De siste dagene har vært så vanskelige.. Aner ikke hvorfor, men det er som om man har en av de bedre periodene og så plutselig slår bølgene på nytt innover en uten at man helt vet om noe utløste det. Har tilbragt litt virituell tid sammen med en annen mamma som har mistet sitt elskede barn, og det har gjort den tunge tiden litt lettere på en måte.. En som forstår så altfor godt hvordan det er. Skulle virkelig ønske det ikke fantes så mange som visste hvordan det føles å miste et barn, men ikke alt i livet er like lett å finne en mening i..
Lurven har ikke hatt det lett i denne perioden heller, han ser det liksom som sitt ansvar å holde meg lykkelig, men akkurat dette kan han jo aldri kurere meg for. Når jeg er helt utrøstelig uansett hvor mye han holder rundt meg, eller rugger meg sakte fra side til side, ser jeg desperasjonen i ansiktet hans. Han er så redd for at jeg ikke skal orke å fortsette dette livet. Samtidig vet jeg at han vet at jeg ikke kunne gjort det mot det vakre barnet vårt, han kjempet med alt han hadde for å redde sitt eget liv og det blir for enkelt og for stygt å bare gjøre ende på alt sammen. Dessuten har jeg en formening om at jeg ikke kommer dit Lille Bille Bibsi er hvis jeg ikke blir værende min tilmålte tid på jorden, har en absurd forestilling om at jeg da må lete rundt i hele evigheten etter ham og det gjør jeg nok på jorden. En annen ting er at jeg er vannvittig glad i mannen min og livet vårt sammen, hadde vi ikke hatt det hadde vi ikke fått den vakre sønnen vår heller.
Båten har vært på sjøen mange ganger, den har blitt fin og siden det er kaldt og surt ute så benytter Lurven muligheten til å skrape den innvendig for maling. Oldebesten er trofast ved hans side og borrer i svabergene så vi kan fortøye den godt.
Nabovarslene ble sendt ut denne uken så nå er det bare å vente på at de neste 2 ukene skal gå unna sånn at den biten er klar også. Kommunen svarer vel på alle sine spørsmål om ikke så altfor lenge så huset er i alle fall kommet et stykke på vei. Befaring vedrørende grunnarbeid er overstått og vi håper den delen starter om ikke så altfor mange dagene.
Vi venter utrøttelig på gravsteinen til Lille Bille Bibsi, den skal komme nå i juni, men kjenner vi dem rett venter de til aller siste mulige dag. Blir godt å få den dit, selv om det er litt blandede følelser fordi det gjør det hele så endelig. Men som Lurven sier : Det ble endelig den dagen hjerterytmen på skjermen viste 0. Mer endelig enn det blir det ikke.. Samtidig venter vi på ham.. At han skal være der når vi våkner etter verdens verste og evigvarende mareritt..
Ellers har jeg bestemt meg for å utfordre meg selv. Lurven og jeg har bestilt en 4 netters tur til Gøteborg om en uke, og det skal jeg virkelig stålsette meg for å gjennomføre. Vi skal kjøre selv, men ha 4 overnattinger på et romtantisk 5-stjerners hotell.
Jeg er livredd for å dra fra Bibsi, men tror vi egentlig har godt av dette likevel. Derfor har vi betalt alt på forhånd sånn at det ikke er muligheter for å gjøre et forsvinningsnummer. Har sagt fra til Lurven at han bare skal snakke meg ut av det uansett hvor lang tid det tar når jeg begynner med at jeg vil snu.. Vet vi kommer til å møte den problemstillingen ofte. Men etter en tung uke hvor mye av tiden blir tilbragt inne føles det riktig å prioritere oss selv. Kan ikke se for meg et liv hvor vi skal kun sitte inne i huset hele tiden, må ikke gi opp, må alltid prøve. Vi var alltid så glad i å reise, og Gøteborg var det første stedet vi hadde tenkt å ta med Bibsi i sommer, til høsten hadde vi planlagt å dra på forsinket bryllupsreise alle 3 til Indonesia. Men sånn ble det jo ikke.
Det er vanskelig å kjenne lyst til å gjøre noe som helst uten Lille Bille Bibsi. Det var så mye vi hadde drømt om å oppleve sammen med ham, så mye han skulle få se.
Men jeg skal virkelig prøve hardt å gjennomføre denne turen her, prøve å slappe av og kose oss sammen.
..dessuten er jo Lille Bille Bibsi med oss i hjertene våre uansett hvor vi er..