Mandag, 10. november
Så var nok en farsdag over, den tredje min mann har fått feire. Jeg vet hans syns det er veldig vemodig og litt godt, likevel ser jeg at det igjen ble annerledes i år. Storebror er fremdeles borte, men Lillebror gjør seg større og sterkere i magen for hver eneste dag. Vi venter på ham, men likevel er det som om vi ikke skjønner at han kommer. Snart. Bare noen få dager til termin. Vi sitter her like planløse hva sykehus og fødsel angår, men nå har gemalen bestemt seg for at nok er nok.
Våre fastleger deler legekontor, jeg vet at de utveksler noen ord om hvordan de ser oss og på mange måter er det godt. Ved siste legetime for min manns del, ble han spurt hvordan det gikk, han fortalte hvordan det er å få en telefon på jobb hvor han har ansvaret for opptil 300 personer, fra en hysterisk kone i full panikkangst som sier at babyen i magen er død. Noen dager har forløpet vært et annet og redselen ikke så prekær, så med rådville øyne med de mørkeste poser under, spurte Lurven hva han skulle gjøre. Du får ikke lov å gå på jobb var svaret. Vær hjemme og pass på konen din, barnet ditt og deg selv. I tillegg tok han opp med min fastlege hvordan jeg føler meg behandlet, ordene fra en kollega må ha satt dypere spor enn mine så nå får jeg i alle fall mye bedre oppfølging fra den kanten, selv om jeg heller skulle ønske jeg fikk det fra sykehuset så er det godt å slippe å bli avfeid der i det minste.
Jeg har vasket nesten alle klærene til Lillebror ferdig, noe er kommet i kommoden han er tiltenkt, men bagen til sykehuset greier jeg ikke å pakke. Ikke å sette bilstolen i bilen heller. Kanskje jeg er redd for å jinxe det til? Som om det er mulig å gjøre det. Jeg tror vel egentlig at det er fordi jeg fremdeles ikke helt har troen på dette. At det blir noe mer. I så fall blir det noe mer bare for en stund og så er også han borte. Til evigheten.
Mannen har gjort klar vuggen på vårt soverom, den samme som jeg en gang lå i, men som han pusset opp til Bibsien og som han elsket å ligge i. Han lå i den både i livet og dagene etter at han forlot oss, jeg er urolig for hvordan det blir. Den første dagen etter at vingene omsvøpte ham så så han bare ut som han sov. Hva gjør det med meg når Lillebror skal sove der?
Vognen skal vi også bruke, Bibsien likte seg også godt i den, men måtte ha ryggen høyt og skjermen helt nede så han kunne sluke alt vi kjørte forbi med øynene til han ble overstimluert og sovnet. Han var alltid sånn, Bibsi vår, han måtte se hele tiden, mest mulig, alt, mens han hadde oss i øyenkroken som et trygghetens holdepunkt.
På onsdag er det ny ultralyd, gemalen har bestemt seg for at nå setter han foten ned og overtar snakkingen. Han orker ikke å se meg flere netter hvor jeg bråvåkner i panikk fordi jeg har sett dødsannonsen til Bibsien eller Bittelille og er overbevist om at han er borte. Han orker ikke flere dager i uvisse når det eneste vi ønsker er å vite at vi slipper å gå alene over termin, samt få en kontroll i uken disse siste knappe tre ukene og hyppigere på slutten. Han har bestemt seg for at dette går ikke lenger.
Jeg har resignert litt, livet har liksom slått pusten av meg i kampen for tilværelsen, jeg er sliten etter å ha gjort alt jeg kan i å glede meg over de dagene hvor det er potensiale for glede, etter å ha kommet meg gjennom de dypeste daler sammen med verdens beste pappa fordi vi har blitt avvist og latterliggjort så mange ganger for frykten vi lever med.
Jeg håper bare så inderlig han kommer av seg selv, at han er frisk og blir værende hos oss, at vi får lov til å elske ham i mange mange mange år, på en mer utøvende måte enn vi er avsatt til med Bibsien.
Onsdag, 12. november
Vi sov ingenting i natt, det vil si at med ingenting så mener jeg jo egentlig broket og oppdelt. Mannens tanker kretset over alt han skulle rekke å si før vi ble kastet ut av kontoret, hvordan han skulle si det, om han skulle begynne med mild tone eller bare gå rett på den bryske, siden vi sikkert heller ikke denne gangen skulle få noen flere klarheter for de neste 2 ukene. Jeg dyttet på magen, la meg på magen, alt for å provosere Lillebror til bevegelse, som en sirkushest, igjen og igjen.
Før ultralydtimen var det blodprøve og urinprøve på legekontoret, både protein og blod ga litt utslag og blodtrykket var veldig høyt. Sistnevnte var ikke rart siden redselen sendte pulsen min avgårde i et galopperende tempo. Sykepleieren som utførte oppgavene mente det ikke var noe å uroe seg for, men jeg ba henne ta kontakt med fastlegen min på telefon bare i tilfelle. Han mente at det muligens kunne være en uvi på gang og at jeg skulle komme tilbake med en ny prøve i morgen tidlig på min ordinære svangerskapskontroll. Jeg ble umiddelbart sendt tilbake til 2006, hvor både blodtrykk og protein var høyt og jeg hadde fått svangerskapsforgiftning, siden hellp-syndrom og Lurven holdt på å bli både enkemann og barnløs på en eneste helg. Legen min understreket at det ikke var farlig og at jeg tross alt skulle se på babyen min bare noen timer etterpå, jeg slo meg egentlig ikke til ro med det, men visste ikke hva annet vi kunne gjøre.
Vi plasserte oss på venterommet til fostermedisinsk avdeling, både jeg og gemalen hadde opparbeidet en hel mengde redsel og var klare til å kjempe for en bedre oppfølging de siste dagene før Lillebror skal komme.
Legen for forbi oss og inn på kontoret, vi tenkte : enda en ny lege, før vi gikk tilbake til å gruble på hva vi skulle si. En jordmor kom, ønsket oss velkommen og ba om svangerskapspapirene mine.
Etter litt om og men fikk vi komme inn. Mannen som møtte oss var en lavmælt nordlending, han spurte hvordan det gikk og jeg inntok en litt fientlig positur og understreket at sykehuset gjorde dette svangerskapet til ren tortur. Mannen min kastet seg på og sa at vi nesten ikke sov, at undersøkelsene vi fikk var under enhver kritikk, at jeg ble sendt ut med de verste panikkanfall hvor jeg overhodet ikke kjente babyen selv om han kunne se at han sparket utenom på magen og i det hele tatt.
Vi var så forberedte på alt denne overlegen skulle si, men han sa ingen av delene, bare at jeg burde få komme til så mange ultralyder jeg ville til tross for at de ikke har funnet noe galt med barnet mitt. At redselen skulle man ikke spøke med og at han (den fantastiske mannen) hadde LEST journalen min, det var derfor det tok litt tid før vi fikk komme inn. Han spurte om vi opplevde at de fleste legene ikke tok seg tid til det og det bekreftet vi, samtidig som vi sa dette med de studentene som alltid er sammen med oss der inne uten at noen har spurt om det er greit.
Vel oppe på benken snudde han skjermen sin mot meg mens han tok ultralyden, tok seg tid til å vise hvor Lillebror lå og hva han gjorde på. Han forklarte i lettfattelig ordelag hva han så etter både primært og sekundert og hvorfor det var det viktigste. Til tross for at han så at alt stemte hva størrelse på babyen angikk så tok han noen mål for å bekrefte det. Disse regnet han ut i hodet og sa rett ut : «Jeg syns du skal få en ny ultralyd om kort tid, men at denne babyen har det veldig bra er et faktum. Om han skulle bli født i morgen utgjør det ingen fare og han er ikke lenger prematur»
Tenk at noen endelig turte å si det vi trengte å høre, at denne overlegen tok seg tid til å lytte til alle skrekkscenarier jeg kan komme på, men likevel argumentere for hvorfor de sannsynligvis ikke kommer til å skje på en måte jeg kan forstå. Overlegen som gadd å vise meg skjermen og peke og forklare at Lillebror er inni meg og at han har det godt, vokser og beveger (eller bukter seg som han sa) nesten kontinuerlig enda så dårlig plass han har. Mens han tok denne ultralyden så la søren meg Lillebror seg ned i bekkenet så nå er hodeleie også et faktum. Gemalen tipper han kommer i løpet av de to nesten ukene (veeeldig ambisiøst gjettet siden det omtrent skulle tilsi termin), jeg tipper på rundt 29. – 30. november, hva det blir vet vel bare Lillebror.
Som om ikke det var nok, kom jordmor etter oss ut til skranken hvor vi skulle bestille ny time og spurte hvordan vi opplevde dette. Jeg sa at for første gang på to mnd er jeg mer beroliget etter en undersøkelse fordi noen hadde tid til meg, hun smilte og spurte om jeg ønsket samme overlege neste gang. Jeg ble nesten litt paff fordi det har virket som en umulighet før, men trikset fra hennes side var at hun ba damen i resepsjonen skrive at vi helst ønsket ham og at vi bare kunne komme onsdag ettermiddag (det er nemlig bare da han er der).
Med dette har jeg lagt både igangsettelse og fødsel litt på is, jeg føler meg tryggere fordi han ville at vi skulle ringe om vi så at de planlagte timene ble for sjelden til å roe oss. Jeg ønsker ikke å gå over termin, men i nuet virker det greit å ikke ha en timeavtale på det, det er jo så mye som kan skje i mellomtiden. Dette kan selvsagt endre seg, men da vet jeg i alle fall hvilken overlege jeg skal be om å få snakke med, som kjenner vår historie og som ikke lider av ansvarsfraskrivelse..
I dag har jeg pakket hjemreisebagen til Lillebror, med det han skal ha på seg hjem fra sykehuset. Jeg har så vidt begynt på min egen klinikkbag og har søren meg vært så dristig at jeg har handlet inn ekstra velværeprodukter som jeg skal ha med meg.
I kveld er humøret så oppadgående som det går an, jeg kjenner min lille baby som bukter seg som en slange i magen mens jeg stuller og steller med alt som må være klart i den nærmeste fremtid. Livet oppleves godt, jeg elsker mannen min, savner Bibsien intenst og venter på en nydelig liten Lillebror. Jeg er heldig som får lov til å elske og glede meg i øyeblikken, selv med et så uendelig stort hull i hjertet..