Det var det året det var så bratt i Landet Lenger Vest.
Det hvite huset de bodde i var så mørkt og kaldt.
Utenfra kunne man se hvordan frosten hadde satt seg i veggene, hvordan det sorte dypet omsluttet Mor og Far, bare avbrutt av den enslige, vevre og blafrende stearinlysflammen på bordet ved sofaen.
Far satt på kne foran vedovnen, veden var våt etter en hard høst og ville ikke la seg tenne. Han prøvde igjen og igjen med de gamle fyrstikkene, ønsket så inderlig å lage litt varme med et blaff av den julen de visste hadde fantes.
Mor satt ved stearinlyset de hadde fått beholde fyr på den gangen for lenge siden, flammen ble holdt i live ved å tenne et nytt hver gang det forrige gikk mot slutten. Dette var det siste lyset. Hun gned hendene sine, foldet dem og blåste forsiktig mot dem, som om hun var redd for å slukke det siste glimtet av håp med et pust som ble for voldsomt.
Far reiste seg med stive ben, glattet buksen og gikk med ustø skritt over gulvet. Han satte seg tett inntil Mor, la armen rundt henne, støtte hodet sitt mot skulderen hennes og kjente det kalde kinnet mot hodebunnen. Hun så så sliten ut, han kjente på ønsket han bar i den avmagrede kroppen, ønsket over alle ønsker, ønsket om å tenne flammen hennes igjen. Han vred på hodet, kastet stjålne blikk mot profilen hennes, en gang hadde hun sunget uten å åpne munnen. En gang hadde blomstene spiret og omgitt henne med de vakreste farger uten at hun hadde løftet en finger.
Hun strøk ham på armen, hvisket ham stille i øret, ord uten kraft og lyd, men som han forstod så altfor godt likevel.
Han kysset henne på de salte leppene, strøk henne varsomt over håret som en gang hadde hatt skinnet fra tusen solstråler i seg, rørte ved brystet hennes, det kjentes så tomt og sårt under bringen.
Hun strøk ham fra ansiktet og ned til brystkassen, kjente det fattige og følsomme hulrommet under og en strime av vått som rant langs langs kinnet, for så å forsvinne inn i det tomme indre.
Det skvalpet av salt hav hos dem begge, de rettet blikket mot den skjøre flammen og forsvant inn baklengs, inn i det som hadde vært, som skulle vært, som ikke var.
To smil strøk fort over leppene, smil som bøyde seg bakover mens leppene trektes oppover. Bakover fordi det var der det var, det som kunne få dem til å smile.
De satte seg opp og holdt rundt hverandre, lot bringene fylles av mer av den salte væsken, tenkte at det var den største høytiden av dem alle, lot tankene fylles av fortvilelse og smerte.
Igjen vendte de blikket mot flammen på bordet, lot flammen varme og lindre før tankene ble ført til redselen over at dette var det siste lyset.
Far klemte Mor hardt, trykket henne inntil seg som om han var redd for at hun skulle glippe ut av armene hans og inn i seg selv. Han så på henne, tok ansiktet i hendene sine og stirret forbi henne og inn i sjelen. Synet av alle de sorte flekkene fikk ham til å gispe, snart var det ikke flere gliper av pastellfarger igjen der inne, snart var alt av himmelblått håp og lyserosa drømmer borte.
Han reiste seg og gikk bort til peisen, knelte foran den og fortsatte forsøket med å fyre opp i veden.
Mor kikket forsiktig på ham fra under luggen, han jobbet både møysommelig og utrettelig, foldet de hvite fingrene sine rundt de små stikkene, dro dem raskt over tennsiden på esken, igjen og igjen. Hun visste han bar den tyngste børen av dem alle, han bar den tett inntil seg og kunne ikke hvile før han hadde fått det til. En elv buktet seg over kinnene, hun svelget det som havnet i munnen og kjente at resten gled inn i det overfylte kammeret. Far var god, så mye visste hun.
Ute var det nordlys, det glimet som en hilsen fra noen lenger borte. Far så opp fra peisen, spurte henne om hun ville se. Hun ristet stille på hodet, men Far kom mot henne og tok hånden hennes i sin. Hjalp henne opp av sofaen og støttet henne over gulvet og ut døren.
Hun så ned, men han tok hånden sin under haken og løftet blikket hennes. Slo armene rundt den utarmede kroppen hennes, hvisket myke drømmer av håp i øret til hun kunne ta øyeblikket i en annerledes jul innover seg.
