LIKSKJORTEN
Hun gråter og gråter, den unge mor.
Hun gråter og gråter sig ned.
Og ingenting på den grønne jord
kan gi hennes hjerte fred.
Hun gråter istykker hver tro og bønn.
Hun gråter til natten tar slutt.
Hun gråter over sin lille sønn,
sin lille, døde gutt.
Hun gråter i stykker sitt eget liv,
hun gråter sitt liv ihjel.
Hun gråter sig gammel og krum og stiv.
Snart gråter hun ut sin sjel.
Så kommer en natt, da står han der
på nakne, bløte føtter,
skjønt alle vet jo at han er
i ro mellom rognens røtter.
Han står der søvnig og ser sig om,
han gnir seg med hånden i øyet,
så liten og lys i det mørke rum,
så kold og våt i tøyet.
Og moren står op: jeg ventet dig!
Så er min sorg da slutt.
Så kom du da igjen til mig,
min lille, døde gutt.
Da sier han: Mor av all din gråt
blir jeg så kold rundt kraven.
Jeg får ikke sove når skjortelen er våt,
da ligger jeg våken i graven.
-Jens Bjørneboe-