I dag våknet jeg klokken 6 av en liten fot i siden..
Spark, spark, spark! Snu deg, sa den.
Men Bittelille var like bestemt fra den andre siden så etter halvannen time ga jeg opp.
I denne stunden mens resten av huset våkner og jeg sitter med vannflasken i den ene hånden og kiler foten til Bittelille gjennom huden på magen min så er jeg så lykkelig.
Lykkelig for at jeg Bibsien ville komme til oss.
Lykkelig for at vi fikk bli så godt kjent med ham og tilfredstillelsen av å alltid være den som kunne trøste ham når noe var vondt.
Lykkelig for at han var min førstefødte og fordi jeg vet at vi aldri skal glemme ham.
Lykkelig fordi Bittelille vokser seg stor og sterk, for at han/hun (ja, her helgarderer jeg meg frem til tirsdag) også skal bli en del av vår vesle familie og at jeg begynner å tro at vi skal få bli kjent med hverandre også utenfor magen.
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle smile igjen, men hvem kan la være å smile både gjennom glede og tårer av og til når man bærer et lite mirakel under hjertet.
..jeg skal ta vare på denne følelsen, jeg skal gjemme den et sted jeg lett kan finne den igjen sånn at neste gang jeg syns livet er vanskelig så skal jeg huske at livet også har gjort og kan gjøre meg lykkelig..
Ønsker dere alle en vakker morgen, ta vare på øyeblikkene!