“Funeral Blues”

The stars are not wanted now; put out every one,
Pack up the moon and dismantle the sun,
Pour away the ocean and sweep up the woods;
For nothing now can ever come to any good.

..i mangel av egne ord låner jeg W. H. Audens, det nærmer seg et år siden og jeg vet ærlig talt ikke hvordan vi kom oss hit i live..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Solen skinner, den presser sine varme stråler ned på det lille huset vi kaller hjem. Det er ikke en eneste sky på himmelen så langt øyet kan se. Polden nedenfor glitrer og blinker i blått, luften er fylt av måkeskrik og blomstene i hagen viser seg i all sin prakt. Båten duver i de myke krusningene og jeg har bakt boller til Lurven..

..så hvorfor klarer jeg ikke å være glad i dag.. Makter ikke å ta inn over meg denne fantastiske oppvisningen fra naturen.. Vil bare være inne og hjemme meg i min egen stue, i stygge klær..

Det er så vanskelig å puste fordi det er noe som klemmer så hardt rundt mellomgulvet og lungene mine..

Det er så vanskelig å se for øynene mine er så fulle av tårer og det gjør vondt å holde dem oppe for lenge om gangen..

Det er så vanskelig å smile fordi i dag har smilet gått og gjemt seg et sted jeg ikke kan finne det igjen, og jeg kan ikke for mitt bare liv huske når jeg brukte det sist og hvor jeg har lagt det..

Det er så vanskelig å finne energi til å forflytte seg eller holde seg oppreist fordi brystet er så tungt i forhold til resten av kroppen min..

I dag er en sånn dag hvor jeg ser for meg Lille Bille Bibsi uansett hvilke omgivelser jeg befinner meg, hvor gammel han hadde vært, hva han hadde gjort, hvor glad og lykkelig vi skulle vært..

Alt jeg bare ikke er..

..i dag er jeg en sørgende mamma uten barn..

.. i armene mine..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er noen blikk, stirrende, søkende, spørrende, tidvis skulende, mot oss sørgmodige. Vi som så ofte har hovne røde øyne, som får bevrende lepper på de minst tenkelige steder, som bøyer nakken og ser litt ned, som heiser skuldrene oppover og blir litt lut mellom skulderbladene.

De støter hodene sine sammen, tror de hvisker, men vi hører likevel : Har de ikke kommet videre? Har de ikke kommet over det enda? Skal de ikke snart begynne å fungere igjen?

Vi svarer ingenting, vi fortsetter med vårt og henter agurk og tomat fra grønnsaksdisken. Valser litt tomset mellom reolene og plukker knekkebrød og biola. Forsøker å vri hjernen for alt som står på handlelisten vi glemte hjemme. Hodet er ikke alltid like tilstede lenger, men vi forsøker å finne rutinene for det også.

Hodene støter sammen igjen, de kikker og nikker mot oss, leppene deres beveger seg igjen og som et hvesende lokomotiv strømmer ordflommene deres mot oss, forkledd som små hviskende ord : Naboene kan høre gråten hennes på graven, han forsøker alltid å trøste henne, men det tar ofte tid. Det er alltid lys der og de fineste blomstene, de må bruke mange penger på dette. De hilser ikke så blidt på oss lenger, de har visst ikke tid til å slå av en prat.

Hjerteslagene når hodene våre, vi kommer oss fort til kassen, betaler og går. Kjører nesten før vi rekker å sette på oss setebeltene, vinner kontrollene over pusten igjen når vi nærmer oss hjemmet.

Angrer på at vi ikke snudde oss mot det fåtallet, ja for det er det ytterste fåtall som gjør dette, som laget oss til også denne dagens store samtaleemne en plass i utkant-Norge. Angrer på at vi ikke rettet oss opp i ryggen, stirret dem inn i øynene og sa :

Det er ikke forbigående! Vi har mistet ham og vi har mistet ham for alltid! Det går ikke over, han kommer ikke tilbake og vi prøver virkelig så godt vi kan.. Vi forsøker hver dag å stable dette livet på beina, å finne varme og lys der mørket så ublidt råder.. Vi gjør så godt vi kan, men vi er ikke dem vi var før dette skjedde og det er heller ikke forbigående, men kanskje heller ikke for alltid.. Vi trenger tid til å finne ut av alt, det finnes ikke en bok i verden som kan fortelle oss hvordan det skal bli å leve.. Vi må la veien bli til mens vi går for vi ønsker virkelig å tro på en fremtid igjen..

..men det er ikke forbigående, det er for alltid..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har det igjen vært en  flott dag ute i havgapet, Lurven har dratt Nutte med seg på innkjøp av diverse ting og tang til båten mens bilen vår var på 20 000 km service. Det var ganske kjekt, men Lurven mister helt kontrollen i sånne butikker så Nutte måtte geleide ham mellom reolene etter den utarbeidede listen. Heldigvis hadde de alt.

Etter litt handling reiste vi hjem til Oldebesten. Han hadde tatt inn posten og lagt den på stuebordet. Mellom all reklamen lyste kirkebladet for dette sognet mot oss. Pleier alltid å bla gjennom det og se hvem som har giftet seg eller blitt døpt den siste måneden. Uten å tenke oss om leste vi også hvem som var døde, og det var da vi fikk et ekkelt støt i brystet. Midt blant alle navnene lyste Lille Bille Bibsi sitt navn mot oss.. Vi hadde helt glemt at det er sånn det er, at det trykkes uansett, men vi trodde bare ikke det dukket opp nå, etter over to måneder. Det var så fælt å se, selv om vi så godt vet nå at dette er det vi har å forholde oss til, å leve med..

Vi pratet oss gjennom det og ble enige om at vi skulle droppe tredemøllen i dag, og heller dra til et tjern som ligger like ved tomten og bade. Det var masse folk der når vi kom, vi ble begge litt panisk i blikket og lurte på om vi ville snu. Etter nok en prat bestemte vi oss for ikke å gi opp bare fordi andre nøt sommerdagen ved "vårt" tjern, så vi hoppet i det.

Nå er sommerens første bad tatt, det var litt kaldt, men etter at man først var kommet uti svømte vi i 50 minutter. Herlig.

Noen ganger trenger man å gå drastisk til verks for å kjenne at man lever.. Enten man vil eller ikke..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende