I dag har vi endelig solgt leiligheten vår, og utrolig nok så lønnet det seg å vente de to ekstra månedene for vi fikk det vi ønsket for den. Vi lot det ikke gå lenger da og tok første bud som lød på det vi ville høre. Har vært innom leiligheten i kveld og hentet oppvaskemaskinen, min pappa skal kjøpe den av oss for vi skal ha innbygde hvitevarer når kjøkkenet vårt blir ferdig og de vi hadde der inne er for fine til å plassere i utleiedelen av huset. Dessuten hadde den gamle hans sluttet å spyle ut vannet etter at den hadde vasket opp og da ble det jo ganske misvisende å kalle den oppvaskemaskin og på tide å bli kvitt den..

Det skjer noe med meg når jeg er inne i den leiligheten. Gikk i månedsvis med Lille Bille Bibsi i magen der, kjente på sparkene og kjente at han reagerte på den samme gamle nattasangen jeg håper han enda kan høre. Vi var aldri alene vi to, ikke en gang når Lurven var på jobb og borte lenge var vi alene, vi hadde hverandre og det var så fantastisk.

Liker ikke å være der inne lenger. Ikke alene i alle fall. Det føles som om alle ting ble så mislykket der inne.. Selv om det ikke gjorde det så er det det stedet som gjør meg uvel. Heldigvis bodde vi alle tre sammen med Oldebesten, og planen var hele tiden at leiligheten skulle selges til fordel for huset, men på tross av alt dette så rommer den en del av oss og en del av tiden med Bibsien vår.. Det er så mange tanker som blir doble når man mister det man bare ikke kan miste..

Et kapittel er over, men det blir ikke så tungt å vende dette arket som det forrige.. Det forrige tar aldri slutt heller, men det har tatt en annen form, en annen farge.. av savn.. etter en liten nydelig gutt, som var for god og stor, for denne jord..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så har det blitt 17. mai og tid til litt ettertanke.. Det har ikke gått mer enn halvannen måned siden vår Lille Bille Bibsi spredte vingene sine, vendte om og fløy bort fra livet vårt her. Det har vært mange opp og nedturer allerede, og det kommer sikkert mange i livet fremover også. En ting er i allefall sikkert, livet har forandret seg drastisk.

Omtrent halvparten av tingene hans står fremdeles fremme, vi vet ikke helt når vi klarer å ta dem bort,  men det blir ikke de nærmeste dagene. Klærene hans lukter fremdeles av han, og klærene han hadde på seg den dagen da alt snudde så traumatisk har fremdeles oppkast og slim på, vet ikke om det noen gang blir mulig å vaske dem. På en absurd måte er det liksom siste tegn av liv i dem, selv om han levde 6 timer etter det. Bleieposen på badet er fremdeles som når han forlot oss, det er som om vi ikke helt vil gi slipp på dette livet.. Vi elsket det, de små kosestundene på badet, Lille Bille Bibsi som aldri kunne få ny bleie på seg fort nok, de små føttene hans som sparket som trommestikker og det lille blide fjeset som eksploderte i latter når hans fikk spørsmålet : "Er det du som er Lille Bille Bibsi? Er det du?". Det var det morsomste han hadde hørt.. Det lille hodet som stanget og stanget på både Nutte og Lurven og alt rundt når han virkelig var skrubbsulten, måten han borret ansiktet sitt i brystet vårt, fra side til side, når han ville kvitte seg med snørret han hadde i nesen, hvordan han akte seg nedover kroppen til Nutte, ned til magen, som om han ville tilbake i varmen inni der. Den lille underleppen som bevret og ble så sur at små fugler kunne sittet på den hvis han ikke var fornøyd, den lille gutten på den store leketeppet som lekte aller best hvis han så Nutte og Lurven i bakgrunnen, Oldebesten som med sine 85 år lå på gulvet og lekte med ham i timesvis, like utrøttelig, de delte mer enn bare samme fødselsdagen de to.

Alt minner om barnet vårt, bilen, huset, leiligheten, alle rom, alle lyder, alle opplevelser. Ingen ting er det samme mer, men vi har likevel måttet tvinge livet til å gå videre.

Huset, bruker vi mye tid og ressurser på, det har blitt det største og viktigste prosjektet for oss.

Vi har kjøpt oss tredemølle og løper på den 30-40 minutter hver dag. Den har blitt viktig reint helsemessig, men det er også godt å ta ut frustrasjonen, maktesløsheten og bitterheten over at vår lille baby ble revet fra oss, når det så enkelt kunne vært unngått. Det er ikke få kalorier av reint sinne som svies av på tredemøllen hver dag, det er en mye bedre måte å få det ut på der enn på hverandre. De andre følelsene klarer vi å snakke oss gjennom, selv om det noen ganger kan være vanskelig å finne det bittelille punktet med lys i det dypeste mørket.

I dag skulle vår Lille Bille Bibsi hatt på seg sin hjemmelagede bunad for andre gang, han skulle kanskje fått smake en bitteliten skje med is for første gang, og Lurven skulle stolt gått med vognen i 17. mai-toget på den lokale skolen.

"..en liten engel til oss kom, smilte blidt og vendte om.."

Livet er så skjørt..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag våknet  vi av at solen skinte utenfor soveromsvinduet vårt. Vi har sovet en hel natt (mer enn 6 timer sammhengende) for første gang siden Lille Bille Bibsi spredte vingene sine og fløy bort herfra. Det var godt og litt rart, vi var litt betuttet når vi våknet, men tror sånt kommer til å gå opp og ned i fremtiden.. Hadde det veldig tungt før vi sovnet i går, mye tårer og frustrasjon, men som alltid klarte vi også denne gangen å snakke oss gjennom det. Det er godt å ha hverandre det er det ingen tvil om.

Om en knapp time skal vi i møte med entrepenøren vår igjen, skal bli enige om hva vi skal gjøre, hva firmaet skal gjøre og hva herligheten skal koste.. Spennende!

I går ordnet vi det meste i leiligheten vår i byen, bare gulvvask igjen og flytte alt skrot og skrammel ut og bort, og så det morsomste av alt ; dekorering!! Soverommet ble finere enn det noen gang har vært når vi bodde der og stuen følger på en av de nærmeste dagene. Badet ble veldig bra og det samme med gangen, 1 romsleiligheten som vi leier ut gjør vi ikke noe med for vi regner med at de nye eierene vil ordne det selv. Satser på at leiligheten kommer ut for salg i neste uke en gang, vil bare bli kvitt den, er så dumt å betale for et sted man ikke bor. Dessuten skal vi jo søke byggelån snart og egenkapitalen er ikke dumt..

I morgen blir en veldig rar dag, Nutte skulle sy bunad til Lille Bille Bibsi før den dagen og han skulle ha den på seg når vi skulle trille tur til den lokale skolen. Lurer litt på hvordan vi kommer til å reagere, det er ikke mulig å spå på forhånd. Vi skal i alle fall på graven hans og tenne lys og kanskje pynte litt mer, selv om blomsterengen hans holder seg utrolig fint. Har sagt fra til de som skal sette opp gravsteinen at vi ønsker å få vite når de kommer sånn at vi kan plante om og få det som vi ønsker. Det er altfor mange blomster der nå til at alle får plass i det lille hullet i blomsterplaten.. Dessuten er det alle dyrene hans som vi må plassere.. Det har virkelig blitt et nydelig sted.. De vekstene som ikke får plass når steinen og platen kommer tenkte vi å ta med hjem og plante i den store hagen vi skal ha når huset kommer opp. Skal ha en liten del av den til minne om Lille Bille Bibsi, med dam og benk, lage et godt sted å være..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har vi vært og kjøpt gravstein til vår elskede Lille Bille Bibsi.. Det var så mye mer belastende enn vi hadde trodd, til tross for at vi hadde stålsatt oss veldig for denne oppgaven.

Damen som tok imot oss i butikken var ikke den samme som sist, og ikke var hun så rutinert heller. Hun løp frem og tilbake og ringte og stod i, så hele seansen tok over halvannen time, selv om vi visste godt hva vi skulle ha.

Steinvalget falt på rød- og gråspettet gneis, en slags abstrakt firkant med en stort hjerte innhogd i selve steinen. Inne i det hjerte blir det et stort bilde av han i porselen med bronseramme, to minispurver i bronse sitter ved siden av en liten bronseengel på motsatt side av hjertet og titter ned på graven. En blomsterbedplate i samme stein som gravsteinen med stort ovalt hull til vakre blomster, en vase i stein til buketter og en stor bronselykt så det alltid kan brenne lys på graven. I tillegg blir det en steinplate formet som en bokrull som skal stå foran blomsterplaten. Vi falt for steinsorten fordi den var så mye mildere å se på enn de andre, den var sart i fargene og ikke så hard og brutal som mange andre sorter er. Kun det beste er godt nok og vi tror det skal bli et vakkert sted å minnes vår lille elskling.

I tillegg til navnet hans og fødseldato og dødsdag, skal det stå:

Vår elskede Lille Bille Bibsi

Små føtter som aldri fikk tatt sine første skritt.

Verdens vakreste gutt som bare fikk leve litt.

Den tapreste lille ridderen har så altfor brått endt ferden.

Tilbake sitter vi utrøstelig og for alltid savner deg mest i verden.

På steinplaten formet som en bokrull skal det stå:

So ro Lillemann,

nå er dagen over.

Alle mus i alle land

ligger nå og sover.

So og ro og tipp på tå,

sov du vesle pode.

Reven sover også nå

med halen under hodet.

Dette er det som for oss var vår Lille Bille Bibsi, i alle fall det som var mulig å få inn på den begrensede plassen sånt gir uansett, og vi er veldig glad for at det lot seg gjøre…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er det noe som opptar tankene mine litt, det er helt på siden av alt annet som er altoppslukende i livet vårt nå, men likevel så handler det litt om det likevel.

I går var vi på et lokalt kjøpesenter for å kjøpe bryllupsgave til et nært vennepar av oss, de gifter seg til helgen og vi har sagt at vi skal forsøke å komme til middagen selv om spesielt ikke Nutte vet om hun orker å være der så lenge. Vi skal ikke gå i kirken for det er bare 1 måned og 5 dager siden vi gravla sønnen vår fra samme kirke, så det blir litt for sterk kost tror vi. Heldigvis er dette venneparet veldig forståelsesfull og har sagt at om vi behøver å storme ut midt i middagen så kan vi bare gjøre det, fordi de er bare glad for at vi ønsker å komme. Tror nok vi skal klare dette, men det hjelper veldig å vite at man faktisk kan gå hvis det ikke går.

Nutte pleier å farge håret sitt mørkere hos frisør ca hver 6-8 uke, Lurven klipper seg omtrent samtidig, men på grunn av at Lurven sin mor døde plutselig i midten av mars og vår vakre sønn for bare kort tid siden, så har vi verken hatt overskudd eller prioritert akkurat hår og utseende. Derfor tenkte vi at siden vi først måtte forville oss inn på et kjøpesenter for å kjøpe gave, så kunne vi bestille frisørtime til Nutte og klippe Lurven på drop-in.

Lurven fikk klippet seg, men når Nutte bestilte time så skrev hun som stod i kassen ned timebestillingen, og så kom frisøren som skal ordne Nutte på håret i morgen i kassen. Mens Nutte satt og så på at Lurven klippet seg, hørte hun at frisøren sa til hun i kassen : Det er hun som skal farges fredag? Jeg hadde aldri orket å gå sånn på håret..

Nutte ble RASENDE.. Men sa ingenting, sånne mennesker er ikke verdt å høre om vår vakre sønn en gang.

Til frisøren:

HVEM er du som kan kommentere sånt uten å kjenne til omstendighetene?

HADDE du prioritert håret ditt fremfor å gi barnet ditt en verdig avskjed?

VILLE du heller ordnet håret enn å tilbringe de siste dagene sammen med ditt barn når du visste at du ikke fikk se ham mer?

HVORDAN i alle dager kan du si sånt når du vet at kundene dine er det som gir deg jobb og inntekt?

Forventer ikke at noen skal se utenpå oss hvilken sorg vi bærer, men det må da være mulig for folk å forstå at det er mange grunner til at folk gjør det de gjør..

Skal gå på denne salongen denne gangen, men kun fordi jeg ikke orker å gå andre steder enn på akkurat dette senteret siden det ligger så langt fra der vi bor, men fra nå av kan du tenke på oss som kundene du aldri ser igjen og som skal jungeltelegrafere over hele distriktet hvilket menneskesyn din salong har og hvor belastende du klarte å gjøre dagen i går midt oppi vårt store traume..

"All in all, is all we all are" -Kurt Cobain-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Elskede unge..

Ser du stjernene, liten, fra der hvor du er?

Ser du månen som speiles i vannet?

Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær!

Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du, liten, eller har du det godt?

Sprer du tannløse smil over verden?

Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?

Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten, før du reiste fra oss?

Fikk du med deg alt du trengte?

Fikk du omsorg, lykke og kjærlighet nok?

Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten? Når tankene mine frem?

Kan du gi meg de svar som jeg trenger?

Er du omsvøpt i glede og varme og fred

i hvile på dunmyke senger?

Elskede unge, får vi treffes igjen?

Det er så stille her hjemme.

Takk for den tiden vi hadde deg her

og for alt som vi aldri skal glemme.

Elskede Lille Bille Bibsi…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ser du stjernene, liten, fra der hvor du er?

Ser du månen som speiles i vannet?

Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær!

Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du, liten? Eller har du det godt?

Sprer du tannløse smil over verden?

Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?

Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten, før du reiste fra oss?

Fikk du med deg alt du trengte?

Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?

Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten? Når tankene mine frem?

Kan du gi meg de svar som jeg trenger?

Er du omsvøpt i glede og varme og fred

i hvile på dunmyke senger?

Elskede unge, får vi treffes igjen?

Det er så stille her hjemme.

Takk for all den tiden som vi hadde deg her

og for alt som vi aldri skal glemme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende