En av de første tingene både presten og legene sa til oss var at vi ikke måtte endre planene vi allerede hadde lagt sammen med Lille Bille Bibsi.. Vi tror litt på det, men samtidig er det mye vanskeligere å gjennomføre det enn det er for disse menneskene å råde oss til det.
Det første vi imidlertid har tenkt å gjennomføre av planer er å bygge drømmehuset. Lurven tegnet det mens Nutte satt med Lille Bille Bibsien på fanget, og det ble virkelig akkurat som vi hadde drømt om. Så i dag skal vi til entrepenøren som skal sette våre tegninger ut i livet, godkjenne tegningene han har fått ut av det. Så er jo neste spørsmål hvor fort kan dette huset komme opp? Opprinnelig hadde vi tenkt at Lurven skulle gjøre masse i friperiodene sine selv sammen med Oldebesten, mens Nutte var hjemme med Lille Bille Bibsi. Men etter at vårt elskede lille baby ble røvet fra oss, så har vi bestemt oss for å overlate hovedetasjen og utleieleiligheten til byggefirma og heller ta de tingene som vi kan bruke litt lenger tid på selv. Huset blir nesten 300 kvm så det er ikke noe spørsmål om hvor fritiden vår skal bli tilbragt de neste 20 årene, og da har vi ikke en gang nevnt den 4 mål store tomten og strandlinjen..
Det beste er imidlertid at huset blir liggende 2 små km fra der vår lille øyensted har sin grav. I går var vi å tok bort alle visne kranser og blomster og plantet et sammensurium av en blomstereng oppå ham. Midt oppi engen ligger en stor tøyhund han fikk fra Onkel, 2 kattepuser i keramikk, 1 marihøne og en en grønn bille. Vår lille tøffing fikk aldri stikke bare ben i duggvåt eng, derfor ville vi han skulle ha den fineste engen nå.
En annen ting vi skal forsøke å gjennomføre i år en gang, er en reise til varmere strøk. Vi hadde tenkt å reise på bryllupsreise i oktober i fjor, men et halvt år før bryllupet fant vi ut at Lille Bille Bibsi skulle komme, derfor ville vi heller ta vår første familieferie alle sammen når han ble 1 år i oktober. 31. mars ble det satt en grusom stopper for det, men vi skal forsøke å gjennomføre en ferie likevel..
I dag skinner solen her hos oss, ofte er det nesten tyngre å ha mistet sitt elskede barn på slike dager. Man ser vognen stå i garasjen og skulle så gjerne holdt den lille skatten inntil seg bare litt til.. Men det kan like godt være som svartest når det er mørkt og trist ute.. Det er det som gjør dette så vanskelig.. Det finnes ikke noe system i dette.. Det er ikke mulig å stålsette seg og unngå situasjoner som får følelsene til å velle opp og over.. Det skjer når som helst og hvor som helst.. Leger kan si at man skal følge et skjema for sorg, at du er i fase ditt og datt, men de har ikke opplevd dette. Det grunnleggende unaturlige ved å miste sitt barn og på en så uforståelig måte.. Du hopper ufrivillig fra fase til fase, noen dager føles det som om du skal takle alt, andre dager føles det som om det eneste som kan redde oss er å følge etter.. For han var jo hele livet.. Han er jo det fortsatt..
Sorgen er konstant og hele tiden, det er bare gradene av om du savner sårt eller minnes smilende som avgjør om du smiler eller gråter. Ofte begynner man smilende på et minne og avslutter gråtende med savnet.. Tårene er så store og tunge, har aldri grått sånn før.. Alt blir så sårt.. Men vi er ikke redd for noe lenger, ikke noe her på jorden i alle fall, for vi har opplevd det verste man kan oppleve.. Å miste sitt elskede lille barn.. Som man elsker høyere enn selve livet..
Veien må liksom bli til mens man går, vi pusler de knuste hjertene våre sammen, hver mikroskopiske bit, til slutt kanskje som et mosaikkhjerte med Lille Bille Bibsi kapslet inn i midten. Hva vet vi.. Så får alt komme til sin tid.. Planer eller ikke..