..min elskede går rundt i huset som en levende død, med tomt blikk gjør hun fiklende småting i rommene som om hun er programmert til det.
Den kravløse føyelige tausheten er nesten mer hjerteskjærende enn annfallene av hulkende hul gråt.
Når jeg prøver å trøste ved å ta henne i armene mine, stritter hun ikke imot, hun reagerer bare ikke.
Ingen av oss har noen ord å si.
Det finnes ingen ord.
Jeg kjenner at hjertet hennes er knust, likeså er mitt, og det er ikke en gang en sentimental overdrivelse.
Alt som gjør henne til min elskede er knust, hun lever hver våkne time i et svart helvete og jeg er så redd for at sorgen skal ta livet av alt jeg elsker og selve livet, så langsomt som sorg kan drepe.
Men når jeg ser på henne vet jeg at hun er min, og bak alt det sorte finnes alt det som jeg alltid vil elske..
-Lurven.
Skrevet en beksvart mandag, bare noen timer etter at det som aldri skulle skje skjedde likevel og det livet vi kjente så godt rant ut som sand mellom fingrene våre..