Det er så mange netter uten søvn denne måneden, så mange timer hvor jeg bytter stilling hvert andre minutt og kjenner at jeg blir varmere og varmere i topplokket mens tankene gnager seg stadig lenger inn i sjelen min.
Jeg har vanskeligheter for å kvitte meg med tingene jeg reagerer på at andre sier. Jeg skjønner at det er mye man skal finne seg i, svelge eller overse i dette livet, men enkelte ting er så vanskelig, og om jeg skulle være så «flink» å i første omgang overse eller bekjempe min vilje til å skrike og hyle som svar på tiltale så legger det seg som svarte flekker i min underbevissthet for så å hjemsøke meg når panikken sprer seg i nattens mulm og mørke.
Så hva er det egentlig jeg sikter til her, er jeg så nærtagen at alle kommentarer tolkes feil og ingenting går min underbevissthet forbi? Jeg tror ikke det er sånn, men nå som høsten vil ta bolig i kroppen min, Bittelille skal komme om få uker/mnd og Bibsien skulle blitt to år midt oppi det hele så er jeg kanskje litt ekstra følsom.
Skjønt er det å være følsom å måtte hele tiden forsvare at tankene mine går i så mange retninger på en og samme gang? At jeg kan kjenne et overveldende savne etter min lille gutt samtidig som jeg kjenner en enorm glede over den lille jenta i magen. At jeg kan sovne med de deiligste tanker om hvordan livet med Bittelille skal bli for så å bli vekket i et grusomt mareritt hvor hun heller ikke er mer.
Denne gangen begynte det vel hos psykologen, jeg mener fortsatt at hun er veldig flink, men jeg senser også hvorfor jeg i utgangspunktet er litt skeptisk til enkeltheten ved mange av spørsmålene eller de tidvise formeningene som stilles.
For det første så blandet hun Bibsien med et annet barn, et kronisk sykt barn hvor foreldrene ikke hadde fått mange forhåpninger om at barnet skulle leve spesielt lenge, dette stemmer jo ikke med Bibsien som var en liten frisk gutt som ble offer for feilvurdering av verste, men kanskje også mest vanlige sort. Utover det ble snakk om når på året han ble født, her må man også være klar over at vi har gått til denne psykologen flere ganger OG hun har skrevet dette i journalen vår, hvorpå hun respondere med at ja, da blir vel julen spesiell, den første med barn og like etterpå sa at fra fødselen den gang av var det klart for måneder med katastrofer. Nei, her blir ingen første jul med barn for den julen var i 2006, i 2007 var første jul «uten» barn igjen og denne julen blir det første jul både med og «uten» barn, dessuten finnes det bare gode minner fra vårt liv med Bibsien frem til den sjette mnd som snudde opp ned på oss som mennesker, tok ham fra oss til evigheten og pulveriserte hele forståelsen for livet.
Ved et annet tilfelle «ga» hun ham både astma, hjerneskade og epilepsi, uten at vår lille gutt noen gang har hatt disse lidelsene. Dette opprører meg veldig, nå er det den andre personen som deltar i vårt liv på helsefronten som bare antar en hel masse med ting, atpåtil er dette mennesker som aldri har møtt vår Lillemann.
Jeg fortalte også om at fryktens tanker og alt som kan gå galt med Bittelille ofter griper om meg med jernklo om natten, jeg får ikke puste, jeg vrir meg og rister i kroppen og mannen min blir livredd. Dette ble igjen avfeid som fantasi og katastrofetanker. Jeg er veldig enig med at tankene om å også miste Bittelille ikke har noen sammenheng med noe som er reelt i dette svangerskapet, men det har likevel sitt utspring i en veldig reell og traumatisk opplevelse som alltid vil prege oss i tapet av Bibsien.
Deretter fikk jeg beskjed om at det måtte da være mulig å la seg drukne i gledene ved dette svangerskapet også, kjenne på forventningene og se for meg en lang fremtid med den nye babyen. Men jeg gjør det, jeg gjør det ofte, Bittelille tillater meg heldigvis ikke annet, om jeg prøver å «glemme» hun som bor i huset på magen så sparker hun meg eller trakker på blæren min til jeg greier å ta det innover meg igjen og det er intet mindre enn fantastisk.
Likevel er frykten der med jevne ujevne mellomrom, den slutter ikke, den kommer ofte etter en lengre god periode med Bittelille. Sammen med gleden over at hun kommer til oss og ikke minst forventningene om at hun skal komme og bli, så kommer også redselen for at hun ikke skal gjøre det. Noen ganger slår lynet faktisk ned flere ganger på samme sted, og selv om den betydelig overveiende sannsynligheten for at det aldri skjer oss igjen er størst så er min frykt for dette likevel levende fordi jeg vet hvor brått det kom på oss sist.
Dette er neppe en helt rett nyansert fremstillingen av mine timer hos psykologen vår, hun er en dyktig dame, om det levnes det liten tvil, hun gjør oss veldig godt på veldig mange områder mens på andre er det nesten som hun roter opp alt mudderet jeg har fått lagt på mitt innerste. Kanskje har det en funskjon jeg ikke greier helt å se på det nåværende tidspunkt, kanskje det hadde hjulpet at hun brukte fem minutter av den tilmålte tiden til å lese seg opp på journalen igjen slik at det var ikke var tvil om at det var vårt barn hun snakket om. At opplysningen stemmer og at man føler at også barnet som ikke fikk bli på en måte blir sett, kan make or break en slik time. Å høre at mine følelser ikke bare skal føyses bort, skiftes over på et annet tankespor eller i det hele tatt tro at det er halvparten så lett som det høres ut som. Å si at om du ønsker bedre oppfølging på sykehuset så syns jeg du skal prøve å få det, ikke bare forklare at om det fantes noe å frykte så hadde man kalt meg inn, men man kan ikke kalle meg inn på bakgrunn av mine følelser.
For det er jeg som lever med frykten alle skal neglisjere og legge død ved statistikk. Det er jeg som lever i angsten som defineres som fantasi og tanker jeg «bare» skal legge fra meg på nattbordet før jeg sovner. Det er jeg som våkner med et løpsk hjerte og ikke aner annet enn nyansene av hva som plager meg og det er jeg som går gjennom dette svangerskapet uten mer enn et par ekstra ultralyder, null kontakt med sykehuset enda det ble forespeilet oss på forhånd og ferdigkonkluderte avdramtastiserte og ikke minst uviktige tanker om at jeg er redd for fremtiden.
Jeg gleder meg sånn til å bli mammaen til Bittelille, den lille jenta som jeg bærer under hjertet mens jeg venter på tiden frem til vårt første møte skal komme.
..men jeg er også mammaen til Lille Bille Bibsi, den lille gutten som bor så tydelig i mitt hjerte, men som vi likevel tapte så brått til evigheten..