Kjære pludrende skatt i himmelen..
I dag har mamma strevet med å pakke bort klærene dine fra stellebordet og kommoden din. Ja, jeg sier strevet for det er ingen lett oppgave.. Det har gått med både såre utbrudd og tårer for jeg vil egentlig ikke, jeg kommer til å angre meg tusen ganger, samtidig som jeg kjenner at tiden er inne for det. Jeg har forstått at jeg ikke pakker deg ned forde om tingene dine ikke står lengst fremme lenger. At det er umulig for meg å rydde deg ut av livet vårt, fordi du alltid alltid alltid vil være en stor og selvfølgelig del av det, av oss, av meg.. Selv om tingene dine ikke ligger i den umiddelbare nærhet, så er de bare en tur opp lofttrappen unna med den samme Lille Bille Bibsi-lukten som du alltid spredde om deg.
Vi har knuget oss inntil klærene dine så mange ganger, boret ansiktene våre nedi dem og følt at du var der. Men den siste tiden har det ikke blitt så mye av det, lukten har fordunstet en del og vi har skjønt at egentlig sitter lukten i minnene våre og vi kan kjenne den når vi tenker på deg. Vi besøker graven din i stedet, tenner lys og ser på bildene dine. Prater med deg.. Vi tar det minste lille fnugg av endringer på nattehimmelen for tegn fra deg, men det er en måte å fungere på, å tro at du har det godt, at du kan se oss og at vi får se deg igjen.. Vår lille pludrende skatt i himmelen..
Jeg har tatt av sengeranden og gardinene på vuggen, snust inn lukten din fra hvert enkelt plagg, pakket dem fint i plast og lagt dem i store bokser. Bamsene dine er alle samlet i samme eske og sengetøyet ligger på bunnen. Saueskinnet ditt er ristet og har hengt ute sammen med vognposen, det ligger nå i en pose som "puster". Bleier og salver er sirlig pakket ned og babysåpen står i skapet.
Madrassen, vuggen og vognen skal pappa pakke bort når han kommer hjem fra fisketuren med Oldebesten.
Mamma hadde lyst å gjøre dette alene, i fred og ro, under bildene av deg i stuen. Jeg ville gjøre det på min måte, plassere og fordele slik som jeg ønsker det og pappa synes det var helt i orden så lenge han fikk ta de tingene som var viktige for ham.
Vuggen din har stått på soverommet helt til i dag, det er som om vi nesten håpet at hvis vi hadde den der lenge nok så bare fant vi deg igjen der en dag.. Men du kommer ikke tilbake Lille Bille Bibsi.. Ikke i dette livet i alle fall.. Men du skal vite det at en del av oss kommer alltid til å håpe det.. Det er som om et sted inne i hodene våre tror vi at du er på ferie, selv om fornuften febrilsk hvisker til oss at ingen halvt års gamle babyer er på ferie alene, men det føles sånn likevel..
Det blir en merkelig dag i dag, du skulle blitt døpt i kirken på pappas fødested i den nye dåpskjolen din. Onkel skulle båret deg og siden du skulle vært 7 mnd og gå i kjole hadde du sikkert vært veldig misfornøyd med tilværelsen. Sulten som du bestandig var, skulle du sikkert forlangt mat på alle umulige tidspunkt og pappa skulle smilt til deg og vært stolt over at han hadde en sønn med matvett. Etterpå skulle vi hatt koldtbord som farfar hadde arrangert, på hotellet.
I stedet er dette dagen da vi forsøker å pakke ned babytingene dine, ikke gjemme og glemme dem, men legge dem til siden og ta vare på dem til eventuelle søsken vi alltid drømte om at du skulle få.
Vi pakker deg ikke ned skatten min, du er ikke borte for oss, vi har pakket deg dypt inn i hjertene våre og der kan ingen ta deg fra oss igjen.. Det lover jeg..
-Mammaen og Pappaen din-