Så var dagens strabaser over og vi har vært å sett på gravstein til Lille Bille Bibsi. Det er flust å velge mellom, men den gledelige nyheten var at det faktisk er mulig å lage sin egen. Så nå blir det sånn som vi vil ha med hjerte, engel, masse skrift, lykt, vase, blomsterplate og plakett med voggevise på. Ekspeditøren var veldig skånsom og egentlig bare tilstede mens vi så på utstillingen.
Hadde sett for meg alskens skrekkscenarier og at vi skulle bli styrt i en retning av tradisjonell "barnegravstein", men det viste seg å være fullstendig ubegrunnet og nå ser jeg jo at butikker som selger denslags selvsagt har opplevd det meste og er diskret. Man blir fryktelig sårbar i en sånn tid.
Tenkte på noe den ene legen sa til oss den natten for over en måned siden. Han sa at vi ikke måtte bli folkesky i denne situasjonen, fordi folk ville oss jo ikke vondt. Vi forstår selvsagt det, men folkemengder er liksom ingenting for oss for tiden. Denne typen sorg er så fysisk, innimellom er det vondt å puste, man har dårlig samvittighet for alt man skulle gjort og nå aldri får gjort, det er som om noen holder hardt rundt magesekken din og mat er så smakløst og emment.
En annen lege sa at det var naturlig om vi ville føle avsky eller sjalusi ovenfor venner og deres barn, men det stemmer overhodet ikke i vårt tilfelle i alle fall. Vår sønn var nesten 6 mnd og en helt egen person, det er ingen som en gang likner på han og uansett om vi får hundre barn så blir ingen han. De må få være seg selv som alle burde få lov til, og ikke sammenlignes. Dessuten unner vi alle som får barn å se dem vokse opp. Det er ikke noe bitterhet ovenfor andre i det vi opplever, det er bare sorg.
Nå er det en uke til vi får vite resultatet av den endelige obduksjonen, vi fikk jo vite en del med en gang, men det helgarderes alltid frem til de har hatt det de skal under mikroskop og sånn. En omfattende prosess og man rekker å stille seg utrolig mange hva, hvis, om, atte før den tid. Heldigvis har vi hverandre. Det tar lang tid av og til, men vi klarer å dra hverandre opp fra mørke depresjonskammer igjen og igjen, dessuten ;
Man kan ikke gråte under stjernene over mangel på lyspunkter i ens liv..
..spesielt ikke om man tror at man sin lille engel funklende der oppe blant stjernene..