Det å føle og se barnet ditt falle bort i armene dine, å se ham gjenopplivet, fraktet til sykehus i Luftambulanse, og så se livet ebbe ut på en måte for andre gang gjør noe alvorlig med oss som mennesker.. Og egentlig mistet vi han to ganger, og fikk ham tilbake en..
Det var så rart den dagen da det plutselig hendte. Lille Bille Bibsi hadde hatt litt hoste noen dager, vi var på Legevakten, men de sa det var ingenting å bry seg om, at det var en vanlig forkjølelse og at så lenge han ikke var apatisk, trøstet seg best hos oss og gråt når han var misfornøyd så var det ingenting å uroe seg for. Vi dro hjem igjen, men Nutte var så redd og urolig for han. Lurven trøstet så best han kunne, Lille Bille Bibsi smilte og spiste helt greit så da tenkte vi ikke så veldig mye mer på det. For å være sikker på at han fikk i seg nok mat, ga vi han morsmelk på flaske etter at han ammet. Det gikk helt greit, men han var i grunn aldri så veldig fornøyd med flasken, han foretrakk alltid amming.
Dagene gikk og Lille Bille Bibsi ble i grunn litt bedre i hosten, og hesheten var begynt å avta. Han spiste bedre og sov bedre om natten siden han ikke ble vekket av hosten sin hver eneste time.
Denne dagen for drøyt en måned siden var en dag som lignet mange andre. Lille Bille Bibsi våknet som vanlig litt før 7, desperat etter mat og ny bleie. Nutte ordnet det første og Lurven tok seg av det siste. Etter litt hipsing og hopping så falt han som alltid til ro på Nutte sin arm mens han holdt Lurven i fingeren, selvsagt lå han i midten av sengen. Nutte boret munnen sin i bakhodet hans og til tross for at han syns det var ganske irriterende så sovnet vi alle sånn.
Litt før 9.30 var det som vanlig nok, og da var det ingen bønn om å sove lenger. Lille Bille Bibsi skulle ha mer mat og ut av soverommet. Det måtte da skje noe gøy snart! Han var alltid sånn.. Dette var liksom morgenritualet vårt hver eneste dag.
Lurven og Oldebesten dro innover til by’n et ærend, Nutte og Lille Bille Bibsi koste seg hjemme. Han sov sin faste formiddagshvil og ammet og fikk flaske. Oldebesten og Lurven kom hjem og vi spiste alle middag. Den gamle dro på Pensjonisttreff og Lurven gikk ut for å vaske og polere bilen.
Nutte skulle lage invitasjoner til dåpen 28. mai, den opprinnelige dåpsdagen 1. april fordi Lille Bille Bibsi sin Farmor gikk bort, 48 år gammel. Vi hadde kjøpt nye ting i hobbybutikken til de nye invitasjonene. Mens hun holdt på med dette skulle Lille Bille Bibsi ha sin ettermiddagshvil, men uansett hvor mange ganger han ble bysset i søvn og lagt, så gikk det ti minutter og så kom de små knirkene i babycallen, så Nutte måtte sitte med han på fanget mens han så opp på henne med de store øynene sine.
Nutte sang og bysset på han, men han vek ikke blikket en tomme. Strøk ham på beina og syns han kjentes så kald utenpå strømpebuksen. Tok ham med ut på badet, la ham på stellebordet, byttet bæsjebleie og byttet klærene hans fra bomullsplagg til ull. Strøk på ham og syns han stirret så voldsomt. Satte han i vippestolen sin og syns han var så blek rosa på leppene sine, åpnet vinduet og ropte til Lurven ; Du må komme i full fart, jeg er så redd for han!!
Lurven kom med en gang og satte seg på gulvet med Lille Bille Bibsi på kneet. Jeg syns han plutselig er så slapp, jeg er så livredd for han. Lurven snudde ham rundt på magen og tenkte han skulle få ut litt slim, men han ble brått så slapp i armene hans. Han snudde ham rundt, reiste seg og sa : Ring ambulansen. Nutte begynte å gråte: Jeg klarer ikke, kan ikke du..
Nutte fikk sin slappe skatt i armene sine, Lurven ringte AMK, og idet han presenterer seg og hva som er problemet så blir Lille Bille Bibsi helt slapp og Nutte skriker : Han puster ikke!!
AMK ber oss gi livredning. Nutte legger ham på spisebordet og gir ham gråtende 2 x 30, om og om igjen. Er stille når hun blåser inn og hylskriker når hun gir kompresjoner. Lurven teller alt høyt, gråter, snakker med AMK, oppmuntrer Nutte til å fortsette og sier at hun gjør alt rett. AMK hører skrikene til Nutte og lurer på om hun klarer det, Lurven gråter og sier at hun klarer det, hun bare gråter innimellom. Lille Bille Bibsi er så blass i fargene sine, det renner oppkast ut munnen og nesen, utover klærene hans, i munnen til Nutte og på duken på spisebordet. Vi gir livredning, teller høyt, gråter, skriker : HJELP OSS!
Etter under ti minutter kommer kommunelegen løpende inn i tøfler og river Lille Bille Bibsi av spisebordet, han dytter duken og alle tingene av kaffebordet og legger ham der fordi det er lavere. 20 sekunder etter lander Luftambulansen i i hagen utenfor inngangsdøren, mellom kraftlinjer og biler og hus. De har med masse kofferter og åpner alt og leiter rundt i et forrykende tempo. De fortsetter med gjenopplivingen. Ambulansen kommer og 6 mennesker står rundt kaffebordet til Oldebesten og jobber for livet til vår elskede baby. Vi står i hjørnet av stuen og ser på, prøver å ikke gå i veien selv om vi helst vil henge over dem, klamre oss til ham. Be dem love oss at dette går bra, at vi aldri kommer til å miste ham, at det ikke er sant og at dette bare er en vond vond drøm.
De gir ham aderenalin og finner puls i lysken, de har kledd av ham alt det våte og han er helt naken bortsett fra de søte blå sokkene sine. De gir ham væske og plutselig er det en som sier at nå slår hjertet på skjermen. Vi blir så glad. En av legene spør om vi har noe å ha over ham og om de kan frakte ham på vippestolen. Lurven finner frem strikkepleddet hans og fleeceteppet, og legger et gult håndkle på vippestolen. Nutte finner strikkelue og legen pakker ham inn og kler på ham.
Vi står gråtende og ser på at de bærer ham ut i helikopteret. Nå først har legene tid til å si noe til oss, de hilser på oss, sier at dette er veldig alvorlig og at de flyr ham til sykehuset og ambulansen skal kjøre oss dit med det samme. De ber oss ta mobil med og det vi absolutt trenger og komme fort.
Ambulansen kjører i 130 km/t i 60-sonen hele veien. Vi er så fulle av håp for han ble jo bragt tilbake til oss, gjorde han ikke? Etter hvert som vi får ringt besteforeldre og vi får en venninne til å ta imot Oldebesten som kommer fra Pensjonisttreffet hvert øyeblikk, går det veldig opp for oss at dette ikke er over selv om hjertet hans slår. Vi gråter og trøster hverandre om en annen. Vi ber helt desperate etter hjelp.
De tar imot oss i Akuttmottaket og geleider oss inn på et pårørenderom til Intensivavdelingen. Luftambulanselegen kommer inn og spør oss hvordan dette skjedde. Vi hikster og forklarer, han sier at turen innover gikk fint og at hjertet hans slo hele veien. Han understreker igjen alvoret og sier at han nok ser oss mer de nærmeste dagene. Vi ber inni oss og blir igjen alene på rommet.
En sykepleier kommer inn. Hun sier at hun ikke kan si så mye fordi hun har akkurat kommet på jobb, men hun har sett inn til ham og det er masse leger rundt ham og de har begynt å gi han antibiotika. Nutte spør om det går an å se ham og hun sier at hun skal høre med en lege.
Vi er alene igjen, informerer familien fortløpende. Alle er så glade fordi hjertet hans slår og at det ikke er noen negativ endring, vi er så sikker på at det går bra alle sammen. Det kommer en lege inn, han sier ikke så mye, bare at de har tatt masse prøver, at det som oftest er 50% sjanse begge veier når sånt skjer og at vi snart skal få komme inn til han.
Vi blir hentet inn til et av intensivrommene. Han ligger alene på et 3-sengsrom, har 3 sykepleiere og 2 leger som står rundt ham. Han ser så kald ut, og temperaturen på skjermen viser 29 grader. Legene sier at han har blitt så kald fordi de har stått så mange rundt ham å jobbet, men at det er positivt på den måten at det er bedre for hjernen at det er sånn. Men nå ønsker de etterhvert å varme ham opp til 33-34 grader for det er så vanskelig å få tatt flere blodprøver av han når sirkulasjonen er så dårlig, så de har lagt et varmeteppe over han. Vi holder på han, gråter, vår lille elskling, vår Lille Bille Bibsi, ligger der og ser så forsvinnende liten ut i den store sengen. Hjertet på skjermen slår, men spO2-metningen er så dårlig og vi er så redd. Legen sier at den målingen er feil og at han er så kald at det er vanskelig å få den rett.
Vi stryker på han, han åpner øynene en tanke og ser på oss. Vi kysser ham og sier at vi elsker ham. Han holder litt rundt fingeren til Nutte og sakte, sakte stiger temperaturen i kroppen hans. Den blir 33 grader og legene prøver å ta blodprøver igjen, men sirkulasjonen er så dårlig at det ender bare med små skvetter. Vi tør ikke å spørre hva dette egentlig betyr, for dette skal jo gå bra. Han skal jo bare ligge her litt og bli bra igjen og så drar vi hjem. Vi tror det så desperat. Vår Lille Bille Bibsi kjemper så tappert der han ligger, hjertet hans slår stabilt, men de sier at slagene ikke ser så bra ut på ultralyden, men vi må vente å se. De smører øynene hans med en salve og Nutte stryker ham på pannen og lukker øynene hans igjen.
Tiden flyr og situasjonen er alvorlig, men stabil. Sykepleierene ber oss gå og spise maten de har satt frem på pårørendekjøkkenet. Vi nøler veldig, har ikke lyst å forlate vår lille tapre ridder, men de sier at vi må ta vare på oss selv for å kunne ta vare på gutten vår. Vi lar oss overtale og tygger drøv tørre skiver og drikker et glass juice. Vi går inn på rommet de har laget til oss på et av intensivrommene, ved å sette to senger til dobbelseng. Vi er midt i en liten peptalk oss i mellom, vi skal greie dette, vi skal kjempe sammen med vår bittelille kjempe, vi holder rundt hverandre, gråter og trøster hverandre. Dette skal gå bra. Det finnes ingen andre alternativ.
Vi blir avbrutt av at en sykepleier banker på døren. Hun sier at hjertet hans dessverre har stoppet igjen og at de prøver alt de kan for å starte det igjen. Vi knekker litt sammen, faller i armene til hverandre igjen, gråter hult og kjenner at dette kanskje ikke skal gå så fint likevel. Legen kommer, han sier at de gjør alt de kan, at de forsøker litt til, men at det ikke ser så lovende ut. Nutte ber om å få komme inn til Lille Bille Bibsi.
Vi kommer inn på det store kalde rommet. En lege sitter over gutten vår med Lærdalsbag og bruker vekselsvis den og gjør kompresjoner. Vi ser på skjermen at hjertetrytmen er normal når legen gjør kompresjoner, men at det slår selv en gang når han slutter før skjermen vsier 0. De ser på oss. Vi kan se at de har forsøkt å gi ham støt, men at kroppen hans ikke vil mer. Det er så grusomt og vi skriker av smerte. Hjerterytmen til Lille Bille Bibsi er 0 og han lever ikke mer. Vår verden faller i grus. Han har tatt sitt siste pust i denne verden og han kommer ikke tilbake igjen. Vi vet det allerede, men vi tror det ikke likevel. Vi venter på at øynene hans skal åpnes igjen, for dette kan ikke være sant. Ikke vår Lille Bille Bibsi, ikke vår lille gutt, ikke vår nydelige sønn.
Men det var vår Lille Bille Bibsi som aldri mer skulle åpne øynene sine, legge hodet på skakke og kikke skjevt på verden.
Det var vår lille gutt, som aldri mer skulle le så skjønt som bare han kunne og presse den lille tungen sin mellom leppene.
Det var vår nydelige sønn, som aldri mer skulle vekke oss klokken 7, blid som en sol og sulten som en ulv og veldig klar for ny bleie.
Åh Lille Bille Bibsi, vakre lille barnet vårt, aldri fantes det en større glede enn deg. Våre nesten 6 nydelige måneder med nydelige deg.