I helgen var vi i bryllup til et vennepar, og dobbel barnedåp til tvillingsønnene deres. På en måte gruet vi oss litt siden vi ikke hadde vært borte fra graven til Lille Bille Bibsi så lenge før og Bibsien skulle også ha vært der, men vi ønsket å prøve likevel fordi også dette er mennesker vi bryr oss om.
Også dette bryllupet var lagt opp til at vi kunne komme og gå som vi ville, så vi visste at ingen ble skuffet om vi ikke orket å bli værende.
Vi kom til hotellet på fredagen, brukte kvelden til å spise ute og se en film på hotellrommet. Det var balkong på rommet, så når mørket senket seg og vi skulle gå til ro, stod vi der ute, så på stjernene og sang So, Ro Lillemann til Lille Bille Bibsi. Da vi la oss hadde jeg igjen fått disse rødflammete flekkene på brystet, og det ble litt lettere å finne roen.
Lørdagen og dagen for både bryllupet og dåpen, begynte med en god hotellfrokost med alskens utvalg. Vi dusjet og ordnet oss, jeg bestemte meg omsider for hvilken av de medbragte kjolene jeg skulle gå med og det var fem minutter til vi skulle kjøre til kirken. Har blitt utrolig dårlig til å bestemme meg for sånt den siste tiden, samtidig som jeg selvfølgelig ønsker å pynte meg i siste liten.
Lurven dro opp glidelåsen, jeg skulle bare dra bittelitt i stoffet og så revnet hele kjolen. Først ble jeg så stresset at jeg truet med å ikke gå, det var liksom verdens undergang dette også og det story of my life. Etter noen minutter med et voldsomt kjeftamang, dessverre rettet mot min elskede mann, så vi komikken i det og begynte å gapskatte ; tenk om dette hadde skjedd under vielsen eller i selve bryllupet. En stroppeløs kjole som plutselig ble toppløs, det hadde tatt seg ut. Etter å bokstavlig talt gått kjolen litt etter i sømmene viste det seg at det var kjolen det var noen galt med, og ikke jeg som hadde vokst ut av alle proposjoner.. Heldigvis.. Men den kunne ikke fikses..
Jeg prøvde en annen kjolen, ble mye mer fornøyd og vi kom oss avgårde til kirken i god tid til å både finne parkeringsplass og sitteplass..
Vielsen var veldig fin, brudeparet var flotte, presten holdt en fin preken og paret ble gift og sønnene døpte.. Vi felte noen tårer under prekenen fordi presten la vekt på livet og kjærligheten, hvordan det tar brå vendinger og hvilken jobb vi noen ganger har med det.
Vi tok en tur på hotellrommet etter kirken, snakket litt sammen om hvordan vi skulle gjøre dagen videre, ble enige om at vi skulle forsøke og at vi egentlig hadde ganske lyst å gå..
Vi kom til lokalet litt før 15.00, fikk en velkomstdrink og satt oss litt bortgjemt, bare observerte og ble litt trygg på omgivelsene. En av tingene som er veldig annerledes etter at vi mistet Bibsien vår, er at når vi er på nye steder må vi liksom se oss om etter "rømningsveier". Brudeparet ankom, vi fikk snakket med dem og gratulert dem, gikk til bordet, spiste deilig koldtbord og brudgommens selvskutte hjort i form av gryterett. Det var veldig hyggelig mennesker på bordet vårt som nesten ikke kunne gjort mer for å skape god stemning.
Vi slappet av og koste oss, tenkte på hva Bibsien skulle gjort om han var med, hvor vi skulle hatt vognen, hvor vi skulle gitt ham mat, danset, holdt dåpsbarna og snakket med både brudepar og gjester. Det var en veldig trivelig kveld med flotte mennesker.
Litt utpå kvelden kjente vi at vi hadde behov for å være alene, så da takket vi så mye for oss og dro tilbake til hotellet.
Vi kledde av oss og la oss på sengen for å se en film, når Lurven bemerket at også denne kvelden hadde jeg fått de rødflammede flekkene på brystet. Lille Bille Bibsi var nok med i både bryllup og dåp på sin måte likevel..
Vi gråt og savnet ham mens vi lå der og pratet sammen. Gikk ut på terassen og sang So, ro Lillemann til Bibsien under stjernene, holdt rundt hverandre, tørket tårene og kom på at ; "Man kan ikke gråte under stjernene, over mangel på lyspunkter i ens liv… "
Vi savner vår elskede skatt like mye som før, uansett hvor vi er så lengter vi etter ham, men vi behersket denne utfordringen her og det var verdt det..