oss, noe vi kan finne frem til sammen, selv med så uendelig store hull i hjertet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende