I dag var det tid for ny time hos fastlegen, alt er vel med  både mor og Lillebror, men både pulsen og blodtrykket mitt er forhøyet. Jeg sa som sant var at det nok kunne relateres til stress, lite søvn og panikk om natten fordi vi nok en gang blir sittende å vente på en avtale som tydeligvis ingen har tenkt å innfri.

Fastlegen min ble ganske så rasende og spurte om vi ikke kunne forsøke å ringe enda en gang, dersom dette ikke førte frem fikk jeg ringe Føden og skryte på meg en henvisning (som han da senere selvsagt skulle besørge for at fantes) fordi dette trengte jeg så tett opp til termin. Det lettet litt å vite at han er med oss så med litt mindre hengende hode tuslet vi hjem igjen. 

Vel hjemme kaster gemalen seg på telefonen og etter noen sekunder svarer det en jordmor i andre enden. Mannen presenterer seg kort med navn, hensikt og historie hvorpå jordmoren sier at akkurat den ene jordmoren vi søker sitter på et eget kontor hvor telefonen ikke virker så hun går det ikke å få kontakt med. (Her vil jeg gjerne legge til at dette er det ene mennesket et av Norges største sykehus har ansatt til formålet hvor noen trenger ekstra oppfølging i graviditeten). Mannen sier javel litt betuttet og at hun egentlig hadde lovet å ringe oss på mandag, damen forteller da at vedkommende har en mobil, han spør etter nummeret, men hun svarer at  det nummeret har ikke hun og heller ingen mulighet til å fremskaffe det. Etter litt om og men går hun derimot med på å ta en beskjed , inkludert vårt telefonnummer og dermed er samtalen slutt. 

Jeg merker at gemalen er forferdelig frustrert, han vet ikke hva han skal verken tenke eller tro, han forteller meg at han begynner å lure på om taktikken Oldebesten alltid sverger til enten det gjelder forsikringer eller kommunetjenester, nemlig personlig fremmøte, er det beste i alle fall.

Vi blir enige om at han skal ringe igjen klokken 14 dersom vi ikke hører noe og drar til havgapet for å inspisere progresjonen på drømmehuset. Alt er i full sving der, hele grunnmuren er ferdig og nå holder de på med støttemuren som skal ”hjelpe” veien ned til huset.

Etter å ha delt en bedre lunsj med Oldebesten, kaffe og julesylte fra Nordland på ferske rundstykker, er mannen klar med telefonen igjen. Like raskt løftes røret av i den andre enden og han må gjennom hele presentasjonsleksen han har blitt så smellgod på. Denne jordmoren tar seg faktisk bryderiet med å lete etter den vi søker, men etter noen minutter kommer hun tilbake med følgende beskjed : Vedkommende sitter i et møte og kan ikke forstyrres. Mannen kjenner at han nesten mister litt fatningen, men som den sindige mannen fra havet han er så klarer han å ta seg sammen nok til å formidle at det er veldig viktig at hun får beskjed om å ringe oss fort tilbake, fordi a : vi venter på en fødsel når som helst, b : hun har lovet å ringe tilbake for en uke siden og c : vi trenger å få noen svar der det faktisk er noe å hente.

Vi tror knapt hun kommer til å ringe tilbake og er enige om at i morgen får det stå handling for tur. Best som det er midt i en trøttsom TV-serie ringer jordmoren likevel, uten forklaring eller beklagelser av noe slag spør hun når vi kunne tenke oss en time. Mannen sier som sant er at så snart som mulig er i grunn nesten for seint og hun gir oss en tidlig time på førstkommende tirsdag.Herregud, så vanskelig alt skal være hele tiden, tyve tusen telefoner og en hel masse ord til både denne og hin uten at det resulterer i noe. Når alt dette er over og alt har gått bra (for det MÅ det) skal jeg prøve å knote ned noen ord til sykehuset og tipse om hvordan behandle mennesker med traumer..

 I morgen bærer det av gårde til IKEA med litt lavere skuldre siden neste uke inneholder intet mindre enn tre timer ved ulike instanser i helsevesent, som om ikke fødsel er nok pusser vi opp mammas kjøkken til jul og siden vi har så dårlig tid tar vi like godt boden med i samme slengen;)  Godt å ha noe å henge fingrene i og ikke minst okkupere tankene. Kveldene og da særlig nettene er det lite å gjøre med, men jeg er snart i mål og da vil i alle fall akkurat disse tankene med han i en mage jeg ikke har kontroll over være borte.

..håper jeg, tror jeg, tenker jeg, vil jeg, ønsker jeg..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har vi vært på en fantastisk reise i mitt indre.. Vel, så dramatisk var det ikke, men slik kan man også begynne å beskrive halvannen time med 3d-ul;)

Vi har jo vært så nesten-sikre på at Bittelille var en lillesøster, skjønt helt sikker kunne vi liksom aldri få oss til å bli derfor har vi handlet mye som kan gå til begge kjønn. Ikke forde, i dag kan vel alt brukes om en annen av den som ønsker det, men både jeg og gemalen er svært så kjedelig i den veien.

Den ordinære ultralyden er jo unnagjort for lenge siden, Bittelille la beina konsekvent i kors, og var jordmor så syndig å stikke ul-proben mellom likevel så snudde den lille krabaten seg og la hånden beskyttende over skrittet i stedenfor. Til slutt sa de at de kanskje trodde det var en jente, men at de få glimtene de hadde fått ikke var nok til å fastslå det. Samtidig hadde de ikke sett noen tut heller og det pleide da å være ganske så fremtredende på gutter.

Slo oss helt til ro med at Bittelille var ei lita jente vi, kjøpte noen kjoler, Hello Kitty i rosa og rødt og kjente hvor annerledes dette svangerskapet er. I ti uker har Lurven gitt henne et navn jeg ikke greide å slå meg fullstendig til ro med, misforstå meg rett, navnet er nydelig, men jeg visste liksom ikke helt om det passet Bittelille. Vi kjøpte noe nytt babyutstyr, ikke fordi Bibsien sitt var gammelt eller noe, men fordi det er godt å handle litt nytt av det også, noen ting greier jeg rett og slett ikke å bruke fordi det er så veldig mye Bibsi igjen i dem. Uansett så ville jeg ha mest mulig nøytrale farger på disse tingene, ullundertøyet ble hvitt og brunt fordi jeg begynte å bli usikker på om vi virkelig skulle fylle alle skap med rosa. Gemalen hadde de samme tankene og midt oppi alt bestemte han seg for at vi skulle spandere på oss dagens 3d-ul.

Vi troppet opp etter en natt med mager søvn, jeg våknet to timer etter at jeg hadde sovnet våt av svette etter nok et mareritt om at vi ikke kommer hjem med en ny baby. Søte Lurven kom med et glass sjokomelk (jada, dette har blitt en liten dille også denne gangen) og så satte Bittelille i gang nok sirkus til at jeg fant roen til å sovne igjen. Ble sporenstreks plassert på et venterom som sydet av hostende influensasyke mennesker som brakk seg. Jada, det var en trivelig oppladning. Jeg prøvde å drive med tankeoverføring til Bittelille i magen av typen : Gi meg et spark nå så jeg vet at det er vits i å ha denne timen.. Om og om igjen sa jeg det, omsider fikk jeg et bittelite dunk så jeg slappet av litt igjen.

Opp på benken bar det, kald gele og ul-proben på magen, gemalen trygt ved min side med lanken min i sin. Vi så Bittelille med en gang, det var like herlig som alltid og jeg kjente virkelig på hvor mye jeg gleder meg til å møte «henne». Alt stemte med den lille, som forventet i følge Lurven og til min store lettelse, faktisk lå «hun» litt pluss på alle mål så nå er vi usikre på den egentlig termindatoen igjen, men det er jo for bagateller å regne.

Legen prøvde intensivt å fastslå kjønnet på Bittelille i nesten halvannen time, men at det var mulig å krysse hender og føtter foran skrittet i så mange varianter var nytt for også henne. Hun dyttet og dyttet og Bittelille flyttet og flyttet, verre og verre ble det. Vi forsøkte med at jeg drakk kaldt vann, at jeg spaserte rundt i rommet, men Bittelille holdt seg godt inntil morkaken, faktisk tidvis med nesen plantet inn i den mens «hun» lagde de verste ansiktene og virkelig ga uttrykk for at denne røffe behandlingen langt i fra var greit.

Legen syntes først at hun kunne se glimtet av en jente, spurte meg om magefølelse og jeg sa at jeg etterhvert hadde begynt å tro veldig på at dette var en jente. Legen var fortsatt ikke fornøyd og plutselig spredte Bittelille bena i noen få sekunder og Lurven syns han fikk øye på noen rimelig iøynefallende testikler, det samme gjorde legen og igjen ble det tvil. Gutt eller jente? Ja, det er i alle fall rimelig sikkert at det er en av to, sa den amerikanske legen og begynte enda en jakt på Bittelille sitt skritt. Etter langt om lenge fikk vi et lynglimt igjen før Bittelille lukket bena for godt, heldigvis rakk hun å lagre bildet og igjen syns hun at hun så en tut. Lurven er nå helt sikker på at dette er en lillebror, han så det så tydelig med Bibsien og dette minnet mistenkelig på det samme synet. Enden på visen er imidlertid at vår eminente amerikaner ønsker oss inn til nok en time neste tirsdag, GRATIS fordi hun hadde aldri opplevd et så bestemt barn før og hun nå gikk det nesten prestisje i å få vite det:) Vi gleder oss allerede, tenk at vi er så heldige at vi skal få nok et glimt av lillebror før det første møtet:)

 

Dagen i dag har vært så nydelig, vi har veltet oss i lykken over at Bittelille er så stor og fin og har det så godt i min mage. Vi har turt å se fremover og inkludere Bittelille, selv om ingen vet hva morgendagen bringer så er dette en dag som vi kommer til å kjenne og leve på og ikke minst nyte lenge lenge lenge..

.. i alle fall til nesten tirsdag:)

Her er nydelige Bittelille, utrolig lik storebror og med armer, bein, navlestreng og morkake tett inntil fjeset:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Egentlig skrev jeg et langt innlegg i natt, dessverre brøt jeg med min faste tradisjon om å skrive det i Word først dermed ble det bare plutselig bortevekk, til stor frustrasjon for undertegnede selvsagt. Orket ikke å skrive mer da, det var så følelsesladet og på mange måter voldsomt, men jeg prøver igjen..

Lurven har akkurat ringt, han er på vei hjem fra jobb og hadde fått det sånn over seg. Han gråt og det tok lang tid å trøste ham. Jeg hadde det sånn i natt, stormet til Bibsihagen midt på natten for å se at det var pyntet verdig for en Bibsi der, at det var lys i lyktene, at blomstene var friske og hadde nok vann. Satt lenge i bilen utenfor den mørke kirkegården mens Lurven gjorde det beste han kunne for å verbalt stoppe meg fra å hikste og hulke. Det tok lang tid. Han var trøtt etter en lang dag på jobb, men han gjør det alltid, han har alltid tid, han prioriterer det igjen og igjen.

 

17. mai er en spesiell dag for vi som er foreldre med barn, men likevel uten. I dag hadde vi nok pyntet vognen hans, jeg bare vet at han hadde fått bunad og at han hadde sittet trygt i vognen sin så lenge den var i driv fremover, men at han hadde ville kommet opp derfra med en gang den stod i ro. Han var alltid sånn, Bibsien vår, han likte å holde seg i bevegelse. Uansett om han lå på mammas eller pappas bryst, uansett om han var i vogn eller bilstol, det måtte riste og humpe, det måtte skje noe og bevege seg fremover på en måte, ellers ga han klart beskjed : jeg er ikke fornøyd:)

Han hadde helt sikkert fått vindmølle på vognen og det minste flagget jeg hadde kunnet finne i hånden. Det hadde sikkert slept langs bakken slik et flagg absolutt ikke bør, men et barn har lov til de merkeligste ting, det er bare søtt.

Pølse måtte det blitt, ketchupgris og brødsmuler i salig forening på den lille bringen, litt is oppå der igjen, skjønt jeg er ikke sikker på at han hadde likt det. Han foretrakk alltid tran fremfor Sanasol og likte beiske ting fremfor søtt, egentlig er det vel bare en vanesak og det spørs hvor lenge vi hadde greid å holde ham unna sukker i alle fulle fall;)

Jeg har pyntet graven hans med lys, blomster, to bittesmå flagg og en liten vindmølle, jeg håper han kan se at han er med oss alle dager uansett hvor han er.

JEG SAVNER BIBSI MIN, JEG SAVNER HAM SÅ INDERLIG..

Bittelille har det bare bra, jeg kaster opp som et uvær, men slik var det med storebror også, alle sa : det går sikkert snart over, men faktum er at siste gangen jeg kastet opp med ham i magen var 45 minutter før han kom til verden. En liten stund trodde jeg at det ikke skulle bli så ille denne gangen, men det bråsnudde for noen uker siden og har bare økt på siden den gang. Det gjør ingenting, premien er så stor i den andre enden av disse ukene: og absolutt verdt det. Jeg har fått en stående avtale med fastlegen min om å komme inn og få intravenøst hver gang det er krise, det er godt med den ordningen.

Kjøpte mine første mammabukser i går, ikke fordi jeg trengte dem siden jeg ikke har lagt på meg, men fordi det er godt å ramme inn den voksende magen. Når man har mistet det kjæreste man har en gang for mye allerede så tror jeg at man tenker at man begynner aldri for tidlig å samle minner. Derfor disse buksene, nå «eier» jeg denne graviditeten, jeg venter og gleder meg til å treffe Bittelille, det må gå bra og jeg velger å tro at det gjør det:)

Jeg ønsker alle en nydelig 17. mai, måtte mange soler skinne på deres vei i dag!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende