I dag har vi vært på en fantastisk reise i mitt indre.. Vel, så dramatisk var det ikke, men slik kan man også begynne å beskrive halvannen time med 3d-ul;)
Vi har jo vært så nesten-sikre på at Bittelille var en lillesøster, skjønt helt sikker kunne vi liksom aldri få oss til å bli derfor har vi handlet mye som kan gå til begge kjønn. Ikke forde, i dag kan vel alt brukes om en annen av den som ønsker det, men både jeg og gemalen er svært så kjedelig i den veien.
Den ordinære ultralyden er jo unnagjort for lenge siden, Bittelille la beina konsekvent i kors, og var jordmor så syndig å stikke ul-proben mellom likevel så snudde den lille krabaten seg og la hånden beskyttende over skrittet i stedenfor. Til slutt sa de at de kanskje trodde det var en jente, men at de få glimtene de hadde fått ikke var nok til å fastslå det. Samtidig hadde de ikke sett noen tut heller og det pleide da å være ganske så fremtredende på gutter.
Slo oss helt til ro med at Bittelille var ei lita jente vi, kjøpte noen kjoler, Hello Kitty i rosa og rødt og kjente hvor annerledes dette svangerskapet er. I ti uker har Lurven gitt henne et navn jeg ikke greide å slå meg fullstendig til ro med, misforstå meg rett, navnet er nydelig, men jeg visste liksom ikke helt om det passet Bittelille. Vi kjøpte noe nytt babyutstyr, ikke fordi Bibsien sitt var gammelt eller noe, men fordi det er godt å handle litt nytt av det også, noen ting greier jeg rett og slett ikke å bruke fordi det er så veldig mye Bibsi igjen i dem. Uansett så ville jeg ha mest mulig nøytrale farger på disse tingene, ullundertøyet ble hvitt og brunt fordi jeg begynte å bli usikker på om vi virkelig skulle fylle alle skap med rosa. Gemalen hadde de samme tankene og midt oppi alt bestemte han seg for at vi skulle spandere på oss dagens 3d-ul.
Vi troppet opp etter en natt med mager søvn, jeg våknet to timer etter at jeg hadde sovnet våt av svette etter nok et mareritt om at vi ikke kommer hjem med en ny baby. Søte Lurven kom med et glass sjokomelk (jada, dette har blitt en liten dille også denne gangen) og så satte Bittelille i gang nok sirkus til at jeg fant roen til å sovne igjen. Ble sporenstreks plassert på et venterom som sydet av hostende influensasyke mennesker som brakk seg. Jada, det var en trivelig oppladning. Jeg prøvde å drive med tankeoverføring til Bittelille i magen av typen : Gi meg et spark nå så jeg vet at det er vits i å ha denne timen.. Om og om igjen sa jeg det, omsider fikk jeg et bittelite dunk så jeg slappet av litt igjen.
Opp på benken bar det, kald gele og ul-proben på magen, gemalen trygt ved min side med lanken min i sin. Vi så Bittelille med en gang, det var like herlig som alltid og jeg kjente virkelig på hvor mye jeg gleder meg til å møte «henne». Alt stemte med den lille, som forventet i følge Lurven og til min store lettelse, faktisk lå «hun» litt pluss på alle mål så nå er vi usikre på den egentlig termindatoen igjen, men det er jo for bagateller å regne.
Legen prøvde intensivt å fastslå kjønnet på Bittelille i nesten halvannen time, men at det var mulig å krysse hender og føtter foran skrittet i så mange varianter var nytt for også henne. Hun dyttet og dyttet og Bittelille flyttet og flyttet, verre og verre ble det. Vi forsøkte med at jeg drakk kaldt vann, at jeg spaserte rundt i rommet, men Bittelille holdt seg godt inntil morkaken, faktisk tidvis med nesen plantet inn i den mens «hun» lagde de verste ansiktene og virkelig ga uttrykk for at denne røffe behandlingen langt i fra var greit.
Legen syntes først at hun kunne se glimtet av en jente, spurte meg om magefølelse og jeg sa at jeg etterhvert hadde begynt å tro veldig på at dette var en jente. Legen var fortsatt ikke fornøyd og plutselig spredte Bittelille bena i noen få sekunder og Lurven syns han fikk øye på noen rimelig iøynefallende testikler, det samme gjorde legen og igjen ble det tvil. Gutt eller jente? Ja, det er i alle fall rimelig sikkert at det er en av to, sa den amerikanske legen og begynte enda en jakt på Bittelille sitt skritt. Etter langt om lenge fikk vi et lynglimt igjen før Bittelille lukket bena for godt, heldigvis rakk hun å lagre bildet og igjen syns hun at hun så en tut. Lurven er nå helt sikker på at dette er en lillebror, han så det så tydelig med Bibsien og dette minnet mistenkelig på det samme synet. Enden på visen er imidlertid at vår eminente amerikaner ønsker oss inn til nok en time neste tirsdag, GRATIS fordi hun hadde aldri opplevd et så bestemt barn før og hun nå gikk det nesten prestisje i å få vite det:) Vi gleder oss allerede, tenk at vi er så heldige at vi skal få nok et glimt av lillebror før det første møtet:)
Dagen i dag har vært så nydelig, vi har veltet oss i lykken over at Bittelille er så stor og fin og har det så godt i min mage. Vi har turt å se fremover og inkludere Bittelille, selv om ingen vet hva morgendagen bringer så er dette en dag som vi kommer til å kjenne og leve på og ikke minst nyte lenge lenge lenge..
.. i alle fall til nesten tirsdag:)
Her er nydelige Bittelille, utrolig lik storebror og med armer, bein, navlestreng og morkake tett inntil fjeset:)
