Så er høsten her, det kjennes på hele kroppen, kulden sprer seg liksom fra ryggraden og utover, jeg kjenner at uansett hvor mye ull jeg kler på meg så blir jeg ikke skikkelig varm.

Har alltid likt høsten, bladene som skifter farge, regnet som gir så god samvittighet når man sitter inne med nybakt grovbrød med brunost og chili-kakao i hånden, den gode luften som kjennes så godt i lungene og ikke minst å rusle i løvet med den helt spesielle knasingen under skoene. Innimellom liker jeg disse tingene enda, men jeg legger så mye oftere merke til det totale mørket som kommer tidligere og tidligere sammen med denne årstiden. Jeg kjenner at det kommer krypende innpå meg, at tårene vil tvinge øynene til å renne over og lure meg litt inn i meg selv. Som en linedanser balanserer jeg på en tynn tynn line, livredd for å la meg omslutte av det totale dypet i disse følelsene rundt Bibsiens 2 årsdag fordi jeg ikke vet om jeg vil rekke å reise meg igjen til fødselen noen uker etter det.

Tenk at for 2 år siden var dette en god tid, en tid som ga meg så mange intense øyeblikk av glede, mammas lille gutt som visste så godt hvem som var foreldrene hans og som alltid måtte ha dem i øyenkroken uansett hvor fine leker eller aktiviteter andre kunne prøve.

En liten Bibsi som hadde det litt travelt med å komme til oss, som lot oss få lov å kjenne hvordan et hjerte kan briste av glede og siden av sorg, på noen tidspunkt i etterkant av at han måtte få vingene sine begge deler på en gang. Han lærte oss kontrastene i dette livet bare ved å være seg selv, det er en stor stor gave og vi er så evig takknemlig for at vi fikk ha ham hos oss det halve året.

Likevel er ikke dette bildet så "enkelt", noen ganger gnager bare savnet hull i hjertet mitt, minnene mine av de siste timer sammen med ham endrer karakter og jeg ser meg selv som en mamma som ikke kunne ta vare på barnet sitt. Som sviktet ham da det gjalt som mest. Det nytter ikke hva andre sier i disse svarteste timene, jeg hadde ham her, jeg var den som skulle beskytte ham fra alt vondt i verden og den oppgaven feilet jeg. Jeg så ham forsvinne fra oss og jeg sto igjen med mine maktesløse tomme hender. Å miste Bibsien var å feile totalt, ugjenkallelig, uten mulig for retrett.

Marerittene er ikke like tette lenger, det er jeg glad for. Men når de er her så er det som den verste skrekkfilmen, jeg drømmer usannheter om livet vårt sammen med Bibsien, men bildene er så virkelig at i mange timer blir jeg liggende å tenke på om jeg virkelig kan ha tatt så feil. Fraktet jeg egentlig min førstefødte altfor tynnkledt rundt omkring ute i vinterhalvåret? Passet jeg ikke godt nok på at han ikke frøs om natten? Jeg kan huske mørke åpne vinduer som gjorde rommet iskaldt og at jeg ikke har pakket dynen rundt Bibsien på en forsvarlig måte. Mannen min bruker lang tid på å overbevise meg om at det ikke stemmer, at jeg husker feil. Psykologen sier det er den dårlige samvittigheten min som lager disse forskrudde bildene. Mammaen min prøver fortvilet å si at aldri fantes det en gutt som var omsluttet av deilig ull og kjærlighet. Men jeg forstår det liksom ikke.. Det vil bare ikke inn.. Noen ganger..

Jeg ser ikke Lille Bille Bibsi for meg i andre situasjoner enn dem jeg fikk gleden av å faktisk se ham i, jeg tror ikke jeg er «åpen» for det. Visst kan jeg se ham bare jeg lukker øynene, minnene er som oftest lette å "be" om å tre frem.

I disse dager er det 2 år siden min lille store gutt ble født, nok en gang tar vi den tunge veien til gravstedet for å pynte med ballonger, presanger og lys. Nok en gang får en av de to kakene jeg baker til Oldebesten som også fyller år, et stort 2-tall i nonstop som en stille markering for han som ikke fikk bli hos oss. Nok en gang gnager tankene i dagene før, om hvor mange som faktisk husker min lille gutt og dagen han kom inn i livene våre. For meg er det viktigere enn julaften, fordi vi får ikke flere minner sammen med ham. Nok en gang vet jeg at klumpen i brystet vokser i takt med timene som flyr fordi ikke denne gangen heller gir de jeg tror skal gjøre det uttrykk for at de vet hvilke dager det er. Nok en gang lar jeg meg dypt berøre over de menneskene som faktisk husker, som ikke finner ordene, men som tar seg noen minutter fri fra egne vanskeligheter for å vise min lille gutt en nydelig gest, i form av blomster, leker, lys og ord. Jeg kommer meg gjennom dagen pga disse menneskene, fordi ingen er helt borte så lenge minnene får lov å leve videre i noens hjerte.

På det nøyaktige tidspunktet for Lille Bille Bibsis ankomst til denne verden slapp jeg, gemalen og bestemor hver sin hjertegassballong mot den mørke, men stjerneklare himmelen. Etterpå slapp vi, for øyeblikket verdens tristeste foreldre, en større gassballong sammen. Det var noe godt symbolsk i det og vi ble stående å se på dem til de forsvant i stjernehavet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

..så har dagen vært her, den kom og den gikk, men den var ikke så forferdelig som jeg hadde forventet. Vet ikke hva jeg hadde forventet meg egentlig, den verste i dagen i livet kom jo for over et halvt år siden, verre enn det blir det ikke. Dagene og ukene frem til selve bursdagen var i grunn verre det også, det å stålsette alle celler i kroppen til en markering til en liten gutt som har fått vinger har krevd det meste av oss begge. På mange måter var det kanskje nettopp hvordan "feiringen" skulle bli både riktig for oss og rett for Lille Bille Bibsi sin personlighet. Vi tok et valg til slutt, men ikke før dagen før dagen.

Vi stod opp ganske tidlig fødselsdagsmorgenen, spiste frokost og gjorde vanlige gjøremål. En hjertegod sykepleier fra sykehuset ringte oss, og det var en varm overraskelse. Tenk å huske vår lille prins så lang tid etter at han satt sine små føtter der. Vedkommende hadde også vært på besøk i hagen hans noen dager tidligere og lagt to vakre roser ved bokrullplaketten av "So ro, Lillemann".

Rett før klokken 15.00 dro vi til minnehagen, mens vi parkerte la vi merke til at det stod en jente med en baby på armen og gråt foran steinen. Vi gjenkjente henne straks, et vakkert menneske livet har satt oss i kontakt tilfeldig ved to anledninger. Hennes lille gutt fyller også 1 år i disse dager, han kom veldig likt Bibsien til verden så også denne gutten vil alltid ha en veldig spesiell plass i vårt hjerte. Det ble mye klemmer, prat, smil og tårer. Det var så rørende at hun husket vår lille prins på dagen og hadde tatt den timevislange turen med sin lille gutt for å sette ned blomster og en nydelig liten hjemmelaget bok til Lille Bille Bibsi. I den stod det at noe av hun husket best med Bibsien var at han alltid var så flink, at hver dag hadde de ham som forbilde for det de i sin lille familie på 2 skulle greie og at de aldri ville glemme ham. Ord kan ikke beskrive hvor mye denne omtanken betyr.

En fantastisk familie som bor 5 timer unna hadde helgen før vært der med et hjertevarmende brev, som vekket mange tårer og smil, satt ned nydelige blomster og en liten bil, fordi tvillingmormor syns alle gutter burde ha en bil på 1-årsdagen. Det er fantastisk å oppleve en slik varme fra mennesker rundt oss, det betyr fryktelig, også disse tvillingguttene vil for alltid ha en spesiell plass i vårt hjerte, og jeg tenker ofte at Lille Bille Bibsi våker over dem alle tre.

Vi røsket opp restene av sommerblomster og satte snittede roser i jorden, formet som et hjerte. En lyseblå gassballong som det stod "1sth Birthday" på, ble festet til den minste lille bronsespurven på selve støtten. En rød hjertegassballong ble festet på en pinne og stukket ned i jorden, vi tente alle dekorerte lys og vakre gaver som fantastiske mennesker hadde sendt oss i posten for anledningen, satte ned blomsterbukettene i alle vasene hans, sang en av Bibsisangene hans og gikk hjem til Oldebesten og bursdagen hans.

Familien kom på besøk, vi hadde bakt to kaker, en gelè- og bløtekake etter Oldebesten sitt ønske med antall år på, og en sjokoladekake med et 1-tall i nonstop. Vi feiret ikke dagen til Lille Bille Bibsi hjemme, men det var en slags markering med kaken likevel, vi ønsket at Oldebesten skulle ha sin fering han også. Det ble mye prat om alle minnene med Bibsien, det var rolig og vi hadde en fin stund.

Etterpå dro vi alle tilbake til hagen, familien satte ned blomster, lys og det som var blitt kjøpt til vår lille gutts minnested, holdt rundt hverandre, gråt og virkelig kjente på savnet han har etterlatt seg. Det var en veldig stund, preget av mye følelser og paradoksalt nok samhold. Lille Bille Bibsi verdig vil jeg velge å kalle det.

Som en avslutning på dagen, stod jeg og Lurven alene på terassen ute i havgapet med en gassballong hvor det stod "We Love You", til den var det festet et brev fra mamma og et fra pappa med noen ord til verdens vakreste gutt. Presis klokken 22.47 og et helt år siden vi fikk den lille sprellende bylten i armene våre for første gang, slapp vi ballongen. Vi ble stående og se etter den til vi mistet den av syne, overbevist om at den kom dit den skulle. Under stjernene sang vi "So ro, Lillemann" og med det var dagen hans over.

Markeringen ble i tråd med det vi ønsket, den betydde noe og føltes rett og verdig, det var viktig for oss at alt ble som vi håpet når dette ble måten vi måtte feire dagen på.

Jeg vil med dette takke alle dere varme mennesker, som leser, gråter, ler, smiler og sender varme tanker, som tenner lys for en gutt som var for god for denne jorden, som sender gaver, blomster og pyntede lys, det betyr virkelig så mye for oss og vi er dere alle evig takknemlig.

"..ingen er borte for alltid når de lever videre i hjertet.."

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tiden har gått, Lille Bille Bibsi sin første bursdag nærmer seg med stormskritt. Det blir, mildt sagt, en annerledes bursdag, ingen kake med det første lyset på, ingen stabbende Bibsi rundt bordet, ingen Bibsismil som kunne smelte polarisen alene, ingen boblende Bibsilatter som kunne få den sureste forbitrede mann til å le. Så hva blir det da, tenker jeg. Hva gjør man når barnet har fått vinger, men likevel fyller dagene som om han fremdeles var her?

Noen skriver minneord i avisen, jeg tror ikke det er for meg, jeg blir dypt beveget av dem som gjør det, men vil ikke utlevere min lille skatt på den måten. Kake blir det her i huset enten jeg vil eller ikke fordi Oldebesten har bursdag samme dag, og hans dag syns også jeg skal feires. Gaver blir det vel ikke så mye av heller, det er begrenset hva som får plass på minnestedet, likevel vil jeg og Lurven at han skal få noe selv om han er borte. Fødselsdagen er dagen hans selv om han ikke er her mer, er man født og lever i mange måneder så forsvinner jo ikke den dagen uansett om vingene kom så altfor tidlig.

Tiden har gått, men på kalenderen har det gått flere dager enn jeg har fått med meg. Dagene kjennes bedre enn før Bibsien fikk vinger, men likevel så glir noen av dem over i hverandre uten at jeg rekker å trekke pusten. Sånn er det med ukene også, noen uker merkes bedre enn andre, men plutselig har måneden skiftet navn og jeg har liksom ikke hengt helt med. Hvorfor blir det sånn?

Å miste et barn er det totale tap, man mister en fremtid, noe man er så sikker på er en livslang oppgave får man ikke lenger utføre i praksis. Det er vondt, tungt, vanskelig. Livet har blitt kampen for tilværelsen, kampen for en ny normal og en helt annen hverdag. Å strebe etter det man har mistet og alt som fulgte med av hverdagslige ting og forhåpninger, er å strebe etter en lykke som ikke kan bli det samme igjen. Uansett hvor mange barn vi skulle bli velsignet å få (jeg håper det er MANGE), så blir det aldri det samme. Jeg vil alltid mangle min ene Lille Bille Bibsi. Hjertet ble pulverisert den dagen Bibsien måtte få vinger, å finne de mikroskopiske delene igjen er en livslang oppgave, noen av bitene finner jeg ikke før min tid på jorden er over.

Men det finnes en ny normal der fremme et sted, deler av den viser seg blant oss rett som det er, noen områder har begynt å fungere igjen, men det blir ikke det samme. Jeg har nye tårer og nytt smil, jeg må lære meg de mest elementære aspektene ved livet på nytt igjen. Det er ikke bestandig så lett, men jeg er overbevist om at Bibsi min hadde blitt rasende om jeg ikke forsøkte å reise meg alle gangene jeg blir liggende nede. Noen ganger er det så langt ned at jeg vet ikke min arme råd for hvordan jeg skal greie å kravle meg opp igjen, heldigvis har jeg min Lurven, han er fremdeles verdens beste pappa og ektemann, han kan være i det dypeste mørket og likevel finne meg ute i den stummende tomheten. Vi gir ikke opp, men det er en nådeløs oppgave å fortsette til tider, likevel kan vi ta oss selv i å tenke at det må finnes noe mer der fremme for oss, noe vi kan finne frem til sammen, selv med så uendelig store hull i hjertet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende