Bloggtørken har slått over det ganske VGB-land den siste tiden, kanskje noen har tenkt at det nok er det Nutte og Lurven også har fått et snev av, men sannheten er en ganske annen..

Det er ikke så lenge siden Bibsien sin vingedato passerte med et år, dagene deromkring ble brukt til å tenke mye følelsesladete tanker. Hvor gammel skulle han vært, hva skulle han gjort, hvordan hadde personligheten hans blitt tydeligere, hvor savnet han er.

Mange tente lys, mange sendte vakre ord, alt trykket vi til hjertet og alt gjorde dagene litt lettere å komme gjennom.

Kjære Mairmog, tusen hjertelig takk for at du har tegnet Bibsien vår, du har fanget ham med levende uttrykk og det hele, vi kjenner ham så inderlig igjen og du har løst noe som hadde skapt så mange rare tanker i hodet mitt. Nemlig hvordan vi kunne inkludere Lille Bille Bibsi på barnerommet uten å gjøre det til enda en minnehule med vegg-vegg-tapet av vakre gutten vår, hvor søsken liksom skulle vokse opp alldeles blendet av ham som ikke fikk bli.

Blyantstrøkene dine er så mye sartere enn et bilde noen gang får blitt, det passer perfekt på barnerommet, hvor han også blir en del av siden det opprinnelig var tegnet til ham og selv om han aldri får bo der på den fysiske måten.

Det er imidlertid noen andre som skal bo der, midt oppi alt savnet og markeringen av et fryktelig år uten Lillemann så merket vi at det hadde flyttet en ny hybelboer inn i magen. Vi har hatt så delte meninger om når det var riktig, vi snakket om at vi ville vente et år slik at rammen over sorgen etter Bibsien hadde fått satt seg litt, at Bittelille i magen ikke skulle bli en erstatning, men en helt egen person som var så ønsket som h*n er. Senest i dag var vi på ultralyd og Bittelille spreller for fulle mugger, har det bare bra, vokser, trives og får oss til å smile, glede oss og vente, vente, vente..

Innimellom er det vanskelig å være vordende og sørgende mamma, det er så mye komplekse følelser, vi gleder oss uhemmet over h*n som er på vei, men samtidig så har jeg lyst å skrike «Ja takk, begge deler, gi oss Bibsien tilbake og en herlig for tidlig julegave!».. Det fungerer jo ikke sånn, ingen er erstatning for noen, ingen kan ertstatte han som ikke fikk bli, men livets realiteter er så vanskelig å se alltid. Jeg vil alltid være en mamma med en for lite uansett. Heldigvis har mitt hjerte mange rom, selv om sorgen har fargelagt så mye av det så har jeg igjen plass til deler for pur glede og forventning. Noen ganger må gleden og sorgen vandre hånd i hånd for at det skal romme alt i livet.

Jeg kan jo også nå avsløre hvor strikkegløden dukket opp, jeg strikker min første ting overhodet og det er et babypledd.. Vel har det dukket opp en ekstra maske ganske tidlig i prosessen, men ellers går det veldig fint, jeg ser av og til litt for intenst på en film og vips har jeg mistet en maske, men tror du søren ikke jeg har fått dreisen på det også nå.

Jeg tror det blir en god sommer, vår nydelige venninne Calevi har sagt hun skal strikke noe til mini i magen, hun er så flink og vi mistet jo Lurvens flinke strikkepinnesvingende mor 3 uker før vi mistet Bibsien, derfor er vi så takknemlig for det + at hun vet så utmerket godt hvor glad jeg er i å kle barna mine i ull;)

Hva huset angår så skjer det endelig noe, det virker som om året som gikk fra vi mistet Bibsien og til det passerte et år ikke skulle være vårt år, de som skulle bygge huset gikk konkurs, heldigvis tapte vi ingen penger, men tiden rant ut som sand mellom fingrene så vi vandrer fremdeles i Oldebestens hus.

Det ufattelige er imidlertid at prisene han sunket såpass mye siden i fjor at vi nå sparer nesten en million på totalpakken, jeg kan ikke tro det. Samtidig begynner vi å forstå hvilken forferdelig tilstand vi var i på den tiden i fjor, nettopp mistet alt lyset i livet og så rett til haiene som ville ha mest mulig penger.

Er vi heldig har vi hus til jul, vi håper det ellers må vi igjen stå med baby på døren til Oldebesten og be om husrom;) Det ordner seg sikkert, forandringen nå er imidlertid at vi ikke skal gjøre annet enn sparkle, male og legge gulv selv, resten har vi bestilt fiks ferdig.

2007 var året det var så uendelig bratt for vår vesle familie, men kanskje 2008 blir vårt år igjen?

Jeg tror det er nok for i dag, jeg savner Bibsien så fryktelig om dagen samtidig som jeg er så glad for å ha fått sett Bittelille på ultralyd igjen at jeg ler og gråter om en annen.

Til Lille Bille Bibsi

Et elskelig

lite menneske.

Ble født til jorden

en stormfull natt.

Ga livet en ny mening,

og hjertet en umistelig skatt.

Drømmen vil aldri forsvinne

om deg,

usynlig du hviler

i minnenes speil.

Alltid minnes vi

vår elskede skatt,

uendelig savnet

men aldri forlatt.

Borte for alltid,

men aldri glemt,

innerst i hjertet

har vi deg gjemt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å ikke få fordype meg i dine dype blågrå øyne igjen,

får det til å vrenge seg innerst inne i meg.

Å ikke ha muligheten til å kjenne den varme kroppen din mot brystet mitt mer,

får meg til å ikke ville ønske en ny dag velkommen.

Å ikke kunne få den lille lubne hånden din klemmende rundt fingeren min flere ganger,

får meg til å miste all fokus på det som er rundt meg.

Å ikke kunne høre latteren din og se det boblende smilet ditt igjen,

får meg til å ville lukke øynene og ikke åpne dem mer.

Å ikke kunne trøste deg, være nær deg, holde deg og bare være mammaen din på den måten mer,

får meg til å dette ned i den dypeste dalen av dem alle.

Jeg savner å vugge deg i armene mine om kvelden, å synge «So, ro Lillemann» til du sovner, se deg ligge med lukkede øyne og drømme de merkeligste drømmer.

Jeg får ikke det mer, fordi du måtte sove den dypeste søvnen av dem alle, den som ikke går å vekke deg opp fra.

Noen ganger får jeg surrealistiske tanker, er det minusgrader ute har jeg lyst å ta med meg dyne og pute, legge det over hagen din sånn at du ikke skal fryse.

Noen ganger har jeg lyst å fange vinden jeg er så overbevist om at du sender meg som tegn, i et Norgesglass sånn at jeg kan ta av lokket å føle det igjen hver eneste gang jeg ikke kan finne deg.

Noen ganger kretser tankene mine bare om mulighetene jeg har til å kunne følge etter, men jeg er så livredd for å ikke komme til samme sted som deg at det ender med at jeg ikke tør. Hjertet mitt verker sånn etter deg. 

..jeg vil bare være hos deg, det er bare det jeg vil..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

..i natt har jeg hatt svært høy feber, når jeg våknet i morges syns jeg å huske at det hadde skjedd så mye og at Lurven hadde ledd, det gikk ikke så lang tid før han kom med forklaringen

Første gangen han ble vekket hadde jeg i ørsken flørtet med ham, kalt ham ved (RIKTIG!!!) navn og spurt hvilken deodorant han bruker. Han skjønte jo at jeg var i feberrus for han oppnådde ingen kontakt med meg utover spørsmålet og fant det hysterisk morsomt at jeg som har kjøpt alle deodoranter til han i snart 4 år skulle komme opp med et sånt spørsmål..

Han fikk ikke sove mange timene før jeg pirket ham på skulderen og spurte ham om hvordan det gikk med den nye boken hans, nemlig "Boken om den syngende juleposen" (ja, hvor kom det fra kan man undre seg?!), jeg hadde visstnok gitt ham mitt søteste smil og sagt at jeg hadde likt så godt innholdet i boken. Sekunder senere hadde jeg utrolig nok avslørt at beundringen var løgn og at jeg syns det er var en elendig bok.. Etter dette sov jeg min roligste søvn frem til jeg våknet med mange løse tråder i dag..

Min tur på tur til det hinsides hinsidige, ja ja, Lurven fikk seg jo en god latter i alle fall, sant og si har vi ledd ganske mye av dette begge to;)

Gleder meg for øvrig også til "Boken om den syngende juleposen" dukker opp i en bokhandel i havgapet, det må da bli en julegavehit under alle pyntede trær i år:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende