Tiden har gått, Lille Bille Bibsi sin første bursdag nærmer seg med stormskritt. Det blir, mildt sagt, en annerledes bursdag, ingen kake med det første lyset på, ingen stabbende Bibsi rundt bordet, ingen Bibsismil som kunne smelte polarisen alene, ingen boblende Bibsilatter som kunne få den sureste forbitrede mann til å le. Så hva blir det da, tenker jeg. Hva gjør man når barnet har fått vinger, men likevel fyller dagene som om han fremdeles var her?
Noen skriver minneord i avisen, jeg tror ikke det er for meg, jeg blir dypt beveget av dem som gjør det, men vil ikke utlevere min lille skatt på den måten. Kake blir det her i huset enten jeg vil eller ikke fordi Oldebesten har bursdag samme dag, og hans dag syns også jeg skal feires. Gaver blir det vel ikke så mye av heller, det er begrenset hva som får plass på minnestedet, likevel vil jeg og Lurven at han skal få noe selv om han er borte. Fødselsdagen er dagen hans selv om han ikke er her mer, er man født og lever i mange måneder så forsvinner jo ikke den dagen uansett om vingene kom så altfor tidlig.
Tiden har gått, men på kalenderen har det gått flere dager enn jeg har fått med meg. Dagene kjennes bedre enn før Bibsien fikk vinger, men likevel så glir noen av dem over i hverandre uten at jeg rekker å trekke pusten. Sånn er det med ukene også, noen uker merkes bedre enn andre, men plutselig har måneden skiftet navn og jeg har liksom ikke hengt helt med. Hvorfor blir det sånn?
Å miste et barn er det totale tap, man mister en fremtid, noe man er så sikker på er en livslang oppgave får man ikke lenger utføre i praksis. Det er vondt, tungt, vanskelig. Livet har blitt kampen for tilværelsen, kampen for en ny normal og en helt annen hverdag. Å strebe etter det man har mistet og alt som fulgte med av hverdagslige ting og forhåpninger, er å strebe etter en lykke som ikke kan bli det samme igjen. Uansett hvor mange barn vi skulle bli velsignet å få (jeg håper det er MANGE), så blir det aldri det samme. Jeg vil alltid mangle min ene Lille Bille Bibsi. Hjertet ble pulverisert den dagen Bibsien måtte få vinger, å finne de mikroskopiske delene igjen er en livslang oppgave, noen av bitene finner jeg ikke før min tid på jorden er over.
Men det finnes en ny normal der fremme et sted, deler av den viser seg blant oss rett som det er, noen områder har begynt å fungere igjen, men det blir ikke det samme. Jeg har nye tårer og nytt smil, jeg må lære meg de mest elementære aspektene ved livet på nytt igjen. Det er ikke bestandig så lett, men jeg er overbevist om at Bibsi min hadde blitt rasende om jeg ikke forsøkte å reise meg alle gangene jeg blir liggende nede. Noen ganger er det så langt ned at jeg vet ikke min arme råd for hvordan jeg skal greie å kravle meg opp igjen, heldigvis har jeg min Lurven, han er fremdeles verdens beste pappa og ektemann, han kan være i det dypeste mørket og likevel finne meg ute i den stummende tomheten. Vi gir ikke opp, men det er en nådeløs oppgave å fortsette til tider, likevel kan vi ta oss selv i å tenke at det må finnes noe mer der fremme for oss, noe vi kan finne frem til sammen, selv med så uendelig store hull i hjertet.