Det er i stunder som dette man blir så tankefull.. Sekundenen som tikker så seint at man tror man kunne rekke å dra på butikken mellom dem.. Minuttene snegler seg bortover som en fisk på land.. Timene bare stopper opp og kommer liksom ikke videre..
Jeg tenker på hvor langt dette livet egentlig skal bli.. Hvor lenge min tilmålte tid på jorden er nødt til å vare.. Finnes det virkelig en evighet etter dette, eller er jeg her og nå og så ikke mere? Hvordan er det i så fall i evigheten..
Er det bare dunmyke skyer og myke bølger så langt øyet kan se? Er omgivelsene omgitt av dus og varm ettermiddagssol..? Kan man løpe og gå i de frodigste blomsterenger som man aldri fikk oppleve på jorden? Får man vinger og sover på de bløteste madrasser? Prater man i evigheten, er det et slags fellesskap der, ser man i det hele tatt noen andre? Hjelper man mennesker som har det vondt og hvordan vet man hvem man kan hjelpe? Finner man igjen den man elsker så høyt, blant alle de andre? Ser han ut som han gjorde da vi mistet ham til den andre siden? Hvordan kjenner han igjen oss? Er vi gammel og ugjenkjennelig, eller ser han oss som han husker oss fra sitt liv? Hvordan finner man veien til dit akkurat han er? Ser vi ham med en gang vi lukker øynene og forlater denne jordens overflate? Finnes det tidsperspektiv i evigheten? Blir man eldre og lærer nye ting? Merker man savn i evigheten, eller har man ingen triste opplevelser der? Finnes det svar i evigheten, som man aldri kan få tilfredstillende svar på på jorden? Finnes det noe som kan avslutte alle de hva, hvorfor og hvordan dette livet har blitt så fullt av?
Finnes evigheten..?
Eller..
Kjenner man livet ebbe ut, lukker sine øyne og takker for øyeblikkene og alt man fikk oppleve? Er det siste noen ser av meg, en sorgfull sjel i en kiste, før lokket legges på, nagles igjen for aldri å bli åpnet mer? Blir min grav min siste hvile og siste del som min kropp og sjel opplever før det ikke er noe mer?
"..alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet.."