De siste dagene ytterst i havgapet har vært preget av en del forandringer. Vi har sett i retninger vi ikke helt har orket å se etter på lenge, ikke siden Bibsien måtte få vinger i alle fall.
Vi har planlagt en ny reise, en kort tur med fly med påfølgende langhelg på hotell i et nabolands hovedstad. Vi skal rusle rundt og gjøre ting vi gjorde før livet ble satt så brutalt på vent. Det beste er at vi ser frem til denne kortidsemigreringen, for den er et ledd i et større mål lenger fremme, når vi kommer dit vet vi ikke, men vi har tro på at det lar seg gjennomføre en gang og det er en annerledes vinkling.
Vår første bryllupsdag nærmer seg, egentlig er det vår dag alle tre for Lille Bille Bibsi sparket så blidt i magen den dagen vi alle sa og sparket hverandre et "ja". Vi får nok noen dager til ettertanke, det er ikke til å komme i fra, vi har vært gjennom både himmel og helvete på dette året, vi fikk hverandre, vi fikk verdens skjønneste gutt for så å miste ham til den ugjenkallelige evigheten for alltid.. Men likevel kan jeg ikke la være å smile ved tanken på alle de gode minnene dette året har bragt, at den lille kjempen ville komme til oss, lære oss de største og viktigste lærdommene i livet for så å måtte forlate oss før hans reise hadde begynt.
Savnet er det samme, det vil det alltid være, det følges ingen skjematisk utvikling i denne sorgen, ingen har gått i akkurat våre sko før og ingen vet siste side i boken om vårt liv. Fremdeles er vi avhengig av at det alltid brenner lys hos Bibsien, at han har friske blomster og at hagen hans pleies av de kjærligste hender. Bryr meg ikke om at andre mener vi ikke burde tilbringe så mye tid der, vi må gjøre det som føles rett for oss fordi det er det eneste vi vet mange ganger.
Vi har begge begynt hos akupunktør, har gått dit en måned nå og til vår store overraskelse så merker vi en effekt. Energien flyter liksom litt mer rundt i kroppen, pusten henger ikke så fast i lungene og den knyttede neven rundt magen har ikke like godt grep med alle fingrene. Noe er i gjære, foreløpig vet vi ikke hva, men vi aner sterke konturer av noe positivt. Reaksjonene vi kan få etter å ha vært på en time hos akupunktøren spenner fra sinne til krampegråt til høyere energinivå, vi har tro på dette og er glad vi ikke valgte å ty til medisinsk behandling. Sistnevnte kunne aldri hjulpet oss heller, sorg kan ikke kureres på den måten, den må læres å leve med, man må gå den tunge veien og finne rammene for hvordan man kan klare det selv. Ofte tar vi store skritt tilbake, faller sammen og ikke vet hvordan vi skal klare å sette foten frem til morgendagen. Men vi reiser oss igjen, sammen, alltid sammen fordi den lille kjempen ga klart beskjed at slik skulle livet leves : Man kan aldri gi opp, man kan få tusen skjær i sjøen, men man må være der for hverandre og gi hverandre en dytt til høyre når alt står og stamper, og man ikke vet sin arme råd.
Den lille flammen av håp har fått litt mer å brenne på den siste tiden, troen på at livet igjen kan inneholde noe godt, selv for oss som vet så godt hva som venter oss på den andre siden..
..elskede Lille Bille Bibsi..